Arkiv

Liv eller død for våre firbeinte pasienter - kronikk

Kirurgi hundVed beinkreft amputeres foten. Et nedslitt hofteledd erstattes med plast og metall. Nyrer transplanteres. Det er snakk om avansert kirurgi på hund og katt. Rådet for dyreetikk er betenkt og ønsker debatt. Bør det settes grenser?

Utviklingen innen medisinsk teknologi er imponerende. Mulighetene for å reparere på helsemessige skavanker blir stadig bedre. Så også innen veterinærmedisinen. En rask titt på nettet viser at dyreklinikkene i den vestlige verdenen tilbyr avansert behandling. Strålebehandling mot kreft, fjerning av deler av lungene, åpning av pannebeinet for å redusere trykket i hjernen eller plastisk kirurgi i hoderegionen er eksempler i tillegg til de nevnt innledningsvis. Mange av lidelsene er arvelige. Det gir oppdrettere og hundeorganisasjonene et stort ansvar.

Selskapsdyrene er ”trivselsarbeidere” for eiere, familien og andre. Vi blir veldig glade i Pasopp og Kira, i Kattinka og Pjusken. I mange familier blir dyrene familiemedlemmer; de blir menneskeliggjort. Men så en dag rammes kjæledeggen av sykdom. Da er veien kort til dyreklinikken. Dyrlegen undersøker og forklarer. Behandlingen vil kunne lindre, kanskje helbrede. Det vil ta tid. Og det koster. Eier og dyrlegen blir stilt overfor et medisinsk, økonomisk og følelsesmessig – men kanskje det vanskeligste – et etisk dilemma. Liv, med hvilken livskvalitet, eller død?

Den etiske dimensjonen
Både i Norge og internasjonalt publiseres det jevnlig veterinærmedisinske fagartikler om kompliserte kirurgiske metoder, strålebehandling, bruk av cellegift eller fjerning av vitale kroppsdeler på hund eller katt. De medisinske utfordringene er grundig beskrevet. Likevel: Det savnes en drøfting av de etiske spørsmål slike behandlingsregimer reiser. Hva er akseptabelt? Går det noen grenser? – Mange ulike hensyn og forhold kan tillegges vekt før avgjørelsen tas. La det først slås fast at vi i vår kulturkrets aksepterer at mennesket rår over dyr der dyr er i vår varetekt. Vi bruker dyr til ulike formål, og vi avliver dyr når vi anser det som riktig ut fra formålet. Så også med selskapsdyr. Men menneskeliggjøring av denne dyregruppen gjør det vanskeligere. Likevel; det er tre parter: Dyret, eieren og veterinæren. En etisk betraktning tilsier at beslutningen skal være ”best mulig for flest mulig”. Samfunnets generelle holdning kan anses som en ”fjerde part”. Hvilke normer ønsker vi skal gjelde? Hva og hvem avgjør?

Dyret
Siden pasienten selv ikke kan gi uttrykk for ønsket alternativ, må de to andre aktørene, eier og veterinær, være sitt ansvar bevisst når avgjørelse skal fattes. Det grunnleggende i en slik vurdering må være fremtidig livskvalitet og antatt levetid for pasienten. Det gjelder enten pasienten skal gjennomgå en behandling eller ikke. Å informere om hvordan livskvalitet antas å bli etter en eventuell operasjon eller annen behandling, er veterinærens ansvar. Men hva med livskvaliteten hvis dyret ikke underkastes behandling. For de aktuelle sykdommene vil livskvaliteten allerede være nedsatt, og tilstanden vil som regel bli forverret. Dette bør eieren se og ta konsekvensen av. Avliving vil ofte være det beste for dyret. Mange dyreeiere nøler, forståelig nok. Er rådene entydige fra faglig hold, trenger eieren og familien tid før avliving skjer, særlig hvis livssituasjonen for eieren er vanskelig.

Eieren
En alvorlig sykdomsdiagnose hos familiehunden eller -katten, skaper sterke følelsesmessige reaksjoner hos eier og familie. Da kan egne sorgreaksjoner lett overstyre sunn fornuft. Rasjonelt sett er det to forhold eieren bør konsentrere seg om: Dyrets livskvalitet og antatt levetid, samt evne og vilje til å betale. Med hensyn til kostnader, er det to alternativer.  Overskrider kostnadene betalingsevnen, må eieren vurdere avliving opp mot en gradvis dårligere livskvalitet. Dette er en vanskelig avveining. Eieren trenger tid og gode råd. Utfordringen er å skjønne når avliving bør skje. Som rådgiver stilles veterinærens integritet, samt faglige og pedagogiske evner på prøve.

Hva så hvis eieren eventuelt kan og vil betale, og veterinæren mener livskvaliteten blir ivaretatt? Med de følelser situasjonen skaper, gir eieren oftest sin tilslutning. Behandling skaper håp og optimisme. Da er det lett å overse ubehag og smerter dyret må gjennom. Og en skal heller ikke forvente at eieren, i denne situasjonen, vil vurdere hvilke holdninger storsamfunnet har. Mener ”folk flest” det er greit (etisk akseptabel) med en hund som går rundt på tre bein? Ifølge spesialistene mestrer hunden situasjonen.

Veterinæren
I saker som dette, med muligheter for bruk av avanserte, kostbare behandlingsmetoder, har veterinæren et stort faglig, menneskelig og dyreetisk ansvar. Det må forefinnes god dekning for innholdet i de rådene som gis. Det er naturlig å tro at veterinærene er faglig ambisiøse. Det skal vi være glade for. Men dette må ikke gå utover den faglige integriteten. På samme måte knytter det seg økonomiske interesser til den medisinske virksomheten. De interessene må ikke overstyre den faglige aktiviteten. Det er en kjent sak at det råder ulik oppfatning blant de norske veterinærene når spørsmål som er drøftet her, kommer opp. Det viktigste da er at denne diskusjonen fortsetter og blir åpen – også for allmennheten.

Samfunnets holdninger
Til slutt: Vil vi i vår kulturkrets finne det etisk forsvarlig at det for selskapsdyr utvikles og anvendes stadig mer avanserte medisinske behandlingsmetoder? Entydig svar på spørsmålet mangler. Rådet for dyreetikk har avgitt en egen uttalelse om hundehold (www.radetfordyreetikk.no) hvor prinsipielle sidene ved disse medisinske utfordringene er omtalt. Saken fortjener oppmerksomhet. Rådet vil drøfte og ta stilling til de konkrete sykdomstilstandene. Rådet ønsker synspunkter utenfra. Valg av medisinsk behandling av dyr er en del av vårt dyrehold, og måten vi utøver vårt dyrehold på, er en del av vår kultur.

Gudbrand Bakken, Leder Rådet for dyreetikk
Ann Margaret Grøndahl, Sekretær Rådet for dyreetikk

Del med andre:
  • Facebook
  • Google Bookmarks
  • LinkedIn
  • Twitter
  • email