RÅDET FOR DYREETIKK
Oppnevnt av Landbruksdepartementet

ETISKE NORMER  FOR FISKEOPPDRETT

 

Synspunkter avgitt i august 1997

 

 

En arbeidsgruppe oppnevnt av Statens dyrehelsetilsyn henvendte seg til Rådet for dyreetikk for å få hjelp til å formulere noen etiske normer som kunne brukes som grunnlag for å vurdere akseptabel dyrevelferd hos fisk. 

 

Rådet har tidligere avgitt to uttalelser vedrørende oppdrettsfisk: “Sulting av oppdrettsfisk” fra 1995 og “Lyssetting i fiskeoppdrettsanlegg” fra 1994. Rådets kommentarer bygget på disse uttalelsene samt mer generelle synspunkter vedrørende dyrehold.

 

Rådet pekte på at et viktig problem i forbindelse med fiskeoppdrett er  man ikke har noen kulturbakgrunn eller tradisjon for den form for fiskeoppdrett som nå er utviklet. Det er vesensforskjell på en tradisjonell fangstkultur og det industrialiserte fiskeoppdrett vi står overfor i dag. Holdninger og verdier knyttet til fangstkulturen kan ikke uten videre overføres til oppdrettsvirksomheten. Mer nærliggende vil det være å ta utgangspunkt i den kultur vi har utviklet når det gjelder agrart husdyrhold.

 

Kunnskap om de ulike dyregruppers evne til å føle smerte bør selvfølgelig  ha stor betydning for hvordan vi behandler dem. Nervesystemet for alle virveldyr er relativt likt bygget opp og fremstående forskere anser det nå som sannsynlig at fisk oppfatter smerte på en måte som ikke er vesentlig forskjellig fra pattedyr, selv om andre hjerneavsnitt er inne i bildet. Blant ikke-virveldyrene blir blekksprut i enkelte lands lovgivning likestilt med virveldyr, fordi blekkspruten har et langt mer avansert nervesystem enn andre bløtdyr. Når det er snakk om arter, er det neppe grunnlag for å differensiere mellom de fiskeslag som benyttes i norsk oppdrett. Er det derimot snakk om ulike utviklingsstadier av en art (yngel kontra voksen fisk) har ikke Rådet nok kunnskap om nevrofysiologien til å uttale seg om det finnes en vitenskapelig basis for å differensiere. Dersom slik kunnskap ikke finnes, er det rimelig å la tvilen komme dyret til gode. Hos pattedyr mener man nå at det er liten forskjell mellom voksne og nyfødte når det gjelder evnen til å føle smerte. Dyrevern og fisk og det nevrofysiologiske grunnlaget for fiskens oppfattelsesevne er områder det utvilsomt bør forskes mer på.

 

Rådet pekte på noen normer som man mente burde vurderes av arbeidsgruppen i dens videre arbeid med saken:

 

            - Dyrevernloven § 2 “Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret slik at det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål” er en selvfølgelig overordnet norm for menneskers behandling av dyr.

 

            - Fisk i fangenskap må gis forhold som minst tilfredsstiller dens grunnleggende fysiologiske behov.

 

Lokalisering av anlegg er viktig, både når det gjelder vanngjennomstrømming og eventuell forurensing.  Forholdene bør så langt råd er etterlikne fiskens naturlige habitat med hensyn på strøm, vanntemperatur, m.v.. Mæren bør være så stor/dyp at fisken kan velge mellom ulike temperaturer og lysintensitet.

 

Tettheten av fisk må tilpasses vanntemperatur og vanngjennomstrømming slik at oksygentilførselen alltid er sikret. Tettheten må uansett holdes på et nivå der stresspåkjenninger, ulike skader og sjukdom mest mulig unngås.

 

Fôrets sammensetning må tilpasses fiskens fysiologiske behov. Fettinnholdet i oppdrettsfisk er oftest meget høyere enn det man finner naturlig hos tilsvarende vill fisk.

 

            - Fisk må ikke utsettes for kronisk (langvarig) stress. Prosedyrer som kan medføre smerte eller skremme fisken bør unngås.

 

            - Før det tas i bruk nye driftsopplegg eller tekniske innretninger må det kunne dokumenteres at tiltaket ikke har uheldig innvirkning på fiskens velferd.

 

            - Sulting av fisk skal ikke brukes som markeds-, produksjons- eller kvalitetsregulerende tiltak.

            - Fisk i oppdrett må holdes slik at skader (herunder finneslitasje) og sykdom mest mulig unngås. Anlegget bør ha en plan for gjennomføring av forebyggende tiltak. Vaksinasjon er ikke dyrevernmessig uproblematisk, da det brukes vevsirriterende adjuvans som hyppig forårsaker omfattende reaksjoner (bukhinnebetennelse). Målet bør derfor være å tilby oppdrettsfisken  et miljø der sjukdom holdes på et akseptabelt lavt nivå også uten vaksinasjon.

            - Avl for bedre produksjonsegenskaper må ikke påvirke fiskens velferd eller normale fysiologiske funksjoner i uheldig retning. Oppdrettsfisk må ikke genspleises for å tilpasses et uheldig produksjonsmiljø.

RÅDET FOR DYREETIKK
Rådet for dyreetikk (tidligere Landbruksdepartementets etikkutvalg) er et uavhengig, rågivende
organ oppnevnt av Landbruksdepartementet. Rådet for dyreetikk skal vurdere og gi råd om
prinsipielle etiske sider ved dyrehold og husdyrproduksjon, inkludert oppdrettsfisk, kjæledyr og
ville dyr i fangenskap. Rådet kan vurdere bruk av bioteknologi på dyr, samt behov for endringer i
lovverk og forvaltningspraksis på dyrevernområdet. Mandatet omfatter også konsekvensetiske
sider for det ytre miljø som en følge av moderne avl og dyrehold samt legemiddelbruk, herunder
påvirkning av det genetiske mangfoldet og ville biologiske ressurser.
Rådet har 7 medlemmer: Svein Aage Christoffersen (leder, frittstående medlem), Georg Apenes
(frittstående medlem), Bjørn Iversen (Norges Bondelag), Liv Solemdal (Norsk bonde- og
småbrukarlag), Toralf Metveit (Dyrebeskyttelsen Norge), Knut Hove (Norges landbrukshøgskole)
og Britt Helene Lindheim(Statens dyrehelsetilsyn)

Kontakt: Cecilie M. Mejdell (sekretær)
Arnemovn. 6
2500 Tynset
Tlf: 62 48 20 26 Fax: 62 48 23 26
E-mail: cmmejde@sn.no