MALKNUT

RÅDET FOR DYREETIKK
Oppnevnt av Landbruksdepartementet

PELSDYRSKROTTER TIL PELSDYRFÔR

En vurdering avgitt desember 1999, revidert utgave juni 2000.

Rådet for dyreetikk er av Styret for forskningsmidler over jordbruksavtalen blitt bedt om å vurdere de etiske forhold og føre-var prinsippet knyttet til bruk av pelsdyrskrotter i fôr til pelsdyr. Spørsmålene har kommet opp i forbindelse med en prosjektsøknad.

Rådet har forstått det slik at de helsemessige aspekter skal være ivaretatt gjennom "forskrift om transport av animalsk avfall og anlegg som behandler animalsk avfall", og har derfor ikke gått grundig inn på denne problemstillingen. Dette er dessuten et rent veterinærfaglig spørsmål som andre instanser enn Rådet for dyreetikk er mer kompetent til å besvare. Prionsjukdom er kjent hos mink, og dette forhold sammen med en generell føre-var holdning, tilsier etter Rådets syn at pelsdyrskrotter ikke direkte bør resirkuleres i pelsdyrfôr.

Forskriftens § 19, punkt 8, sier at skrotter av pelsdyr ikke kan benyttes som fôr til pelsdyr, men skal destrueres som høyrisikoavfall. Forskriftens § 5 omhandler håndtering av høyrisikoavfall. Høyrisikoavfall skal behandles i et steriliseringsanlegg (deles opp og varmebehandles ved minimum 133 grader i minst 20 minutter) eller destrueres i et forbrenningsanlegg eller destrueres i henhold til offentlige bestemmelser om bekjempelse av smittsomme sjukdommer (for eksempel brenning av miltbrannkadavre). Etter destruksjon i et forbrenningsanlegg er sluttproduktet aske. Behandling i et steriliseringsanlegg gir kjøttbeinmel. Aske og kjøttbeinmel er ikke lenger definert som høyrisikoavfall, og kan i prinsippet brukes som tilsetting i fôr. Mens aske ikke er egnet som fôrmiddel, inneholder kjøttbeinmel verdifullt protein.

Forskriften åpner eksplisitt for at visse typer høyrisikoavfall direkte kan behandles ved anlegg for produksjon av fôr til pelsdyr. I § 19, 2b beskrives hvilke typer høyrisikoavfall dette gjelder. Pelsdyrskrotter omfattes ikke her, da punkt i) gjelder dyr som er slaktet (slakting defineres i andre forskrifter som hele prosessen med bedøving/avliving og uttak av organer, og er ikke synonymt med avliving) og ii) gjelder navngitte arter (pelsdyr ikke inkludert) som er avlivet eller selvdøde.

Da denne saken ble behandlet første gang i desember 1999, var ikke departementets forståelse av forskriften helt klar for Rådet, heller ikke at det omsøkte prosjektet omhandlet bruk av kjøttbeinmel fra pelsdyrskrotter, framstilt etter sterilisering ved 133 grader. Selv om Rådets hovedkonklusjon ikke er endret, ønsker Rådet nå å gi uttrykk for en større tvil om de smittemessige aspekter er tilstrekkelig ivaretatt.

Det er fra kompetent medisinsk hold reist tvil om hvorvidt varmebehandlingen i et steriliseringsanlegg ved 133 grader er tilstrekkelig til å ødelegge alle infektive prioner. Det er i dag ikke tillatt å tilsette kjøttbeinmel i fôret til drøvtyggere. Det diskuteres nå å utvide forbudet til å omfatte fôr til høns og svin, som fra naturens side ikke er rene planteetere, men også spiser animalsk føde. Selv om dette i hovedsak vil være begrunnet i hensynet til matvaresikkerhet og human helse, mener Rådet for dyreetikk at det er grunn til å stille spørsmål ved om føre-var-prinsippet er tilstrekkelig ivaretatt når pelsdyrskrotter kan resirkuleres i fôr. Rådet vil imidlertid henvise til veterinærfaglig spesialkompetanse på dette området.

Den andre problemstillingen Rådet ble bedt om å vurdere, gjaldt om det etisk sett er forsvarlig å påtvinge dyr kannibalisme. Et viktig spørsmål i en slik sammenheng er om de angjeldende artene normalt fortærer artsfrender, eller om de vanligvis unngår å drepe eller ete kadavre av dyr av samme art.

Mink og de to reveartene er rovdyr, som i naturen stort sett dreper sitt bytte selv. Reven spiser dessuten åtsler, for eksempel rester etter elgjakta. Både rev og mink er opportunister i matveien, og tar det som er lettest tilgjengelig. Mens minken er en ren kjøtteter og unngår plantekost, spiser rev også vegetabilsk føde og avfall. I følge biologer Rådet har vært i kontakt med, kan det verken bekreftes eller avkreftes at rev og mink dreper og spiser artsfrender, men det regnes som lite sannsynlig. I en studie av rødrevs kosthold gjennom to vintre, fant man ikke rester av rev i avføringen. Rev tok imidlertid andre rovdyr, som for eksempel mår. Fra farmmiljø vet man at rev kan fortære egne nyfødte unger, et forhold som også er kjent hos gris. Det er videre kjent at nye revirhanner av bl.a. bjørn og løve gjerne forsøker å drepe forgjengerens unger. Generelt er det imidlertid uvanlig at ville pattedyr og fugler eter sine egne. Dette kan være en evolusjonsmessig tilpasning for å redusere smittespredning. Stridigheter mellom dyr av samme art, for eksempel om territorier eller paringspartnere, avgjøres normalt gjennom ritualer og ikke gjennom kamp på liv og død. Det er altså flere forhold som tyder på at artsfrender ikke naturlig inngår på matseddelen til våre pelsdyr.

Et annet viktig spørsmål er imidlertid om en rev gjenkjenner kjøtt fra rev som artsfrende. Det at revejegere legger ut flådde skrotter på åtet, tyder ikke på det. Når skrotten i tillegg er oppmalt, varmebehandlet og blandet med større mengder annet fôr, finner Rådet det svært lite sannsynlig at en slik gjenkjennelse vil finne sted. For å utelukke all tvil kunne man eventuelt gjennomføre tester om det foreligger noen preferanser mellom fôr med og uten rester av pelsdyr.

Prinsipielt er saken at man påtvinger dyr som ikke naturlig spiser artsfrender, kannibalisme ved å la pelsdyrskrotter inngå i pelsdyrfôr. Men i og med at dyrene selv neppe gjenkjenner fôrets enkelte bestanddeler og heller ikke kan ha noe bevisst forhold til kannibalisme, mener Rådet at dette momentet ikke bør tillegges avgjørende vekt.

Under forutsetning av at pelsdyrskrottene er behandlet på en måte som fagekspertisen mener er tilstrekkelig for å ødelegge alle smittestoffer, prioner inkludert, mener Rådet for dyreetikk at kjøttbeinmel fra pelsdyrskrotter bør kunne inngå som en bestanddel i fôr til pelsdyr.

RÅDET FOR DYREETIKK
Rådet for dyreetikk (tidligere Landbruksdepartementets etikkutvalg) er et uavhengig, rågivende
organ oppnevnt av Landbruksdepartementet. Rådet for dyreetikk skal vurdere og gi råd om
prinsipielle etiske sider ved dyrehold og husdyrproduksjon, inkludert oppdrettsfisk, kjæledyr og
ville dyr i fangenskap. Rådet kan vurdere bruk av bioteknologi på dyr, samt behov for endringer i
lovverk og forvaltningspraksis på dyrevernområdet. Mandatet omfatter også konsekvensetiske
sider for det ytre miljø som en følge av moderne avl og dyrehold samt legemiddelbruk, herunder
påvirkning av det genetiske mangfoldet og ville biologiske ressurser.
Rådet har 7 medlemmer: Svein Aage Christoffersen (leder, frittstående medlem), Georg Apenes
(frittstående medlem), Bjørn Iversen (Norges Bondelag), Liv Solemdal (Norsk bonde- og
småbrukarlag), Toralf Metveit (Dyrebeskyttelsen Norge), Knut Hove (Norges landbrukshøgskole)
og Britt Helene Lindheim(Statens dyrehelsetilsyn)

Kontakt: Cecilie M. Mejdell (sekretær)
Arnemovn. 6
2500 Tynset
Tlf: 62 48 20 26 Fax: 62 48 23 26
E-mail: cmmejde@sn.no