Ved beinkreft amputeres foten. Et nedslitt hofteledd erstattes med plast og metall. Nyrer transplanteres. Det er snakk om avansert kirurgi på hund og katt. Rådet for dyreetikk er betenkt og ønsker debatt. Bør det settes grenser?

Utviklingen innen medisinsk teknologi er imponerende. Mulighetene for å reparere på helsemessige skavanker blir stadig bedre. Så også innen veterinærmedisinen. En rask titt på nettet viser at dyreklinikkene i den vestlige verdenen tilbyr avansert behandling. Strålebehandling mot kreft, fjerning av deler av lungene, åpning av pannebeinet for å redusere trykket i hjernen eller plastisk kirurgi i hoderegionen er eksempler i tillegg til de nevnt innledningsvis. Mange av lidelsene er arvelige. Det gir oppdrettere og hundeorganisasjonene et stort ansvar.

Selskapsdyrene er ”trivselsarbeidere” for eiere, familien og andre. Vi blir veldig glade i Pasopp og Kira, i Kattinka og Pjusken. I mange familier blir dyrene familiemedlemmer; de blir menneskeliggjort. Men så en dag rammes kjæledeggen av sykdom. Da er veien kort til dyreklinikken. Dyrlegen undersøker og forklarer. Behandlingen vil kunne lindre, kanskje helbrede. Det vil ta tid. Og det koster. Eier og dyrlegen blir stilt overfor et medisinsk, økonomisk og følelsesmessig – men kanskje det vanskeligste – et etisk dilemma. Liv, med hvilken livskvalitet, eller død?

Den etiske dimensjonen
Både i Norge og internasjonalt publiseres det jevnlig veterinærmedisinske fagartikler om kompliserte kirurgiske metoder, strålebehandling, bruk av cellegift eller fjerning av vitale kroppsdeler på hund eller katt. De medisinske utfordringene er grundig beskrevet. Likevel: Det savnes en drøfting av de etiske spørsmål slike behandlingsregimer reiser. Hva er akseptabelt? Går det noen grenser? – Mange ulike hensyn og forhold kan tillegges vekt før avgjørelsen tas. La det først slås fast at vi i vår kulturkrets aksepterer at mennesket rår over dyr der dyr er i vår varetekt. Vi bruker dyr til ulike formål, og vi avliver dyr når vi anser det som riktig ut fra formålet. Så også med selskapsdyr. Men menneskeliggjøring av denne dyregruppen gjør det vanskeligere. Likevel; det er tre parter: Dyret, eieren og veterinæren. En etisk betraktning tilsier at beslutningen skal være ”best mulig for flest mulig”. Samfunnets generelle holdning kan anses som en ”fjerde part”. Hvilke normer ønsker vi skal gjelde? Hva og hvem avgjør?

Dyret
Siden pasienten selv ikke kan gi uttrykk for ønsket alternativ, må de to andre aktørene, eier og veterinær, være sitt ansvar bevisst når avgjørelse skal fattes. Det grunnleggende i en slik vurdering må være fremtidig livskvalitet og antatt levetid for pasienten. Det gjelder enten pasienten skal gjennomgå en behandling eller ikke. Å informere om hvordan livskvalitet antas å bli etter en eventuell operasjon eller annen behandling, er veterinærens ansvar. Men hva med livskvaliteten hvis dyret ikke underkastes behandling. For de aktuelle sykdommene vil livskvaliteten allerede være nedsatt, og tilstanden vil som regel bli forverret. Dette bør eieren se og ta konsekvensen av. Avliving vil ofte være det beste for dyret. Mange dyreeiere nøler, forståelig nok. Er rådene entydige fra faglig hold, trenger eieren og familien tid før avliving skjer, særlig hvis livssituasjonen for eieren er vanskelig.

Eieren
En alvorlig sykdomsdiagnose hos familiehunden eller -katten, skaper sterke følelsesmessige reaksjoner hos eier og familie. Da kan egne sorgreaksjoner lett overstyre sunn fornuft. Rasjonelt sett er det to forhold eieren bør konsentrere seg om: Dyrets livskvalitet og antatt levetid, samt evne og vilje til å betale. Med hensyn til kostnader, er det to alternativer.  Overskrider kostnadene betalingsevnen, må eieren vurdere avliving opp mot en gradvis dårligere livskvalitet. Dette er en vanskelig avveining. Eieren trenger tid og gode råd. Utfordringen er å skjønne når avliving bør skje. Som rådgiver stilles veterinærens integritet, samt faglige og pedagogiske evner på prøve.

Hva så hvis eieren eventuelt kan og vil betale, og veterinæren mener livskvaliteten blir ivaretatt? Med de følelser situasjonen skaper, gir eieren oftest sin tilslutning. Behandling skaper håp og optimisme. Da er det lett å overse ubehag og smerter dyret må gjennom. Og en skal heller ikke forvente at eieren, i denne situasjonen, vil vurdere hvilke holdninger storsamfunnet har. Mener ”folk flest” det er greit (etisk akseptabel) med en hund som går rundt på tre bein? Ifølge spesialistene mestrer hunden situasjonen.

Veterinæren
I saker som dette, med muligheter for bruk av avanserte, kostbare behandlingsmetoder, har veterinæren et stort faglig, menneskelig og dyreetisk ansvar. Det må forefinnes god dekning for innholdet i de rådene som gis. Det er naturlig å tro at veterinærene er faglig ambisiøse. Det skal vi være glade for. Men dette må ikke gå utover den faglige integriteten. På samme måte knytter det seg økonomiske interesser til den medisinske virksomheten. De interessene må ikke overstyre den faglige aktiviteten. Det er en kjent sak at det råder ulik oppfatning blant de norske veterinærene når spørsmål som er drøftet her, kommer opp. Det viktigste da er at denne diskusjonen fortsetter og blir åpen – også for allmennheten.

Samfunnets holdninger
Til slutt: Vil vi i vår kulturkrets finne det etisk forsvarlig at det for selskapsdyr utvikles og anvendes stadig mer avanserte medisinske behandlingsmetoder? Entydig svar på spørsmålet mangler. Rådet for dyreetikk har avgitt en egen uttalelse om hundehold (www.radetfordyreetikk.no) hvor prinsipielle sidene ved disse medisinske utfordringene er omtalt. Saken fortjener oppmerksomhet. Rådet vil drøfte og ta stilling til de konkrete sykdomstilstandene. Rådet ønsker synspunkter utenfra. Valg av medisinsk behandling av dyr er en del av vårt dyrehold, og måten vi utøver vårt dyrehold på, er en del av vår kultur.

Gudbrand Bakken, Leder Rådet for dyreetikk
Ann Margaret Grøndahl, Sekretær Rådet for dyreetikk

Rådet for dyreetikk støtter Mattilsynet i forslaget om at hundelufting (”dog walking”) bør omfattes av forskriften slik det er foreslått i § 2.

Rådet støtter også Mattilsynet i at det fortsatt bør være et forbud mot salg av hund og katt fra butikk, salgsbod og marked, slik det er foreslått i § 7.

Les høringssvaret: Horingssvar_forskrift_om_omsetning_midlertidig_hold_og_karantene_des_2011

Rådets vurdering

Undersøkelser fra USA er neppe sammenlignbare siden det der ikke er krav til bestått jegerprøve, og undersøkelsen fra Danmark har svakheter med lite tallmateriale og ved at dataene er basert på innrapportering fra jegerne selv. Tiden fra dyret er påskutt til det er bevisstløst/dør, som er av stor betydning for å vurdere dyrevelferden, er ikke omtalt i den danske undersøkelsen, mens i den svenske undersøkelsen oppgis det at immobilisering inntraff under 20 sekunder i de aller fleste tilfellene. Den svenske undersøkelsen omfattet kun 30 dyr. 

Etter Rådets syn bør pil og bue sidestilles med kruttvåpen med hensyn på krav om våpentillatelse.

Rådet er forundret over at Direktoratet for naturforvaltning i høringsnotatet så tydelig uttrykker positiv holdning til buejakt. 

Rådets anbefaling
Etter Rådets syn bør mål, organisering og gjennomføring av prøveprosjektet endres slik at det kan framskaffe sikker dokumentasjon på skadeskytingsfrekvensen, samt tid fra treff til bevisstløshet. Dette innebærer at eksterne og uavhengige aktører bør være sentrale i prosjektet.

Å vurdere et dyrs smerteopplevelse fra det blir påskutt til det dør anser vi å være vanskelig, men trolig kan atferdsobservasjoner kunne gi nyttig informasjon om dette. Det vil være av avgjørende betydning å få klarlagt om buejakt ivaretar dyras velferd på minst like god måte som jakt med kruttvåpen. Danske og svenske undersøkelser tyder på at så kan være tilfelle, men ytterligere undersøkelser som omfatter skadeskytingsfrekvens, tid til bevissthetstap og smerte/stressrespons hos dyret er nødvendig før dette kan sies med sikkerhet.

Etter Rådets syn er det helt avgjørende at hensynet til dyra ivaretas. Alle andre hensyn er underordnet dette.

Les hele uttalelsen: Uttalelse_jakt_med_pil_og_bue_sept_2011

Vi viser til Mattilsynets høringsbrev av 14. mars 2011 med utkast til nye forskrifter om transport av dyr. Det foreslås to separate forskrifter om transport; henholdsvis Forskrift om kommersiell, og Forskrift om ikke-kommersiell transport av dyr og transport av sirkusdyr. Den førstnevnte forskriften implementerer EUs transportforordning og har et nasjonalt tilleggsregelverk. Den sistnevnte har kun nasjonale bestemmelser.

Les høringssvaret: Horingssvar_MT_forskrift_om_transport_mai_2011

Hester er sosiale dyr med stort behov for flokktilhørlighet, bevegelse og lang etetid. De er prisgitt sine eiere og passere, og det er viktig at eierne og passerne er klar over sitt ansvar og sørger for at hesten får leve et godt liv.

Hester bør i størst mulig grad holdes i et miljø der de har mulighet til å utøve artsspesifikk atferd. For å unngå kjedsomhet, bør det iverksettes tiltak som aktiviserer hestene utenom den tiden som går med til fôropptak og bruk.  Unghester bør holdes i gruppe for at de skal lære sosiale spilleregler og ”hestespråket”.

All temming, trening og bruk må i størst mulig grad baseres på belønning og straffemetoder skal unngås. Det er viktig at aktive konkurransehester, og hester i tungt arbeid, ikke utsettes for for store belastninger og at hestene ved tegn på mistrivsel tas ut av konkurranse-/arbeidssituasjonen i tide.

Innen hesteholdet er det et stort utbud av utstyr. Uten kunnskap om riktig bruk og risikofaktorer, kan slikt utstyr påføre hestene betydelige lidelser.

——————–

Tamhesten regnes som en underart av villhesten som levde naturlig på steppene i Eurasia fra Polen til Mongolia. Det er ca. 8 000 år siden menneskene begynte å holde hest som husdyr, og hestens evne til å underordne seg en flokkleder var trolig viktig for domestiseringen. Gjennom selektiv avl har vi i moderne tid laget mange ulike hesteraser. Minste hesterase er falabella som kan veie under 20 kg, mens shirehesten som en av de største hesterasene kan veie godt over 1000 kg. Fire hesteraser regnes som norske; fjordhest, nordlandshest/lyngshest, dølahest og kaldblodstraver.

På 1930-tallet var antallet hester i Norge cirka 200 000. Hesten ble overflødig som trekkraft da traktoren og bilen ble vanlig, og på slutten av 1960-tallet var antallet under 20 000. De siste årene har det vært antatt at vi har omtrent 60 000 hester i Norge, hvorav cirka 23 000 travhester, 3 000 galopphester og 30 000 ridehester. Svært få hester brukes i dag til arbeid i skogbruk og landbruk. Pågående undersøkelser tyder på at det totale antallet hester i Norge kan være nærmere 100 000.

Hester har som flokkdyr et stort behov for kontakt med andre hester, de foretrekker et liv utendørs, og villhester og hester på beite bruker 14-16 timer per døgn til fôropptak. Hester er planteetere, og faster ikke frivillig mer enn tre-fire timer. De sover bare noen timer i døgnet, fordelt på flere perioder. Godt syn, god hørsel og hurtig reaksjon med flukt er deres beskyttelse mot farer.

Dagens hestehold avviker i stor grad fra dette. Mange hester tilbringer store deler av døgnet innendørs med begrenset grovfôrtilgang, kort etetid og individuell oppstalling på liten plass. Disse forholdene er satt i sammenheng med utvikling av stalluvaner, magesår og aggressivitet. Mange hester skifter stall og ”stallkamerater” mange ganger i løpet av livet, og de har mange ulike personer å forholde seg til. En hest som hindres i å utøve naturlig atferd, kan få målbare endringer i fysiologiske stressindikatorer og utvikle unormal atferd. Krybbebiting, luftsluking, veving og tungerulling er eksempler på dette. Hester er imidlertid tilpasningsdyktige, og fungerer tilsynelatende godt under mange ulike forhold.

Dagens hestehold har en viktig samfunnsmessig funksjon ved at ungdom får kontakt med dyr. Terapiridning vurderes som gunstig for personer med nedsatt funksjonsevne for opptrening av balanse og koordinasjon og styrking av muskulatur.

Mye av den gamle hestekunnskapen ble borte da hesten forsvant fra landbruket på 1950-tallet, og kunnskap om hestehold er svært variabelt hos dagens hesteeiere. Rådet har mottatt bekymringsmeldinger knyttet til bruk av diverse utstyr, og isolert hold av enslige hester.

Les Uttalelse_om_hestehold_mai_2011

Rådet har sendt ut et klassesett på 20 bøker til hvert skolekontor i landet, siden det er et mål i læreplanen at elever etter 4. klasse skal kunne fortelle om dyr og samtale om hva god dyrevelferd er.

Boka er til salgs i bokhandelen, og koster der kr. 149,-. Den finnes på bokmål og nynorsk.

Boka er utgitt av forlaget Skald. Les mer om boka hos Skald

 

Med et beregnet tidsforbruk på 45 minutter vil det ikke være rom for mer enn en enkel klinisk undersøkelse og enkel behandling eller avliving.

Dette vurderes som tilstrekkelig for viltlevende dyr da omfattende behandling/oppstalling i liten grad vil være aktuelt av dyrevelferdshensyn.

For eide dyr kan godtgjørelsens størrelse føre til at avliving blir valgt som alternativ i de tilfellene hvor det ikke oppnås kontakt med eier for å avklare behandlingsmetode. Dette gjelder for eksempel ved sykdomstilfeller som indre blødninger, blodforgiftninger, kolikk hos hest og magedreining hos hund hvor det er viktig at behandling gis snarest mulig.

Hadde godtgjørelsens størrelse vært høyere, ville flere dyr blitt behandlet fremfor avlivet. Når det foreligger omfattende skader eller alvorlige sjukdomstilfeller og det ikke oppnås kontakt med eier, mener Rådet at avliving alt i alt kan forsvares ut fra en etisk betraktning.

Med merkeplikt for katter ville eierforholdet ved behov for nødhjelp raskt kunne blitt avklart, og dette ville bidratt til at det raskt kunne fattes en avgjørelse vedrørende behandling eller avlivning. Dette ville vært fordelaktig av hensyn til dyrenes velferd. Det er viktig at publikum informeres om regelverket dersom forskriften vedtas, slik at dyreeierne blir klar over fordelene med å individmerke sine dyr og å være tilgjengelig.

Rådet mener på prinsipielt grunnlag at akvakulturvirksomheter bør omfattes av forskriften, men det er vanskelig å se for seg tilfeller hvor dette vil være aktuelt. 

Les Horingssvar_MT_forskrift_godtgjorelse_nodhjelp_feb2011

Hunder er helt prisgitt sine eiere, og det er viktig at eierne er klar over sitt ansvar og sørger for at hunden får leve et godt liv. Ved anskaffelse av hund er det av hensyn til hundens velferd viktig å velge en hunderase som passer sammen med eierens/familiens livsstil. Hunder bør i størst mulig grad holdes i et miljø der de har muligheter til å utøve naturlig atferd. Pelsstell, kloklipp og renhold av hudfolder er i varierende grad nødvendig for alle hunder.

Det er viktig at all trening, bruk og behandling av hund skjer på en dyrevelferdsmessig akseptabel måte. Innen avlsarbeidet bør hundenes helse og velferd vektlegges i større grad enn det som har vært gjort frem til i dag. Det er dyreeieren som har det primære ansvar for hundens helse og velferd.

Les uttalelsen etiske vurderinger av dagens hundehold

Sted og dato: Akutten, Veterinærinstituttet i Oslo. Torsdag 6. mai 2010 kl. 0900-1500.

Deltagere: Gudbrand Bakken, Ellen-Marie Forsberg, Guri Larsen, Ingrid Olesen, Morten Bakken, Sandra Kottum, Ann Margaret Grøndahl (sekretær).

Forfall: Brita Skallerud, Karl Olaf Jørgensen, Knut A. Hjelt, Geir Grosberg.

Les møtereferatet her

Rådet for dyreetikk avgir ikke høringssvar i saken da det nåværende Rådet ikke har hatt tilstrekkelig tid til å diskutere saken.

Les Horingssvar_MT_hold_av_pelsdyr_mai_2010