Rådet for dyreetikk avgir ikke høringssvar i saken da det nåværende Rådet ikke har hatt tilstrekkelig tid til å diskutere saken.

Les Horingssvar_MT_hold_av_pelsdyr_mai_2010

Rådet for dyreetikk har mottatt en henvendelse fra en privatperson om at avbryting av klør fra levende krabber utføres i Norge og at krabbene deretter kastes levende tilbake i sjøen.

Rådet for dyreetikk har innhentet informasjon fra Møreforskning Ålesund (”Håndbok om taskekrabben, biologi, sortering og kvalitet, fangstbehandling” av Astrid K. Woll). Ved avbryting skjer bruddet vanligvis ikke på det forutbestemte stedet hvor krabben naturlig kan ”slippe” klørne når den utsettes for stress eller angrep. Ved naturlig ”slipp” av en klo vil blødningen raskt stoppe og en ny klo vil dannes i løpet av 2-3 skallskifter. Avbryting fører til større blødninger, krabben setter inn ekstra ressurser på å reparere skaden, mattilgangen hindres og veksten hemmes. Det hevdes at avbryting av klørne i de fleste tilfeller fører til at krabben dør.

I lov om dyrevelferd § 9. Medisinsk og kirurgisk behandling står følgende: 

       Medisinsk og kirurgisk behandling skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet.

       Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse. Det er likevel tillatt å foreta forsvarlig merking av dyr i dyrehold. Avhorning og kastrering er tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner.  

EU-regelverket forbyr også avbryting av krabbeklør:

I COUNCIL REGULATION (EC) No 850/98 of 30 March 1998 for the conservation of fishery resources through technical measures for the protection of juveniles of marine organisms

Article 18

4. (a) Edible crabs may only be retained on board whole and may only be landed whole.

(b) However, a maximum of 5 % by weight of the total catch of edible crabs or parts thereof retained on board or landed may consist of detached claws.

Rådet har forespurt flere personer som bekrefter at avbryting av krabbeklør på levende krabber utføres i Norge, og at krabbene etterpå kastes levende tilbake i sjøen. Dette er etter Rådets syn forbudt i henhold til lov om dyrevelferd. Dersom informasjonen vi har mottatt er riktig, ber vi om at Mattilsynet går ut med informasjon, og om nødvendig følger opp med andre tiltak, slik at praksisen med avbryting av krabbeklør på levende krabber i Norge opphører. Skal klørne brytes av krabbene, må de først drepes/knuses. Det er som nevnt ovenfor ulovlig og misforstått naturvennlighet å sette ut igjen krabbene etter at klørne er brukket av.

Brevet sendes i kopi til Fiskeridirektoratet, som vi anmoder om å bidra med aktuell informasjon/aktuelle tiltak slik at den omtalte praksis som Rådet for dyreetikk anser som uakseptabel kan opphøre.

Les Brev_MT_om_krabbeklor_februar_2010

Tapstallene for sau, lam og rein pga rovviltskader viste en økning frem til 2007, mens tapstallene for 2008 gikk noe ned. I 2009 økte igjen rovvilttapet. Mens det i 2008 ble søkt erstattet 109 100 beitedyr, ble det i 2009 søkt om erstatning for 122 100 beitedyr. Det ble i 2008 erstattet 45 600 beitedyr, mens det i 2009 ble erstattet 54 800 beitedyr.

Tapet av beitende husdyr på grunn av rovviltskader er stadig økende til tross for at det nå er 20 år siden den første Stortingsmeldingen om forvaltningen av de store rovdyrene kom. Hovedmålsettingen med Stortingsmeldingen var å sikre levedyktige bestander av de fire store rovviltartene, samtidig som skader på beitedyr skulle begrenses mest mulig. Ut fra Stortingets vedtak om at sauenæringen skal opprettholdes og at de fire store rovviltartene og deres leveområder skal bevares, innhentet tallmateriale og muntlige meddelelser er Rådets oppfatning nå følgende:

• Et høyt antall sau og rein utsettes fortsatt hvert år for store lidelser på grunn av skader fra rovvilt. Forebyggende tiltak har ikke vist seg effektive.
• Rådet for dyreetikk mener det er behov for en konsekvensvurdering av forvaltningen frem til nå og en klarere politikk for fremtiden.
• Etter Rådets syn har forvaltningen de siste 20 årene ikke tillagt dyrevelferd tilstrekkelig hensyn.
• I ny lov om dyrevelferd fremkommer det at dyr har egenverdi og at dyr skal behandles med respekt. Etter Rådets syn er det etisk uakseptabelt å ha husdyr på beite i områder med betydelig risiko for rovviltangrep. Dyrenes egenverdi og respekten for dem ivaretas ikke.
• Sameksistens mellom husdyr på utmarksbeite og rovvilt har etter Rådets syn vist seg å være umulig uten at beitedyr utsettes for lidelser.
• Rådet for dyreetikk mener inndelingen av landet i prioriterte beiteområder og prioriterte rovviltområder er fornuftig såfremt inndelingen lar seg opprettholde uten stadige konflikter. Det er viktig at inndelingen av områdene tilpasses naturgitte forhold og at det er tilstrekkelig avstand mellom områdene.
• Det bør gis offentlige midler til omstilling av gårdsdrift i prioriterte rovviltområder for å redusere risikoen for at beitedyr påføres unødig lidelse.
• I prioriterte beiteområder bør rovvilt raskt flyttes eller avlives dersom de gjør skade på beitende husdyr.
• Rådet ber fagmiljøene vurdere om en gjennom avl kan gjøre beitedyrene mer tilpasset den biotopen de skal være en del av.

Les hele uttalelsen om rovdyr og beitende husdyr

Bakken:
Ønsket velkommen. Innledet med å informere om Rådet for dyreetikk, mandatet og hensikten med seminaret. Introduserte ordstyrer Ellen Skancke.

Unsgård:
De eldste hunderasene ble etablert for ca. 150 – 200 år siden. Det var mennesker med god tid, mye penger og mye nasjonalromantikk som avlet frem de ulike hunderasene. Spisshunder, buhund og elghund er brukshunder, og har ingen eksteriøre trekk som påfører rasen problemer.

Martinsen:
Dyr er i dag ting. Vi har makt, og hundene holdes fordi de skal tilfredsstille oss. Rasebeskrivelsen kan sammenlignes med en varebeskrivelse. Hvite boxere og dalmatinere med for store flekker avlives – passer ikke til varebeskrivelsen. Hund og mennesket har et ensidig vennskap – det er vi som skaper hundene, og vi tvinger hundene til å leve sammen med oss. Hundene skal ikke bjeffe, ikke løpe, ikke hoppe, være i gangen, osv. Gjennom avl har vi skapt hunder som ikke kan bevege seg normalt. Hunder er som oss – individer som har mange behov. Vi har påført hundene rasemessige problemer – hundene har det dårligere enn de kunne hatt det uten disse problemene. Vanskelig å si hva som er best/riktigst for en hund. Sosial berøvelse er det verste vi utsetter et flokkdyr for. Hunder har behov for mer enn oss.

Grøndahl:
Redegjorde kort for Rådets syn på hundeavl slik det fremkom i avlsuttalelsen som Rådet ga i juni 2009.

Lingaas:
Målet: vi ønsker alle fysiske og mentalt friske hunder. Samfunnets tilretteleggelse for hundehold er viktig. Rasestandardene sier mye om hva vi skal ha og ikke ha, men følges disse? (”Shar pei: skal ikke ha overflødig hud”) Norge har 7 hunderaser, og NKK har tillatt krysningsavl hos 3 av disse. Vi mangler helseregister, sykdomskoder og registreringssystemer (helsekort, diagnoseregister, og sentralt system for registrering av sykdommer) for å kunne vektlegge helse mer i avlsarbeidet. Hunden er en optimal art for å finne årsaken til arvelige sykdommer. Ja, mennesket er hundens beste venn.

Moe:
Hvor mye smerte hører livet til? Er liv bedre enn død? Det å begrense smerte og lidelse er viktig, men noe smerte og lidelse er naturlig. Det drives mye fôringsmessig behandling i dag: vi kan fôre vekk nyrestein, og mange andre sjukdommer. Det er i dag mye avansert utstyr som gjør at mange sykdommer kan behandles på et tidlig stadium. Vi kan tilby hunder mye livreddende behandling (strålebehandling, blodbank, beinbank, lokal cytostatikabehandling, hofteleddsproteser, stamcellebehandling). 

Gamlund:
Dyr har egenverdi – vi kan ikke gjøre hva vi vil med dyrene. Hunden bør behandles som venner. Får gå på tur når den trenger, osv. Lever hunder i fangenskap? Pelsdyr og burhøns gjør det. Hunden i dag gir oss et ansvar. Noen hunder er erstatninger for barn.  Kanskje tenker en hund etter frisering og påkledning: ”Er det sånn det er å være hund?”. Trenings- og læringsmetoder krever etisk refleksjon. 

Blakstad:
Vi har Dyrevelferdsloven og dyrehelsepersonelloven som regulerer mange forhold vedrørende hundehold og bruk av hunder. Grensen for behandling av enkeltindivider er umulig å angi. Så konklusjonen for hvor grensen går er:

• hunden skal ha akseptabel livskvalitet
• det skal være fravær av uakseptabel smerte
• det skal gis vitenskapelig basert behandling
• viktig med god kommunikasjon med eier
• vår hold, bruk og behandling av hunder skal være alment akseptert i samfunnet

Last ned referatet Referat fra hundeseminar 17.11.2009 

Referent
Ann Margaret Grøndahl

Det vises til høringsbrev av 7.12.2009 med utkast til forskrift om fremvisning av dyr. I henhold til høringsbrevet er utkastet i hovedsak en forskriftsfesting av gjeldende forvaltningspraksis. Nytt i forhold til dagens praksis er positivlistene og forslaget om at individuelle tillatelser i hovedsak skal erstattes med meldeplikt. Det foreslås at dyreparker kan søke om tillatelse til fremvisning av dyrearter som ikke står på positivlisten, og at Mattilsynet kan gi slik tillatelse.

Under saksbehandlingen av søknader om tillatelse til fremvisning av dyr fikk myndigheten en god mulighet til å gi søkerne viktig informasjon om dyrenes biologiske behov, og det kunne stilles vilkår for dyreholdet og bruken av dyrene. Denne muligheten faller bort når søknad om tillatelse til fremvisning av dyr skal erstattes med en meldeplikt. Imidlertid kan myndigheten sende tilsvarende informasjon til den ansvarlige som melder fra om dyreholdet.

Kommentarer til enkelte paragrafer:

§8
”…dyrenes fysiologiske og atferdsmessige behov” (Kommentaren gjelder også § 11).

Det er ikke helt korrekt å si at dyr har fysiologiske og atferdsmessige behov. Dyr har biologiske behov. Når disse biologiske behovene ikke dekkes, kan det føre til unormale fysiologiske forhold og unormal atferd (som for eksempel høye cortisol-verdier i blodet og stereotypier). 

§ 11
”Syke og skadde dyr skal gis rask og forsvarlig behandling, ……”

Det står at dyrene skal gis rask behandling, men det menes vel at dyrene raskt skal gis behandling.

§ 14
”Storfe kan holdes på bås ….når driftsformen gjør dette naturlig”. Vi forstår ikke hvordan en driftsform kan gjøre oppbinding på bås naturlig.

Rådet for dyreetikk støtter forslaget om forbud mot bruk av elefant i sirkus, men ser ikke at det i saksfremstillingen redegjøres for hva Mattilsynet mener bør skje med de elefantene som allerede er i bruk i sirkus når forbudet trer i kraft. I henhold til saksfremstillingen blir artister med dyr i sirkus hentet inn fra andre land, men sirkusene kan også ha egne dyr i Norge. Innebærer forbudet at elefantene (og evt. andre dyr som omfattes av forbudet) som eies av de norske sirkusene må avlives eller overføres/selges til sirkus i andre land når forbudet trer i kraft? Dersom så er tilfelle, ber vi Mattilsynet vurdere en individuell overgangstid som sikrer det enkelte dyr mot avlivning eller salg. 

Sirkusdyr, som andre dyr, skal etter Rådets syn ikke dresseres til å utføre kunster som kan være skadelige for dyrene.

Her finner du Høringsvar til Mattilsynet om fremvisning av dyr

Utsettelse av ikrafttredelsesdato for forbud mot CO2-bedøving – høringssvar

Det vises til høringsbrev av 23.oktober 2009 hvor det foreslås utsettelse av forbudet mot CO₂-bedøving.

Rådet for dyreetikk har forståelse for at departementet mener det fortsatt er behov for mer kunnskap om velferdsaspektene knyttet til praktisk gjennomføring av bedøvelse forut for slakting. Rådet for dyreetikk er opptatt av at det utvikles gode metoder for bedøvelse. I det videre arbeidet vil en tilrå at departementet støtter seg på den betydelige kunnskapen som finnes hos forvaltningsstøtteinstitusjonene og EFSA. Det er viktig at produktutviklingen innen de ulike metodene holdes på et høyt nivå, og at interimsperioden blir kortest mulig.

Last ned dokument

Høringssvar: NKKs etiske retningslinjer for hold av hund

Til:
Norsk Kennel Klub
Postboks 163 – Bryn
0611 Oslo

NKKs etiske retningslinjer for hold av hund – høringssvar

Det vises til NKKs høringsbrev av 15. oktober 2009 vedlagt utkast til etiske retningslinjer for hold av hund.

Rådet for dyreetikk takker for anledningen til å vurdere utkastet til ovennevnte retningslinjer. Rådet for dyreetikk ser gjerne at retningslinjene utformes mer konkret. Vi oppfordrer videre NKK om å etablere en egen intern tilsynsordning for å sikre etterlevelse av retningslinjer og regelverk, i prinsippet tilsvarende de internkontrollordninger som er etablert for annet husdyrhold.

Last ned dokumentet

Utsetting av fisk i ferskvann

Sammendrag

En grunneier har bedt Rådet for dyreetikk vurdere dyrevelferdsmessige forhold for fisk som settes ut i ferskvann med fritidsfiske som hovedformål. Hos vekselvarme dyr som fisk varierer næringsbehovet betydelig i ulike faser av livet. I vekstperioder trenger fisk næring for å vokse. Dersom det skal settes ut fisk i ferskvann, bør det etter Rådets syn gjennomføres en fiskebiologisk undersøkelse av det aktuelle vannet før utsett for å innhente opplysninger om forekomsten av fisk og vannets næringsgrunnlag. Etter utsetting av fisk bør det gjennomføres en fiskeundersøkelse for å vurdere fiskens kondisjon. Disse undersøkelsene vil gi informasjon om vannet er egnet til å sikre utsatt fisk tilstrekkelig næring.

Aktuelt lovverk

I den nylig vedtatte lov om dyrevelferd 19.6.2009 nr. 97 står følgende:
§ 3. Generelt om behandling av dyr
Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.
§ 28. Utsetting av dyr i naturen
Dyr fra dyrehold kan bare settes ut i naturen for å bli viltlevende når dyret har gode muligheter for å tilpasse seg og overleve i det nye miljøet.
Kongen kan i forskrift fastsette vilkår for eller forbud mot utsetting av dyr i naturen.
I Forskrift om utsetting av fisk og andre ferskvannsorganismer av 11.11.1993 nr. 1020 er det et generelt forbud mot utsetting av fisk i norske vassdrag. Denne forskriften er fastsatt av Miljødepartementet med hjemmel i lov av 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk mv. Fylkesmannen kan gi tillatelse til utsetting av fisk i vassdrag for kultiveringsformål.

Generelt om utsetting av fisk i ferskvann

Utsetting av fisk i ferskvann gjøres i de fleste tilfeller som kompensasjon fordi naturlige og viktige gyte- og oppvekstområder har blitt forringet på grunn av vassdragsutbygginger og vassdragsreguleringer. Fiskebestandene i slike regulerte elver og vann opprettholdes gjennom utsettingsprogrammer (kompensasjonsutsetting). En annen form for utsetting er tilfeller hvor det settes ut fisk i ferskvann for at vannet skal bli et mer attraktivt fiskevann (fiskeforsterkningstiltak). Fiskene kan settes ut både som øyerogn/yngel eller som større fisk.

Rådets vurdering

Mens man tidligere antok at fisk ikke kan føle smerte, har en rekke nyere vitenskapelige undersøkelser konkludert med at fisk har et sanseapparat som gir den mulighet til å føle smerte, frykt og ubehag på samme måte som varmblodige pattedyr. Av den grunn bør velferd hos fisk vektlegges på samme nivå som velferd hos andre virveldyr.
Etter Rådets syn bør det forut for utsetting av fisk i ferskvann gjennomføres en biologisk undersøkelse av det aktuelle vannet for å innhente opplysninger om stedegen fisk og vannets næringsgrunnlag. Etter utsetting av fisk i et vann bør det gjennomføres en fiskeundersøkelse som vil gi informasjon om fiskens kondisjon. Mager fisk med lite mageinnhold og stort hode/mager kropp tyder på at næringsgrunnlaget er dårlig. At fisken overlever er ikke tilstrekkelig, den må også finne mat til å vokse. Den utsatte fiskens innvirkning på eksisterende fisk må også vurderes. Ved utsetting av øyerogn/yngel er det viktig at miljøet på utsettingsstedet er vurdert med hensyn på egnethet.
Ved å sette i stand gyteområdene og bedre oppvekstforholdene kan den naturlige rekrutteringen av vannets stedegne fisk bedres. Slike tiltak er et alternativ til utsetting av fisk. I Irland har en for eksempel oppnådd gode resultat etter at en har gått bort fra utsetting av fisk og i stedet brukt ressursene på å bedre forholdene for naturlig rekruttering.

Tidligere uttalelser fra Rådet for dyreetikk som omhandler fisk:

• Merking av levende fisk for konkurranseøyemed, juni 2007
• Jakt, fangst og fiske på dyr i hegn/steng, og utsetting av oppdrettete dyr i naturen for jakt/fiske, oktober 2005
• Sportsfiske – “fang og slipp”, april 1998
• Sulting av oppdrettsfisk, april 1995
• Lyssetting i fiskeoppdrettsanlegg, november 1994

Last ned PDF

Immunologisk kastrering av svin

Sammendrag

Etter henvendelse fra Animalia har Rådet for dyreetikk vurdert de dyrevelferdsmessige forhold ved immunologisk kastrering av svin. Rådet for dyreetikk mener at immunologisk kastrering kan være et alternativ til kirurgisk kastrering for å hindre rånelukt, vurdert ut fra dyrevelferd. Det forutsettes at grisene fikseres på en dyrevennlig måte når injeksjonene skal settes. Rådet mener at det likevel bør arbeides videre for å øke kunnskapen på dette feltet med sikte på å utvikle andre metoder en gang i fremtiden slik at kastrering blir unødvendig. Rådet forutsetter at inntak av kjøtt fra immunologisk kastrerte griser ikke har uheldig innvirkning på human helse.

Forbud mot kastrering av svin

Stortinget vedtok i 2002 et forbud mot kastrering av svin gjeldende fra 2009. Samme år ble det med øyeblikkelig virkning påbudt å bruke bedøvelse ved kastrering. Mens det tidligere var vanlig at eiere utførte kastrasjoner selv, må dette nå gjøres av veterinær. Ved kirurgisk kastrering holdes grisen fast, det legges lokalbedøvelse og testiklene fjernes gjennom to hudsnitt.
Norge ble det første land i verden med lovforbud mot kastrering av svin uten bedøvelse uansett alder og med et vedtatt totalforbud mot kastrering av svin. Intensjonen bak forbudene var bedret dyrevelferd. Kirurgisk kastrering av hanngriser har tradisjonelt vært utført for å unngå rånelukt av kjøttet som gjør kjøttet uegnet som mat for personer som er følsomme for lukten.

Forskningsprosjekter for å hindre rånelukt

I perioden 2004-2008 ble det gjennomført flere store forskningsprosjekter for å finne løsninger på problemet med rånelukt når kastreringsforbudet trådte i kraft. I forskningsprosjektene vurderte man mulighetene for å redusere forekomsten av rånelukt av kjøttet gjennom avlstiltak, ernæring og oppstallingsforhold, hurtigtesting på slaktelinjen for å ta ut slakt med rånelukt og spesiell bruk av slike slakt.
Rånelukt er hovedsakelig knyttet til substansene androstenon og skatol som lagres i fettvevet hos råner. Gjennom avlstiltak mener man at forekomsten av individer med rånelukt kan reduseres til et lavt nivå. Det synes imidlertid vanskelig å redusere forekomsten av rånelukt gjennom avlstiltak uten at reproduksjonsegenskapene samtidig påvirkes i ugunstig retning.
Det er store forskjeller mellom besetninger i forekomsten av individer med rånelukt. Nyere forskning viser også at endringer i fôrsammensetningen kan gi store utslag på skatolnivået i
fett. Det er blant annet oppdaget at potetstivelse kan ha en positiv innvirkning. Råner viser et høyere aggresjonsnivå enn purker og kastrerte individer, og dette kan føre til redusert dyrevelferd med dagens oppstallingsforhold. Også seksuell adferd (riding) kan representere et dyrevelferdsproblem.
Ved fremfôring av råner vil det være viktig å kunne sortere ut slakt med rånelukt på slaktelinjen, og finne alternativ utnyttelse for dette kjøttet. Utvikling av en hurtigtest vil derfor være svært viktig.
Hovedandelen av den norske befolkningen er følsomme for rånelukt. Ved vanlig slaktevekt blir rånelukt registrert hos 10-15 % av rånene. I Norge er det vanlig at svin slaktes når de når 105 kg levendevekt (ca. 23 ukers alder). Hvis grisene slaktes når de er yngre/mindre, vil kjønnsutviklingen ha kommet kortere. Slakting ved 52-62 kg levendevekt ga imidlertid ikke redusert forekomst av rånelukt i en nylig gjennomført undersøkelse.
De ovennevnte forskningsprosjektene har tilført mye viktig kunnskap innen temaet, men førte ikke til at man fant en løsning på råneluktproblemet. Forbudet mot kastrering fra 2009 er derfor utsatt på ubestemt tid. Det pågår to forskningsprosjekter innen temaet – et innen genetikk og et innen kjønnssortering av rånesæd.

Vaksine mot rånelukt godkjent i EU/EØS

Immunologisk kastrering kan oppnås ved vaksinasjon og er et alternativ til kirurgisk kastrering av hanngris for å hindre rånelukt. Vaksinen Improvac er nå godkjent i EU/EØS etter flere års bruk i Australia og New Zealand. Vaksinen er godkjent i Sveits, Korea, Russland og Thailand og flere land i Sør- og Mellom-Amerika og i Sør-Afrika. Vaksinen settes under huden.
Vaksinen hemmer androstenon-produksjonen hos hanngris og vil også indirekte redusere skatolnivået. Det aktive stoffet i vaksinen er et syntetisk fremstilt hormon (gonadotropin releasing factor, GnRF) som er nødvendig for produksjon av kjønnshormoner hos både hunndyr og hanndyr. Hormonet er bundet til et protein, og stoffet har ingen egen hormonell effekt. Vaksinen fører til produksjon av antistoffer som nøytraliserer grisens eget GnRF.
GnFR kontrollerer syntese og frigivelse av LH (luteiniserende hormon) og FSH (folikkelstimulerende hormon). LH kontrollerer syntese og frigivelse av androstenon, testosteron og andre kjønnshormoner i testikkelvevet og fører til en direkte reduksjon i testikkelfunksjonen. Dette fører indirekte til at stoffet skatol ikke hopes opp i fettvevet, men i større grad skilles ut via lever.
To vaksinasjoner er nødvendig for å oppnå effekt. Første injeksjon kan gis allerede ved 8 ukers alder, mens andre vaksine anbefales gitt 4-6 uker før slakting. Effekt av vaksinen oppnås først etter den andre injeksjonen. Vaksineprodusenten angir at et økende antall dyr vil returnere til normaltilstand etter ca. 10 uker. Nyere undersøkelser har imidlertid vist fullgod effekt i 22 uker etter siste vaksinasjon. Vaksinen fører til at rånene i en periode etter andre vaksine får mindre testikkelstørrelse, redusert seksuell aktivitet og de blir mindre aggressive.

Oppfôring av råner

Råner har bedre fôrutnyttelse og lavere fôropptak enn purker og kastrerte hanngriser. Tilveksten har i enkelte undersøkelser vært noe lavere når råner oppstalles i grupper. Dette antas å skyldes at råner ofte viser et noe høyere aggresjons-nivå enn purker og kastrerte
hanngriser. Slaktekvaliteten er ikke vesentlig endret ved immunologisk kastrering sammenlignet med kirurgisk kastrering.
På grunn av at råner viser mer aggressivitet og seksuell aktivitet enn purker og kastrerte hanngriser vil oppfôring av råner kunne føre til redusert dyrevelferd hvis man ikke forebygger aggresjon gjennom andre tiltak. Ved immunologisk kastrering kort tid før slakting vil man oppnå effekten av oppfôring av råner med høy fôrutnyttelse, noe som er samfunnsøkonomisk gunstig. Samtidig vil man da unngå den uheldige adferden i form av aggressivitet og seksuallyst som råner vanligvis viser når de nærmer seg kjønnsmoden alder.

Tilbakeholdelsestid for slakt

Det er ingen tilbakeholdelsestid etter vaksinasjon. Vaksinen består av et protein som raskt vil nedbrytes i fordøyelsessystemet når kjøtt fra immunkastrerte griser spises.

Risiko for vaksinepersonell

Selvinjeksjon på den som setter vaksinen antas å ha lignende effekter som på gris. Vaksinen vil ha effekt på både kvinner og menn da GnRF, LH og FSH er helt sentrale for produksjon av kjønnshormoner hos begge kjønn. Et spesialkonstruert utstyr er laget for å hindre selvinjeksjon.

Etiske betraktninger

Immunologisk kastrering angis å være en dyrevennlig metode for å unngå rånelukt. Vaksinen Improvac vil tilsvare vanlige vaksiner gitt til dyr og mennesker hvor vaksinen stimulerer kroppen til dannelse av antistoffer. Formålet med de fleste vaksiner er at kroppen skal danne antistoffer mot mikroorganismer og derved hindre utvikling av sykdom. Improvac fører til dannelse av antistoffer mot et hormon som er viktig for normal kjønnsutvikling. Hos mennesker og dyr har vi flere ulike sykdomstilstander hvor årsaken er utvikling av antistoffer mot kroppens egne proteiner (autoimmune sykdommer), og det er ikke kjent at perioden med utvikling av antistoffer medfører ubehag. Sykdomstegn oppstår først når det angrepne organet ikke lenger fungerer tilfredsstillende. Immunologisk kastrering innebærer to injeksjoner, og griser reagerer med stress på fiksering og håndtering. Dette vurderes av Rådet for dyreetikk som etisk akseptabelt såfremt grisene fikseres på en god måte. Vurdert ut fra dyrevelferd, mener Rådet for dyreetikk at immunologisk kastrering kan være et alternativ til kirurgisk kastrering for å hindre rånelukt. Det er en forutsetning at aggressiv adferd hos rånene forebygges, slik at ikke velferdsgevinsten ved å unngå kirurgisk kastrering tapes. Rådet mener likevel at det bør arbeides videre for å øke kunnskapen på dette feltet med sikte på å komme frem til andre, bedre metoder en gang i fremtiden slik at både immunologisk og kirurgisk kastrering blir unødvendig.
Rådet for dyreetikk har tidligere avgitt følgende uttalelser innen samme tema:

Kastrasjon av smågris – med eller uten bedøvelse? (August 1995)
Kastrasjon. (Juni 2001)

Last ned PDF

Dagens husdyravl i et etisk perspektiv

Sammendrag

Moderne avlsarbeid har gitt en markant økning i ytelse hos de fleste dyrearter de siste 50 årene. Rådet for dyreetikk er tilfreds med at husdyravlen i Norge ikke ensidig har vektlagt utvalgte produksjonsegenskaper og eksteriøre trekk, men gjennomgående også har inkludert dyrevelferdsmessige forhold som helse og lynne. De største utfordringene innen husdyravl ser man, etter Rådets vurdering, innen fjørfe der dominerende vekt på rask tilvekst har skapt helsemessige problemer. I tillegg er den genetiske variasjonen i populasjonen sterkt redusert på grunn av ensidig utvalg for produktivitet. For enkelte hunderaser vil eksteriørtrekk nedfelt i rasestandarden disponere for helsemessige problemer som en bør arbeide for å unngå i fremtidig avl. For samtlige arter er lynne, evne til tilpasning og mestring viktig, og større vektlegging på slike egenskaper er av stor dyrevelferdsmessig betydning. Dette gjelder spesielt for pelsdyr. Innen avlsarbeidet på svin mener Rådet at morsegenskaper og beinkvalitet bør få økt vektlegging.

Det er viktig at avlsarbeidet sikrer utvikling av robuste og funksjonsfriske dyr med god helse. I tillegg ligger det en klar samfunnsverdi i å opprettholde en stor nok genetisk variasjon til å møte kommende behov for tilpasning av husdyra til fremtidens miljø, klima, produksjonssystem og markedsbehov. Genetisk variasjon (diversitet) er en forutsetning for
tilpasning og sikring av fremtidens matproduksjon. Seleksjon etter kun et fåtall egenskaper medfører tap av genetisk variasjon. Mulighetene for å vektlegge andre egenskaper en gang i fremtiden og å oppnå avlsmessig fremgang for disse, reduseres når den genetiske variasjonen reduseres. For samtlige avlsorganisasjoner bør det være et overordnet mål å holde innavlsgraden så lav som mulig.

Genomisk seleksjon (utvalg basert på bestemte gener eller genmarkører) er en moderne og forenklet avlsmetode som per i dag i liten grad tar hensyn til genetiske sammenhenger mellom egenskapene og påvirkninger fra miljøet. Det vil derfor være en risiko for at et bredt og bærekraftig avlsmål snevres inn ved bruk av genomisk seleksjon, spesielt der det finnes genvarianter innen ett eller få gener som har stor effekt på en økonomisk viktig egenskap. Et viktig forhold i avlsarbeidet vil være å utnytte husdyrenes variasjon i resistens mot ulike sykdommer. Seleksjon basert på lav sykdomsforekomst for å redusere antibiotikaforbruket vil kunne bli svært viktig i fremtiden. Grunnen er at antibiotikaresistente mikroorganismer er et voksende problem i humanmedisinen i mange land. Husdyrbesetninger som produserer uten bruk av antibiotika, og produkter fra slike besetninger, vil kunne bli en ettertraktet merkevare som forsvarer en høyere pris for produktene.

Les hele uttalelsen – Last ned PDF