Avgitt desember 1997
Gjennom vitenskapelig basert avl og ernæring har dagens husdyr et betydelig større produksjonspotensiale enn tidligere. Denne utviklingen har særlig skutt fart i løpet av de siste 50 år. Forekomsten av smittsomme husdyrsjukdommer har vært relativt lav i Norge i mange år, men frekvensen av sjukdommer forbundet med et høyt produksjonsnivå har ligget på omtrent samme nivå som i andre land der produksjonen er sammenlignbar. I internasjonal og til dels også norsk husdyravl har hovedvekten tradisjonelt vært lagt på produksjonsegenskapene. Hensynet til dyras velferd og helse har bare vært vektlagt spesielt når dette har gitt økonomiske resultater. Seleksjonen på effektive produksjonsdyr har medført høye forekomster av sjukdommer direkte knyttet til produksjonen, og har hos enkelte raser ført til en favorisering av invalidiserende eksteriøre trekk.
Rådet mener det er helt nødvendig at spørsmålet om hva som er etisk akseptable produksjonsnivåer for husdyr nå tas opp i samfunnsdebatten. I alt avlsarbeid må det legges avgjørende vekt på helse- og dyrevernaspektet. Framtidige avlsopplegg som tar sikte på å skape framgang for økonomisk viktige egenskaper må være bygd opp på en slik måte at de samtidig leder til redusert forekomst av produksjonssjukdommer. Rådet mener at det offentlige ikke må støtte opp om husdyravl som direkte eller indirekte leder til økt forekomst av sjukdom.
Rådet mener at økt internasjonalisering av husdyravlen kan føre til redusert årvåkenhet overfor avlens betydning for dyrevelferd og sjukdomsmottakelighet. Avlsorganisasjonen Norsk Rødt Fe var tidlig ute med å inkludere helseegenskaper i seleksjonsgrunnlaget. Konkurranse fra utenlandske selskaper kan imidlertid presse norske avlsorganisasjoner til å legge større vekt på kortsiktig økonomisk vinning på bekostning av langsiktig avl for robuste og friske dyr. Dette er i såfall en utvikling som Rådet for dyreetikk sterkt vil beklage.
Rådet mener at dyrevernlovens bestemmelser om avl i utgangspunktet er tilstrekkelig strengt formulert, men tilrår at lovteksten presiseres og utdypes gjennom forskrifter. For å unngå at lovgivningen omgås ved import av utenlandske avlsdyr eller ungdyr til oppfôring, er det en absolutt forutsetning at regelverket håndheves også ved innførsel.
Henvendelse
Rådet for dyreetikk har på bakgrunn av en henvendelse fra avlsorganisasjonen Norsk Rødt Fe (NRF) tatt opp dyrevernaspekter ved moderne husdyravl. Rådet har i denne omgang begrenset seg til landbrukets produksjonsdyr.
Husdyrproduksjonens utvikling
I husdyravlen har det tradisjonelt vært lagt stor vekt på produksjonsegenskaper. Man har gjennom et systematisk utvalg av avlsdyr de siste 50 år fått fram husdyr med et meget høyt produksjonspotensiale. Den norske gjennomsnittskua produserer i dag mer enn dobbelt så mye melk som gjennomsnittskua like etter krigen. Vekten på middelkua er i samme periode nesten fordoblet. Ei purke får større kull enn tidligere og man har avlet fram rasktvoksende grisunger som krever en høyere melkeproduksjon hos purka. Slaktegrisen når 100 kg levende vekt med 90 kg mindre fôr på 50 dager kortere tid enn i 1960. Samtidig er den blitt vesentlig magrere. Ved samme slaktevekt har grisen nå 13 kg mindre fett. Enda raskere utvikling har skjedd hos fjørfe, både for eggproduksjon, veksthastighet og fôrutnyttelse. Helse har vært vektlagt i den grad det har hatt direkte økonomisk betydning. Mens helsesituasjonen for de direkte smittsomme husdyrsjukdommene i Norge lenge har vært svært god, har frekvensen av de såkalte produksjonssjukdommene ligget på omtrent samme nivå som andre land med et tilsvarende høyt produksjonsnivå.
Det foreligger ofte negative genetiske korrelasjoner mellom ytelse og helse. Dette innebærer f.eks. at ensidig seleksjon for økt melkeytelse drar med seg økt frekvens av jurbetennelse. Avlsorganisasjonen NRF var tidlig klar over dette problemet. NRF var først ute i verden med å innføre en helsekortordning for kyr, noe som ga det nødvendige grunnlaget for å bestemme seminoksenes avlsverdi for helseparametre. Dermed kunne man inkludere helse i seleksjonsgrunnlaget.
Den raske forbedringen av produksjonspotensialet hos husdyra har økt kravene til fôrets innhold av næringsstoffer. Den økningen vi har sett i ytelse skyldes også vitenskapelig funderte forbedringer i fôrets sammensetning. På tross av dette er forekomsten av sjukdommen ketose hos storfe høy i Norge, faktisk høyere enn i våre naboland. Ketose forekommer primært når kua får underskudd på energi i den perioden den melker mest. Dette skjer fordi evnen til å produsere melk er større enn evnen til å ta opp fôr.
Husdyrmiljøet er også blitt vesentlig endret. Det er først og fremst blitt tilpasset en rasjonell og effektiv drift, og hensynet til dyra har i mange tilfelle kommet i annen rekke. Bevegelsesfriheten er ofte blitt innskrenket. Således ble det i løpet av 1970-tallet vanlig med betongspaltegolv til ungfe, gjødselrister over åpen forbindelse til gjødselkjelleren, kutrener og nullbeiting for melkeku, bur til verpehøner og oppbinding av purker. Noen av disse forholdene er i ferd med å endres. Etter nye dyrevernforskrifter skal kyr ut om sommeren fra 1997 og det blir forbudt å holde purker bundet eller innesperret på bås fra år 2000.
Mens produksjonsegenskapene og husdyrmiljøet har endret seg mye de siste 50 år, har husdyra i det store og hele de samme adferdsmessige behov som tidligere. Naturlig adferd påvirkes i liten grad gjennom seleksjon. Rådet mener det er dekning for å si at husdyra presses hardere. Marginene mellom sunnhet og sjukdom er blitt knappere. Den høye produksjonen krever mye energi, og det skal lite ekstra belastning til, litt dårlig fôr eller en stresspåkjenning, før balansen forrykkes og dyret blir sjukt.
Gjennomsnittlig alder for melkekyr og avlspurker har gått ned. Mens det tidligere ikke var uvanlig med kyr på 15-20 år, er kun 10% av kyrne i dag 5 år eller eldre. Gjennomsnittsalderen ved slakting er 4 år. Tilsvarende får gjennomsnittspurka 2,9 kull grisunger og slaktes 2 år gammel.
Dårlig fruktbarhet er en viktig årsak til at dyr sjaltes ut så tidlig. Høy produksjon virker negativt inn på fruktbarheten. Kviga som kalver 2 år gammel skal fortsatt vokse, samtidig som det kreves at den skal melke godt, komme i brunst og bli raskt drektig igjen. Dårlig jurhelse og andre sjukdomsproblemer er også viktige utrangeringsårsaker. Faren for melkefeber øker vesentlig fra 3. laktasjon, men også forekomsten av mange andre sjukdommer øker med alderen. Effektivitetskravet hos avlspurker ligger på to store kull i året, og det skal godt gjøres å klare dette år etter år. Mange avlspurker utrangeres dessuten på grunn av beinproblemer.
Ved en undersøkelse av tilfeldig slaktegris på norske slakterier fant man at 40% av dyra hadde leddbruskdefekter (osteochondroseforandringer) i albuene. Ved en nyere kontroll fant man bare helt friske albueledd hos 15% av grisene. Osteochondrose er en miljøbetinget sjukdom, men med en sterk arvelig disposisjon, og forårsaker i uttalte tilfeller leddsmerter og halthet. Det kan etter Rådets mening rettes alvorlig kritikk mot et dyrehold der en så stor andel av unge dyr utvikler defekter.
Den høye melkeproduksjon som er oppnådd gjennom norsk storfeavl har blitt fulgt av en høy forekomst av mastitt (jurbetennelse), til tross for at jurhelse etterhvert er betydelig vektlagt i avlsarbeidet. På årsbasis behandles 25% av alle kyr for mastitt, noen dyr dessuten flere ganger. Avlsarbeid for helseegenskaper er imidlertid svært langsiktig, og det må derfor forventes at det tar tid før resultatene av denne satsningen viser seg.
Norsk regelverk
Dyrevernlovens §5 omhandler avl. Det heter her at
“Det er forbode å endra dyr sine arveanlegg ved bruk av genteknologiske metoder eller ved tradisjonelt avlsarbeid dersom
1. dette gjer dyret uskikka til å utøve normal åtferd eller påverkar fysiologiske funksjonar i uheldig lei
2. dyret blir påført unødig liding
3. endringa vekkjer ålmenne etiske reaksjonar.
Det er forbode å avle dyr som har vorte slik som nevnt i fyrste ledd.”
Det er altså forbudt å forandre dyrs genetiske konstitusjon, uansett om dette skjer gjennom vanlig avl eller gjennom genteknologi, dersom dette påvirker dyret på negativ måte eller dersom endringen oppfattes som uetisk av folk flest. Det heter videre at det er forbudt å avle slike dyr. Dette må da innebære at det er ulovlig å bruke sæd eller embryo som man vet resulterer i dyr som omtalt i regelverket, og likeledes å avle videre på dyr med sådanne egenskaper.
Denne paragrafen er omfattende og må sies å være strengt formulert. Den vil kunne ramme deler av husdyravlen slik den i dag drives. Både hos kjæledyr og landbrukets produksjonsdyr vil man kunne finne eksempler på avl som etter Rådets syn utvilsomt vil være i strid med denne paragrafen, f.eks. invalidiserende stor kam hos haner. Også sjukdommer relatert til selekterte produksjonsegenskaper, som høy forekomst av leddsjukdom hos slaktegris og mastitt hos storfe, vil i sin konsekvens kunne rammes, fordi fysiologiske funksjoner er påvirket i uheldig retning. Likevel skriver Landbruksdepartementet i Odelstingsproposisjon 78 (1994-95), hvor den nye § 5 ble fremmet, at annet ledd (om videre avl på slike dyr) ikke vil ramme tradisjonelt husdyrhold slik man i dag ser det.
Svensk regelverk
Svensk Djurskyddslag har en tilsvarende bestemmelse som i vår dyrevernlov. I § 12.3 heter det: “Regeringen eller, efter regeringens bemyndigande, lantbruksstyrelsen, får meddela föreskrifter om förbud mot eller vilkor for avel med sådan inriktning som kan medföra lidande för djuren eller påverka djurens naturliga beteenden.”
Men til forskjell fra Norge er det til den svenske lovparagrafen utarbeidet forskrifter som er meget konkrete. Her finnes bl.a. en liste over arvelige defekter og sjukdommer som betinger at dyr som nedarver disse egenskaper ikke skal benyttes i avl. På denne listen finnes både muskelhypertrofi (som hos kjøttferasen belgisk blå) og grisens “stress”-gen. Det er forbudt å bruke dyr i avl som med stor sannsynlighet nedarver økt disposisjon for sjukdom, fødselsvansker eller dødfødsler. Forskriften krever at seminokser kun skal brukes på et begrenset antall kyr før de er avkomsgransket med hensyn på kalvingsvansker, dødfødsler, mastitt og celletall i melk, misdannelser og letalgener. Ligger resultatet for en egenskap under rasegjennomsnittet, skal oksen ikke benyttes mer.
Annet regelverk
Europarådets anbefalinger for hold av de ulike typer produksjonsdyr inneholder bestemmelser om at det ved avl og seleksjon for produksjonsegenskaper skal tas hensyn dyras helse og velferd.
Nye utfordringer
De siste års politiske endringer har resultert i åpnere grenser med i prinsippet fri adgang til import av dyr. Mens norsk storfe- og svineavl tidligere nærmest har hatt monopol på det norske markedet vil man etterhvert kunne få betydelig konkurranse fra utenlandske raser. Dette kan utsette de norske avlsorganisasjonene for et press mot å legge mer vekt på kortsiktige økonomiske vinning på bekostning av de mer langsiktige mål. For eksempel mener NRF at man i dag vektlegger helse i høyere grad enn det som kan begrunnes rent økonomisk.
Moderne genteknologi har frembragt kulturplanter med en rekke nye egenskaper, og man må forvente at det bare er et tidsspørsmål før genmodifiserte husdyr tilbys på det kommersielle markedet. Men også ved hjelp av tradisjonell avl har man i utlandet utviklet raser med etterspurte produksjonsegenskaper, som ofte gir invalidiserende skavanker med på kjøpet. Det mest kjente eksemplet her er kjøttferasen belgisk blå. I denne rasen har man avlet på en genetisk defekt som forårsaker muskelhypertrofi, d.v.s. generelt forstørrede muskler og en spesielt overutviklet lårmuskulatur (“dobbeltmuskulatur”). Defektgenet finnes også hos andre kjøttferaser og hos sau, men i langt lavere frekvenser. Belgisk blå gir svært kjøttfulle slakt som premieres med ekstra pris på slakteriet. Fysiologisk sett er muskulaturen overdimensjonert, og dyra kan knapt bevege seg. Defekten er også forbundet med et trangt bekken. Dette resulterer i meget store kalvingsvansker. 70-80 % av kalvene forløses med keisersnitt. Dyras raske vekst og store tyngde resulterer hyppig i beinproblemer, og oksene bør av denne grunn slaktes før 17-18 mnd. alder.
Finnene har fått fram en kjemperev, en sølvrev med tilnærmet dobbelt størrelse. Dette gir store skinn som er bedre betalt. Disse revene har imidlertid dårligere bein enn vanlig sølvrev.
Seleksjon for kjøttproduksjonsegenskaper hos gris har samtidig ført til en økt frekvens av et gen som forårsaker stressømfintlighet. Når dyret arver dette anlegget fra begge foreldrene løper det en forøket risiko for å dø av akutt hjertesvikt i forbindelse med stress, f.eks. transport. En annen og økonomisk meget viktig følge av “stress”-genet er dårlig kjøttkvalitet (PSE-kjøtt), der svinekjøttet blir tørt og lite smakelig ved steking. Norsvin tester alle potensielle seminråner for tilstedeværelse av “stress”-genet. I løpet av en relativt kort periode har man praktisk talt klart å avle bort dette sjukdomsgenet fra den norske svinepopulasjonen, og det uten vesentlig negativ innvirkning på kjøttproduksjonsegenskapene. Likevel importeres nå gris av Pietrain-rasen, som har dette genet i dobbel dose (homozygote), for innkryssing i norsk gris. Alt avkom etter disse blir dermed bærere av “stress”-genet.
Norsvin har tatt i bruk den såkalte SPF-teknikken (specific pathogen free) for å bli kvitt enkelte smittsomme sjukdommer i sine avlsbesetninger. Grisungene forløses med keisersnitt (mordyret avlives samtidig i Norge) og overføres med de største hygieniske forholdsregler til et smittefritt miljø og ales opp kunstig her. Meningen er at disse grisene, som er fri for de aktuelle sjukdomsagens, skal danne stammen i avlsbesetningene. Her skal de føde på normalt vis. I Danmark er SPF-teknikken vanlig brukt for å etablere smittefrie besetninger.
I Norge er den nasjonale fjørfeavl i praksis utradert, fordi det norske avlsmaterialet ikke har kunnet konkurrere produksjonsmessig med de internasjonale hybridene. Hos slaktekylling har det vært avlet intenst på veksthastighet, fôropptak og fôrutnyttelse. Slaktekylling vokser meget raskt og overbelaster ofte knokler og leddbånd. Invalidiserende, smertefulle beinproblemer er blitt et dyrevernmessig problem. Mange slaktekyllinger dør av Martedals sjukdom, som skyldes sirkulasjonssvikt fordi hjerte- karsystemet ikke klarer å holde følge med den raske veksthastigheten. Avlsdyr må fôres meget restriktivt for å unngå disse problemene og går konstant sultne. Visse utenlandske verpehønshybrider har så stor kam at kamanlegget klippes bort på hanekyllingene, et inngrep som eksplisitt er forbudt etter norsk dyrevernlov. Den enorme, tunge kammen kommer ellers i veien ved vann- og fôropptak og forårsaker sår på hornhinner og hud. Man har med andre ord kommet i en situasjon der man av dyrevernhensyn bryter dyrevernloven.
Det blir også vurdert som aktuelt å foreta en genetisk betinget endring av sammensetningen av husdyrprodukter, f.eks. for å fremskaffe en fettsyresammensetning i svin som kostholdsmessig er ansett som sunnere for mennesker, eller proteinvarianter i kumelk som gir et større osteutbytte. Gjennom fôret er det til en viss grad mulig å endre produktenes sammensetning, slik som vi har sett gjennom lanseringen av konsumegg med forøket innhold av vitamin E eller omega-3-fettsyrer.
Rådets vurderinger og konklusjon
Skal Norge kunne ha forhåpninger om å holde en etisk akseptabel standard på vår dyreavl og husdyrproduksjon, mener Rådet at en aktiv og kritisk holdning til egen husdyravl er nødvendig. Det er uten tvil uetisk å avle ensidig for produksjonsegenskaper uten samtidig å opprettholde eller forbedre helseegenskapene.
Rådet mener at spørsmålet om hva som er et etisk akseptabelt nivå av sjukdom hos husdyr må settes på dagsorden. Utgangspunktet for en kommende diskusjon må være hva samfunnet kan akseptere og ikke hva som til nå har vært akseptert av landbrukssamvirket og produsenter.
Rådet finner det prisverdig at husdyravlsorgansisasjonene nå satser for å redusere den høye forekomsten av produksjonssjukdommer hos storfe og gris og dermed medisinforbruket. Behandlingsfrekvensen av mastitt har siste året allerede vist en betydelig nedgang. Men formålet bør ikke bare være å redusere antibiotikaforbruket av frykt for å frambringe resistente bakterier. Å redusere dyrs lidelser er et minst like viktig aspekt.
Det er vesentlig å kunne holde på en etisk standard også ved import. Som et aktuelt eksempel er det etter Rådets syn ikke etisk akseptabelt å fôre fram innkjøpte kalver av rasen belgisk blå til slakt i Norge, selv om keisersnittet ble utført i Belgia. Likeledes finner ikke Rådet det akseptabelt å legge inn embryo med dobbeltmuskulaturgenet på norske kyr, selv om dette ikke skulle medføre kalvingsproblemer. Ved å kjøpe embryo eller sæd er man med på å opprettholde avlen av slike dyr andre steder. En produksjon basert på denne mutanten “vekker allmenne etiske reaksjoner”, som det står i lovteksten, og er dermed forbudt. Sverige, som har en langt mer presis lovgivning på området, har ikke fått EUs aksept for å holde belgisk blå ute av landet, til tross for at medlemslandene har anledning til å ha en strengere nasjonal dyrevernlovgivning enn EU. Saken har fått stor oppmerksomhet i svenske media, og en sterk opinion vil trolig bidra til at belgisk blå ikke får noen stor utbredelse i Sverige. Rådet henstiller til alle husdyrorganisasjonene om å være sitt ansvar bevisst og arbeide for å forhindre import av dyr som har eller nedarver fysiologiske defekter eller økt sjukdomsmottakelighet.
Konkurranse utenfra har i praksis utradert norsk fjørfeavl. Situasjonen er ikke like truende for norsk melkeku- og svineavl, som begge ligger på et meget høyt internasjonalt nivå. Men avlsorganisasjonene kan utvilsomt bli utsatt for et økt press for å legge større vekt på kortsiktig økonomisk vinning og mindre vekt på langsiktig avl for friske og robuste dyr. En slik utvikling vil Rådet for dyreetikk sterkt beklage. Rådet mener at en aktiv samfunnsdebatt om produksjonsdyras oppvekst- og levekår og et høyt bevissthetsnivå om forholdene i matproduksjonen er den eneste motvekt som i det lange løp kan sikre dyra gode forhold.
Rådet mener at det bør legges avgjørende vekt på helse- og dyrevernaspektet i alt avlsarbeide. Framtidige avlsopplegg som tar sikte på å skape framgang for økonomisk viktige egenskaper må være bygd opp på en slik måte at de samtidig leder til redusert forekomst av produksjonssjukdommer. En genetisk betinget endring av den stofflige sammensetning av animalske produkter må ikke gjennomføres før det er klarlagt at det ikke får negative konsekvenser for dyrets velferd og helse.
Rådet for dyreetikk ber om at Landbruksdepartementet utarbeider forskrifter til dyrevernlovens § 5 som konkretiserer og utdyper lovteksten. For å unngå at lovgivningen omgås ved import av utenlandske avlsdyr eller ungdyr til oppfôring, er det en absolutt forutsetning at regelverket også gjelder ved innførsel. Krav til genetisk konstititusjon bør inkluderes i forskriftene om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel innen EØS av levende dyr, sæd og embryo. Rådet mener at import og oppformering av dyr med egenskaper som betinger at dyrevernloven brytes, må stoppes. Dette synes i dag å være tilfelle for flere verpehønshybrider.