Dyrehold og ansvarshavendes egnethet

Avgitt juni 1996

Rådet for dyreetikk har vurdert om det bør stilles krav til egnethet eller kompetanse hos personer som skal ha ansvar for dyr. Bakgrunnen for denne henvendelsen fra Landbruksdepartementet, er at dyrehold hos rusmiddelbrukere og psykiatriske pasienter gjentatte ganger har vært innrapportert til dyrevernnemnder.

Rådet mener at en forhåndsvurdering av enkeltpersoners skikkethet før de får anledning til å holde vanlige husdyr ikke er ønskelig. Rådet mener videre at dyrehold hos spesielle grupper mennesker (f.eks. psykiatriske pasienter) ikke generelt bør betraktes som et brudd på dyrevernloven. Rådet finner det uakseptabelt dersom visse grupper i samfunnet stigmatiseres ved at de forbys å holde dyr. Kontakt med dyr kan virke positivt både for fysisk og psykisk helse hos mennesker. En eventuell sertifikatordning for å kunne holde dyr, gir etter Rådets syn ingen garanti mot vanskjøtsel av dyr. Vanskjøtsel og mishandling av dyr bør forebygges gjennom kunnskapsformidling og holdningsskapende arbeid, prioritering av tilsynet med risikodyrehold og sist, men ikke minst, gjennom en organisering av samfunnet som reduserer sosial isolasjon og styrker den mellommenneskelige kontakt.

Henvendelse

Rådet for dyreetikk har mottatt en henvendelse fra Landbruksdepartementet med spørmål om det bør stilles krav til kompetanse eller egnethet hos mennesker som har dyr i sin varetekt. Bakgrunnen for henvendelsen er at dyrehold hos rusmiddelbrukere og psykiatriske pasienter gjentatte ganger har vært innrapportert til dyrevernnemnder.

Dyrehold hos “risiko-grupper”

Rådet mener at dyrehold hos de grupper mennesker det vises til i henvendelsen, ikke generelt bør betraktes som brudd på dyrevernlovens § 2 * , selv om det skulle være slik at dyret settes i større fare for å komme til å lide unødig enn husdyr hos dyreeiere i sin alminnelighet. Det er likevel klart at sosialetaten bør være spesielt oppmerksom på et eventuelt dyrehold hos klienter med rusmiddelproblemer eller psykiske plager, og om nødvendig holde kontakt med dyrevernnemnda.

Rådet for dyreetikk har ikke kunnet få bekreftet at det er vanlig forekommende at sosialetatene aktivt går til innkjøp av dyr til sine klienter, slik som det var nevnt i henvendelsen. Rådet er i så fall skeptisk til en slik praksis. Dersom det i spesielle tilfelle likevel gjøres, stiller det spesielt store krav til at samme etat viser ansvar og følger opp dyreholdet.

Rådet mener at en forhåndsvurdering av enkeltpersoners skikkethet før de får anledning til å holde vanlige husdyr ikke er ønskelig. På samme måte ser Rådet det som uakseptabelt at visse grupper i samfunnet stigmatiseres ved at de forbys å holde dyr.

Kontakt med dyr

Det finnes mange eksempler på at kontakt med dyr kan ha positiv effekt for psykisk og fysisk helse hos mennesker. Stell av dyr benyttes som en del av behandlingsopplegget for narkoman ungdom, og terapiridning for handikappete er ikke bare motorisk trening, men virker også positivt gjennom nærhet til dyr. Det er videre vist at hold av hund eller katt på eldreinstitusjoner o.l. øker den sosiale kontakten pasientene i mellom. Å klappe en katt i fanget senker blodtrykket, gir jevnere puls og virker generelt beroligende. Amerikanske undersøkelser tyder på at hundeeiere med hjerteinfarkt kommer seg raskere enn sammenlignbare pasienter uten hund.

Livskriser

Mange av de alvorlige dyrevernsakene i Norge henger sammen med at eieren har kommet opp i store personlige problemer som han eller hun ikke mestrer. Slike personlige tragedier kan også ramme dem som tidligere har fungert helt normalt. En eventuell sertifikatordning for å kunne holde dyr, er derfor ingen garanti mot vanskjøtsel av dyr.

Tilsyn med dyrehold

Tilsynet med dyrehold må i stedet styrkes slik at det er i stand til å fange opp dyrehold i faresonen, på tilsvarende måte som barnevernet. Dyrevernnemndene har nylig fått et godt virkemiddel ved at nemnda nå har myndighet til å ta dyr i midlertidig forvaring. Et eventuelt tap av retten til å holde dyr er, og bør etter Rådets mening fortsatt være, en sak for domstolen

Kunnskap om dyr som levende individer

Bevisstheten om dyr og deres behov bør økes i befolkningen. Svært mange familier og enkeltpersoner er potensielle dyreeiere. Barn har trolig godt av å vokse opp i kontakt med dyr. Mindreårige barn mangler forutsetninger for å ta ansvaret for stell av dyr, det er det foreldrene som må ta. Mange familier anskaffer kjæledyr uten å ha tenkt igjennom hva det innebærer å ha ansvar for levende dyr, og når nyhetens interesse dabber av, kan dyret bli overlatt mer eller mindre til seg selv. Større bevissthet om dyrs behov hos befolkningen generelt, vil trolig bidra til at noen av impulskjøpene kan unngås. Med økt kunnskapsnivå hos dyreeiere vil man også kunne unngå den type vanskjøtsel som rett og slett skyldes uvitenhet. Den som selger et dyr, bør føle ansvar for å formidle nødvendig informasjon til kjøperen. Det er videre å anbefale at en håndbok om stell tilbys sammen med kjæledyret fra dyreforretninger, og fortrinnsvis følger dyret ved seinere eierskifte. For de fleste aktuelle dyreslag finnes det etter hvert et utvalg håndbøker.

Når det gjelder produksjonsdyr, blir nødvendig kunnskap om dyrehold gjerne formidlet fra generasjon til generasjon ved at den som overtar gården, oftest er vokst opp der. Forøvrig kreves konsesjon for å kjøpe et gårdsbruk, hvorav landbruksutdanning ofte er en av forutsetningene. En stor del av landbrukets dyrehold har stadig besøk av personer utenfra, som veterinærer, produksjonsveiledere, sjåfører på mjølke- og slaktebil, m.fl., slik at det er større sannsynlighet for at uregelmessigheter oppdages og kan korrigeres tidlig. Men også for husdyrbrukere vil det selvfølgelig være behov for økt bevisstgjøring og kunnskap om dyras behov.

Enkelte hundeeiere har tilsynelatende den oppfatning at en hund skal bankes opp titt og ofte. I mange tilfelle dreier det seg om rent voldsmisbruk, og har ingenting med dressur å gjøre. Disse holdningene finnes også hos presumptivt normalt fungerende mennesker. Ressurssterke personer som bevisst og systematisk bruker vold mot sine dyr, vil neppe kunne siles ut gjennom en sertifikatordning. Det er viktig at hundeklubber tar opp problemstillingen og klart tar avstand fra slik behandling av dyr. Det tar tid å endre holdninger. Det er tross alt ikke lenge siden fysisk avstraffelse av barn var en naturlig del av all barneoppdragelse.

Mellommenneskelige forhold

Den samfunnsstruktur vi har fått, der mange mennesker lever sosialt isolert, gjør at vanskjøtsel av dyr kan foregå over lang tid uten at noen oppdager det. Selv om lovreguleringer og folkeopplysning er viktig, er det umulig å forebygge all vanskjøtsel og mishandling av dyr gjennom slike tiltak. Mellommenneskelig kontakt er sannsynligvis den beste garantist mot vanskjøtsel av dyr.

Konklusjon

Rådet for dyreetikk har liten tro på at ordninger med sertifisering av dyreeiere eller et generelt forbud mot dyrehold blant antatte risikogrupper, vil gi noen særlig stor dyrevernmessig gevinst. Rådet mener dessuten at slik regulering ikke er ønskelig. Vanskjøtsel og mishandling av dyr bør i stedet forebygges gjennom kunnskapsformidling og holdningsskapende arbeid, prioritering av tilsynet med dyrehold og sist, men ikke minst, gjennom en organisering av samfunnet som reduserer sosial isolasjon og styrker den mellommenneskelige kontakt.