Dyreparker avliving av overskuddsdyr

I en dyrepark har dyreungene en spesiell publikumsappell. Det har vakt sterke reaksjoner når det har kommet fram at dyreunger blir avlivet etter endt sesong, spesielt når de samme dyreungene tidligere har vært brukt aktivt i markedsføringen. Problemstillingen er om det er etisk forsvarlig å avle dyr kun for at de skal tjene som underholdningsobjekter noen måneder. Rådet for dyreetikk mener at dyreparkene bør planlegge med sikte på å unngå overskuddsdyr, og at krav om en slik plan bør inngå i den dispensasjon veterinærmyndighetene gir til å drive framvisning av dyr.

Henvendelse

Rådet for dyreetikk har mottatt en henvendelse fra Dyrebeskyttelsen Trondheim & Omegn som ber om en etisk vurdering av dyreparkers praksis når det gjelder avliving av overflødige dyr. Henvendelsen har bakgrunn i en konkret sak i Namsskogan familiepark der fire bjørnunger som ble født våren 2000, skulle avlives samme høst. Saken, som fikk betydelig oppmerksomhet i media, fant i følge pressen funnet sin løsning ved at bjørnefirlingene blir overtatt av en dyrepark som er under etablering sør for Oslo.

Mens yngling er en sjeldenhet for noen arter som holdes i dyreparker, er det motsatte tilfelle for andre arters vedkommende. Generelt fødes det langt flere dyr i dyreparkene enn det antall som dør naturlig, og det antall som etterspørres fra andre dyreparker. Avliving som blir foretatt på en forsvarlig måte er etter Rådets syn ikke et dyrevernmessig problem, men det er utvilsomt et etisk problem. Problemstillingen som reises i henvendelsen er derfor av prinsipiell betydning – er det etisk forsvarlig å avle dyreunger som man vet det er “overskudd” på, og som derfor sannsynligvis må avlives når de har uttjent sin rolle som trekkplaster for publikum?

Bruk av dyr i dyreparker

Framvisning av dyr i dyreparker er først og fremst et underholdningstilbud, med spesiell appell til barnefamilier. Dyreparkene selv understreker gjerne sin pedagogiske funksjon. De mener at parkene bidrar med kunnskapsformidling gjennom den informasjon som gis på tavler i dyreparken og at parkene har en viktig misjon ved å skape interesse for dyr hos den oppvoksende slekt. Dette kan igjen føre til økt vilje til å beskytte ville dyr og deres leveområder. Andre vil hevde at kunnskap om ville dyrs biologi og naturlige atferd formidles på en bedre måte gjennom moderne naturfilmer.

Etter norsk dyrevernlov er offentlig framvisning av dyr forbudt. Fylkesveterinærene kan imidlertid dispensere fra forbudet, og dispensasjoner gis i utstrakt grad, bl.a. til dyreparker. Helt generelt mener Rådet at hold av dyr for formål som ikke er av essensiell betydning for mennesker, bare kan forsvares etisk dersom belastningene på dyra er minimale. Rådet for dyreetikk har i denne omgangen likevel ikke tatt stilling til om det er etisk forsvarlig å holde dyr for framvisning i dyreparker i sin alminnelighet.

Dyreunger –  en verdi for hvem?

Yngelpleie er en naturlig og vesentlig del av et vilt dyrs liv. Det kan derfor være nærliggende å hevde, som dyreparkene gjør, at reproduksjon må inngå som en viktig del av dyreholdet i en dyrepark. De vil hevde at dersom man fratar dyra muligheten for å få unger, for eksempel ved isolasjon i brunsttiden, sterilisering, kastrering eller hormonbehandling, fratar man samtidig dyra muligheten for å utøve en viktig del av sitt atferdsspekter og forringer dermed deres livskvalitet.

Dyreunger har en spesiell tiltrekningskraft på publikum. I Namsskogan familiepark har dyreunger vært brukt bevisst og aktivt i markedsføringen. Hver vår har media vært tilstede når de nye ungene vises fram for første gang. Ungene har imidlertid en kortvarig funksjon som publikumsyndlinger og trekkplaster. De fleste dyreunger er allerede for store neste sesong, ett år gamle. Man produserer på sett og vis en “vare” med kort holdbarhet. De negative reaksjonene da det ble kjent at bjørnefirlingene skulle avlives, viser at mange mennesker fant denne praksis støtende, kanskje spesielt på bakgrunn av alt oppstusset da ungene var små. Dyreparkens bruk av ungene ble sett på som kynisk.

Dersom argumentet om at yngelpleie hører med i en dyrepark fordi det er en vesentlig del av dyrs naturlige liv, skal ha troverdighet, bør dyreparken tilstrebe at dyras liv blir så naturlig som mulig på alle områder. Dyra bør ha god plass i mest mulig naturlige biotoper, de bør holdes i naturlige sosiale grupper, og ungene bør ikke skilles fra mora før tiden. Binner går i naturen sammen med sine unger til de er 11/2 år.

På den annen side vil ingen hevde at en hunnkatt eller en hundetispe må få unger hvert år for å trives. En katteeier som til stadighet lar sin hunnkatt få følge sin natur og få unger, som seinere må avlives, vil tvert imot bli karakterisert som uansvarlig. Dette fordi eieren har mulighet til å unngå at katten blir drektig. Hunnkattens fødselshyppighet kan relativt lett kontrolleres gjennom bruk av P-piller. Når det gjelder katter og hunder, er det en utbredt oppfatning at det ikke er likeverdig moralsk sett å 1) forhindre at katten eller tispa blir drektig, eller 2) å avlive de unger som blir født etter kortere eller lengre tid, selv om ungene har det godt så lenge de lever og selv om avlivingen skjer på en dyrevernmessig forsvarlig måte. Når man har grunn til å tro at det vil være vanskelig å få gitt bort kattungene til ansvarsbevisste mennesker, vil de fleste hevde at eieren bør ta forhåndsregler for å unngå at overtallige kattunger blir født. Det er heller ikke akseptert skikk å anskaffe kattunger eller valper for å avlive dem når de ikke lenger er like søte, eller ferien er slutt. Det er ikke likegyldig om dyreunger som har kommet til verden, får leve eller ikke.

I husdyrproduksjonen foregår størstedelen av kjøttproduksjonen på dyreunger; lam og slaktegriser er ca. 5 mnd gamle når de slaktes, “oksen” 1-2 år. Dette vekker knapt reaksjoner. Kanskje er årsaken at motivet hele tiden er klart, det er snakk om kjøttproduksjon. At  lam, killinger, kalver og grisunger er søte og vekke varme følelser hos mennesker er en sideeffekt, ikke hovedsaken. I noen dyreparker slaktes overskuddsdyr, bl.a. antiloper, og benyttes som mat. Dette har heller ikke skapt vesentlige protester.

Selv om dyr i dyreparker holdes med et kommersielt siktemål, er hensikten å gi publikum positive opplevelser med levende dyr. Familiedyr anskaffes av liknende grunner, for egen hygge og glede. Dyr i dyreparker blir derfor trolig lettere assosiert med familiedyr enn med husdyr i kjøttproduksjon. Ansvar, omsorg og følelsesmessig tilknytning til dyra oppleves som viktig og riktig. Folk oppfatter det trolig som dobbeltspill når dyreungene i en dyrepark brukes aktivt for det de er verd i markedsføringen mens de er små, samtidig som dyreparkens ledelse er fullt klar over at de samme ungene sannsynligvis blir avlivet når publikumsdørene stenges om høsten.

Vurdering

Rådet for dyreetikk finner det mer relevant å sammenligne dyreholdet i dyreparker med hold av familiedyr enn landbrukets produksjonsdyr. Dyreparkene spiller på våre følelsesmessige relasjoner til dyr, på liknende måte som kjæledyrholdet. De normer som samfunnet har for produksjonsdyr, det at dyra skal ha et godt liv mens de lever, men at avliving og slakting er en nødvendig og akseptert del av det hele, får dermed mindre aktualitet.

Rådet mener at dyreparkene bør planlegge virksomheten med sikte på å unngå “overskuddsdyr”. Ikke alle hunndyr trenger å få unger hvert år, og ungene bør få gå med mora så lenge som det er vanlig i naturen. Hvis man allikevel sitter igjen med overtallige dyr, mener Rådet for dyreetikk at det er akseptabelt at disse avlives eller slaktes på forsvarlig vis. Når dyr selges, bør parken dessuten forsikre seg om at forholdene på det nye stedet er tilfredsstillende, også etter norsk standard. Dersom dyreparkene produserer et stort antall dyreunger hvert år, vel vitende om at de fleste må avlives etter endt sesong, mener Rådet at en slik “bruk og kast”-mentalitet vitner om manglende respekt for liv. For å unngå at et større antall dyreunger årlig må avlives, mener Rådet at myndighetene bør kreve i driftstillatelsen at parken utarbeider en plan for reproduksjonskontroll.

UTTALELSE AVGITT MAI 2001