Skip to content

Embryooverføring på småfe

    Avgitt august 1994
    Landbruksdepartementets etikkutvalg har vurdert embryooverføring på småfe. Ved denne teknikken overføres befruktede egg som har delt seg noen få ganger fra et “giverdyr” til ett eller flere “mottakerdyr”. Utskylling og innlegging av embryo i livmoren foretas gjennom et snitt i bukveggen. Embryooverføring er tatt i bruk i Norge ved import av embryoner av mohairgeit og texelsau fordi import av levende småfe eller sæd ikke er blitt tillatt på grunn av betydelig fare for innførsel av smitte. Ull av mohairgeiter er forventet å kunne bli en ny nisjeproduksjon, og texelsau skal krysses med norsk sau for å gi bedre kjøttkvalitet.

    Dersom en skal kunne akseptere at dyr utsettes for kirurgiske inngrep som et ledd i en avlsstrategi, bør avlsmålene være særlig viktige og vanskelige å oppnå på annen måte, samtidig som dyra ikke belastes urimelig.

    På bakgrunn av det relativt omfattende inngrepet dyra blir utsatt for ved nåværende embryooverføringsteknikk og den lave suksessraten som er oppnådd, mener etikkutvalget at metoden ikke er tilstrekkelig utviklet til å kunne brukes kommersielt.

    Utvalget konkluderer med at det ikke er etisk forsvarlig å benytte en kirurgisk embryoteknikk verken ved import av småfe eller i kommersiell småfeavl forøvrig. Etikkutvalget antar at embryooverføring på småfe i nevnte sammenhenger og med dagens teknikker vil måtte rammes av dyrevernlovens § 2, om å lide i utrengsmål.

    1 Bakgrunn

    – Henvendelse
    Landbruksdepartementet v/ Statens veterinære felttjeneste (SVF) har bedt Etikkutvalget vurdere de etiske sidene ved embryooverføring på småfe.

    SVF beskriver embryoteknikken på småfe som et relativt komplisert og krevende inngrep, som krever mye av både utstyr og kunnskap hos utøverne.

    SVF spør om det er etisk akseptabelt å utsette dyr for såpass omfattende inngrep i reproduksjonens / avlsfremgangens tjeneste. SVF ønsker en vurdering av om dette er i tråd med intensjonene i vår dyrevernlov og om det kan sies å ligge innenfor det som oppfattes som etisk forsvarlig.

    – Formål
    Bruk av embryooverføring på småfe er særlig aktuelt ved innførsel av småfe til Norge, da import av embryoner er smittehygienisk langt mindre risikofylt enn import av levende dyr eller sæd.

    Tillatelse til import av embryo av småfe er gitt i forbindelse med etablering av nye småferaser (mohairgeit) eller til innkryssing for å foredle egne raser (texel-sau).

    Produksjon av ull fra mohairgeiter er forventet å kunne bli en ny nisjeproduksjon. Disse geitene har en spesiell fin og glansfull ull (mohair, angora) som er svært godt betalt. Mohairgeita regnes som en sensibel rase. Det er angitt at dyra ikke kan være ute i regnvær, trolig fordi ulla mangler lanolin.

    Norsk Kjøtt har fått tillatelse til import av inntil 100 embryoner fra texel-sau, en sauerase med fettmarmorert kjøtt og god kjøttfylde. Texel skal benyttes til planmessig krysning (bruksdyrkrysninger) med norske saueraser for å bedre kjøttproduksjonsegenskapene. Texel har også tidligere vært importert hit, og delvis krysset inn i norske saueraser.

    Embryoteknikken kan også være aktuell i småfeavl innenlands. Ved hjelp av embryooverføring vil det gå raskere å oppformere en ny rase, idet hunndyrene kan utnyttes sterkere enn ved konvensjonell avl. Hvert hunndyr kan på den måten få 7-8 avkom i året, mot normalt 1-3. Nedfrysing av embryo er også aktuelt som bevaringstiltak for truede norske småferaser (utgangersau, villgeit).

    – Omfang
    De siste 2 år er det gitt importtillatelse til omlag 10 enkeltpersoner eller organisasjoner, på tilsammen 3-400 småfeembryoner. Importene har foregått fra Danmark, og embryonene har vært frosne. Tillatelser blir nå (fra nov. -93) påført et forbehold som lyder:
    “LD tar forbehold for seinere tillatelser dersom Etikkutvalget ved vurderingen av selve prinsippet ved embryooverføring på småfe kommer til den konklusjon at dette ikke er akseptabelt.”

    – Om teknikken
    Embryooverføring innebærer at befruktede egg som har delt seg noen få ganger (embryo), overføres til livmoren i et annet dyr der den videre fosterutviklingen fortsetter. Giverdyret er på forhånd hormonbehandlet for å få mange eggløsninger og dermed flere befruktede egg enn normalt for arten. Embryoteknikken på småfe krever et bukinngrep både ved uttak og innlegging av embryoner. Inngrepet utføres under totalnarkose, da det er viktig at dyret ligger helt i ro. Før narkosen innledes skal dyret være sultet i 24 timer, og ikke hatt tilgang på vann de siste 12 timene, dette for å redusere fylningen i vomma og for å redusere faren for oppkast. Buksnittet, som er 3-4 cm langt, legges i midtlinjen foran juret. Alternativt kan inngrepet utføres som en laparaskopi, der det legges 2 mindre snitt i bukveggen. Narkosen varer vanligvis 20-35 minutter.

    Embryooverføringen på geit ga fosterutvikling hos 28 % av 224 innlagte embryoner (1993). Flere av kjeene ble imidlert abortert eller døde seinere, slik at kun 17% av embryonene resulterte i levende kje ved 1 mnd. alder. Resultatene for sau (1994) var litt bedre. Av 57 embryo resulterte 19 (33 %) i fødte lam, og 17 (30%) levde ved 1 mnd alder. I utenlandsk litteratur er andelen embryoner som resulterte i fødte kje/lam (aborterte, dødfødte og levende) etter tilsvarende metode oppgitt til 55% for geit og 45-50% for sau.

    Ved embryooverføring på storfe brukes en langt enklere teknikk, som nærmest kan sammenlignes med en vanlig inseminering. Suksessraten på storfe ligger på 40-60 %, avhengig av forbehandling av embryonene. Med frosne embryoner har resultatet vært 48% (NRF, 1986).

    – Litt om norsk innførselspolitikk
    Så langt det er mulig i henhold til Norges internasjonale forpliktelser, vil myndighetene opprettholde en meget streng praksis når det gjelder import av levende dyr og smitteførende materiale. Sau og geit regnes som spesielt risikable arter, smittemessig sett. Småfe rammes av bl.a. av såkalte “slow-virus-infections”, infeksjoner med inkubasjonstider på opptil 7 år. Det er også restriksjoner innenlands på forflytning av sau over fylkesgrensene.

    New Zealand er pr. idag det eneste landet som det gis tillatelse til import av levende småfe fra, og flere mohairgeiter er innført derfra. Til dyreparker er det imidlertid gitt flere importtillatelser av levende, “eksotisk” småfe fra Sverige (bl.a. mufflon, afrikansk dverggeit, skruhornsau). Dyreparker behandles som en slags permanente karantener, der levende dyr ikke tillates tatt ut av parken annet enn til slakt eller for overføring til andre dyreparker.

    Det gis ikke tillatelse til import av sæd fra vær og bukk. Embryoner kan vaskes, i motsetning til sæd, og kommer i en langt gunstigere klasse når det gjelder smitterisiko.

    Ved import av gris har det også vært ført en meget streng praksis. Norsvin har likevel fått importere levende dyr til godkjente karantener. De importerte grisene blir aldri frigitt fra karantenen, kun deres avkom.

    – Norsk småfeproduksjon
    Norge har 87 000 geiter (1992). Det er geitemelkeproduksjonen som gir inntektene. I noen grad fôres det opp killinger til slakt, men kjøttet oppnår ikke særlig høye priser, til tross for at det er magert og velsmakende. Enkelte steder produseres også pelsverk og skinnvarer av geiteskinnene, men dette foregår i beskjeden skala.

    I Norge har saueholdet alltid vært stort (ca. 1 mill. vinterfôra søyer). Vi har 5-6 ulike saueraser. Sauene holdes for kjøtt og ull. Begge egenskaper vektlegges i avlsarbeidet. Skinn fra enkelte raser (pelssau) kan også brukes til pelsverk. Sauemelkproduksjon foregår kun på forsøksstadiet. Noe av ulla foredles innenlands, men mye ull eksporteres til lave priser. Norske lammeslakt har internasjonalt ry for sin fine kvalitet. Flere raser har imidlertid noe lette lam.

    2 Etikkutvalgets vurdering

    Dersom en skal kunne akseptere at dyr utsettes for kirurgiske inngrep som et ledd i en avlsstrategi, bør avlsmålene som betinger inngrepene være særlig viktige og vanskelig å realisere på annen måte, samtidig som dyret ikke belastes i urimelig grad. Det er et viktig prinsipp for utvalget at dyr ikke må utsettes for urimelig lidelse.

    Formålet med embryotransplantasjon på småfe i Norge i dag er først og fremst import; 1) import av et tilstrekkelig antall individer av en fremmed rase til å bygge opp en livskraftig bestand, eller 2) import av verdifulle avlsdyr til innkryssing i bestående raser. Det er også interesse for å kunne oppformere en importert bestand med hjelp av embryoteknikk. Embryoteknikken er videre aktuell ved bevaring av genetisk materiale fra sjeldne norske raser.

    Forsøk på å etablere nye nisjeproduksjoner i landbruket blir ønsket velkommen av myndighetene. Import av gode avlsdyr til innkryssing vil det trolig alltid være en viss etterspørsel etter.

    Av smittehensyn er import av embryoner i dag det eneste aktuelle alternativ ved innførsel av småfe. All import er imidlertid forbundet med en viss risiko for innslep av alvorlig smittsom sjukdom. Med strenge importrestriksjoner og effektiv kontroll kan denne risikoen reduseres til et minimum, men vil aldri bli helt borte. Kostnadene dersom en får inn sjukdom kan fort overstige den beregnede gevinsten ved importen.

    Nye teknikker som tas i kommersiell bruk må ha en tilfredsstillende basis i forskning. Den lave suksessraten tyder på at embryoteknikken iallfall på geit er uferdig, og teknikken burde etter utvalgets mening ikke vært tatt i bruk kommersielt. Men selv med en høyere suksessrate kommer man ikke forbi kjernen i problemet, nemlig at donor- og mottakerdyr utsettes for et kirurgisk inngrep. Utvalget ser her ingen vesensforskjell mellom laparaskopi og andre typer bukinngrep. Embryoteknikken påfører uten tvil dyra både ubehag og smerte.

    Embryoteknikken forutsetter idag at dyra blir hormonbehandlet for å indusere mange eggløsninger, og for å synkronisere brunstsyklus (gjelder også storfe). Utvalgets oppfatning er at det generelt bør være en restriktiv praksis ved bruk av hormoner til annet enn behandling av sjukdom.

    3 Etikkutvalgets konklusjon

    På bakgrunn av det relativt omfattende inngrepet dyr blir utsatt for ved nåværende embryooverføringsteknikk og den lave suksessraten som er oppnådd, mener etikkutvalget at metoden som benyttes ikke er tilstrekkelig utviklet til å kunne brukes kommersielt.

    Utvalget fraråder at det blir tatt i bruk embryooverføring med nåværende metoder i småfeavlen. Utsikter om en rask avlsmessig framgang eller økonomisk gevinst kan ikke rettferdiggjøre at dyr blir utsatt for rutinemessige kirurgiske inngrep. Utvalget stiller seg likevel ikke avvisende til bruk av embryoteknikker for bevaring av genetisk materiale fra truede norske småferaser.

    Utvalget kjenner ikke i detalj begrunnelsen bak de aktuelle søknadene om import av småfeembryo. Utvalget kan likevel ikke se at det for øyeblikket er lagt fram tilstrekkelig god argumentasjon for nødvendigheten av disse importene til at det kan forsvares å utsette dyr for såpass omfattende inngrep.

    Etikkutvalget antar at embryooverføring på småfe med nåværende formål og teknikker vil måtte rammes av dyrevernlovens § 2, om å lide i utrengsmål.