Grenser for etisk forsvarlig veterinærbehandling av dyr

De siste årene har det skjedd en rask utvikling innen veterinærmedisinen, spesielt når det gjelder behandlingsmuligheter for familiedyr. Diagnostiske hjelpemidler og terapimuligheter står i mange land ikke langt tilbake for det som tilbys mennesker. Rådet for dyreetikk har, på bakgrunn av en henvendelse fra Landbruksdepartementet, diskutert de dyrevernmessige og etiske problemstillingene en slik utvikling bringer med seg. Rådet finner det vanskelig å gå opp noen absolutt grense mellom akseptable og uakseptable behandlingsformer. Rådet har lagt vekt på å diskutere kriterier som generelt bør legges til grunn for vurderingene, og ut fra dette belyst en del aktuelle eksempler, blant annet kreftbehandling og amputasjon av lemmer.

Rådet for dyreetikk stiller seg i utgangspunktet positivt til utviklingen av nye og bedre former for veterinærmedisinsk diagnostikk og behandling. Rådet for dyreetikk ser ingen store prinsipielle forskjeller mellom mange av de nye former for terapi som nå vinner innpass i flere land, og de behandlingsformer som har vært allment akseptert i lengre tid. Det finnes både gode og uakseptable behandlingsregimer innen begge grupper, vurdert ut fra hensynet til dyrets livskvalitet. Rådet mener derfor det er grunn til kritisk å gå gjennom både etablerte og nye behandlingsformer ut fra denne synsvinkel. Målet for enhver behandling må selvfølgelig være at dyret blir friskt og funksjonsdyktig igjen. Når dette ikke lar seg gjøre, må man vurdere om dyret kan leve rimelig godt med sitt handikap, slik at en akseptabel livskvalitet kan opprettholdes. Veterinærer har et særlig ansvar for de dyrevernmessige og etiske konsekvensene av behandlingsmetoder som de tar i bruk og anbefaler overfor sine klienter, da veterinærens råd oftest blir fulgt av dyreeier.

Rådet slår fast at avliving er et fullt akseptabelt alternativ til livslang medisinsk behandling og omfattende kirurgi, og at avliving i en rekke tilfeller er et dyrevernmessig bedre alternativ enn behandling. Men det bør allikevel ikke være slik at avliving av bekvemmelighetshensyn blir valgt som løsning på et hvilket som helst problem, slik at det blir likegyldig om dyret får leve eller ikke.

Innledning

Den moderne veterinærmedisinen påvirkes i stigende grad av utviklingen innen humanmedisinen. De fleste behandlinger som man gir mennesker, er det teknisk mulig å utføre også på dyr. Ofte foregår utviklingen av nye behandlingsformer eller kirurgiske metoder nettopp gjennom utprøving på dyr. Økt kunnskap om den moderne medisinens muligheter, kombinert med økt betalingsvilje og -evne hos dyreeier, har bidratt til en økende etterspørsel etter mer avanserte veterinærmedisinske behandlingsformer, spesielt når det gjelder kjæledyr og sportshest.

Det er gjerne i USA at nye behandlingsregimer først tas i bruk på dyr. Foreløpig har man vært mer tilbakeholdne i Europa, og mer tilbakeholdne i Norden enn i for eksempel England. Dette kan henge sammen med at dyrlegeyrket hos oss fortsatt i stor grad er knyttet opp mot landbrukets problemstillinger. Spesialiseringsgraden er dessuten mindre, slik at relativt få veterinærer arbeider kun med kjæledyr. Imidlertid ser man at smådyrpraktiserende veterinærer i økende grad orienterer seg mot humanmedisinske miljøer. Dette vil trolig påvirke dyrlegenes interesse for, og evne til, å utføre teknisk mer krevende diagnostikk og behandling.

Når det etter hvert blir mulig å  forlenge et dyrs liv gjennom medisinering eller kirurgiske inngrep ved tilstander der avliving tidligere ble ansett som eneste utvei, er det viktig å rette oppmerksomheten mot konsekvensene for dyret.  Det er ikke uten videre gitt at en slik utvikling gagner dyrene. Man kan lett tenke seg situasjoner der dyrets, eierens og veterinærens interesser ikke er sammenfallende.

Henvendelse

Rådet for dyreetikk har tatt opp etiske sider ved nye metoder for diagnostikk og behandling av dyr etter en henvendelse fra Landbruksdepartementet, som ber om en drøfting ut fra følgende spørsmål:

  • Hvor bør grensen gå for det som er akseptert og ikke akseptert behandling av dyr? En tenker her på avansert diagnostikk som CT (computer tomograf) og MR (magnet resonans) undersøkelse, og behandlingsformer som strålebehandling, amputasjoner og transplantasjoner.
  • Hvor langvarig og smertefull behandling skal et dyr utsettes for sett i relasjon til forventet utfall av behandlingen?
  • Hvem bør trekke de grenser og sette de normer som kan aksepteres?

Bedre og flere diagnostiske hjelpemidler

Tilgangen på diagnostiske hjelpemidler i veterinærpraksis har økt sterkt de siste 10-20 årene. De aller fleste veterinærkontorer har nå røntgenapparat, noen har dessuten fiberoptikk for innvendige undersøkelser (endoskop), ultralydutstyr og apparatur for EKG-målinger (elektrokardiogram). Noen veterinærer har anskaffet analysemaskiner for selv å kunne foreta laboratorieundersøkelser, og det finnes sentrale laboratorier som undersøker blod- og vevsprøver fra dyr. Man må regne med at enkelte dyreklinikker etter hvert vil anskaffe like avansert utstyr som det man finner ved norske sykehus.

Nye behandlingsregimer

Når det gjelder produksjonsdyrene i landbruket, har det skjedd relativt lite nytt når det gjelder anvendelse av avanserte og ressurskrevende behandlingsmåter. Endringen her har i første rekke vært en økt fokusering på besetningsdiagnostikk og sjukdomsforebyggelse gjennom optimalisering av fôring og miljøfaktorer, bedre smittevern, og avlstiltak som kan redusere sjukdom. Ressurser brukt på behandling av enkeltdyr, har snarere blitt begrenset.

Det er spesielt når det gjelder kjæledyr, og i noen grad sportshest, at situasjonen har endret seg mye de siste årene. I begge sammenhenger etterspør eierne nye behandlingsregimer som kan gjøre dyret friskt. Mens det kreves av en konkurransehest at den må kunne yte maksimalt, vil det hos kjæledyr kunne aksepteres grader av varig nedsatt funksjon. Flere kroniske sjukdommer, der man tidligere avlivet dyret, er det nå blitt mer vanlig å behandle. Dette gjelder for eksempel diabetes (sukkersyke), som krever daglige injeksjoner med insulin. I USA behandles hunder og katter for en rekke sjukdommer der de fleste veterinærer i Norge fortsatt ville anbefalt avliving. Dette gjelder blant annet kreftbehandling med bestråling eller cellegift, nyretransplantasjon på katt og amputasjon av lemmer eller kjeve i forbindelse med kompliserte bruddskader, knokkelinfeksjoner eller beinkreft. Teoretisk er det få grenser for hva som kan behandles, ikke minst fordi  de fleste nye legemidler og terapiformer blir testet på ulike forsøksdyr før de benyttes i kliniske forsøk på mennesker. Gode bedøvelsesmidler har også bidratt til å senke terskelen for å foreta større kirurgiske inngrep.

Endret syn på dyr

Utviklingen av mer avanserte former for diagnostikk og terapi har skjedd samtidig med at synet på dyr har forandret seg. Kjæledyrene betraktes i mange henseender nærmest som  fullverdige medlemmer av familien, og den nye betegnelsen på denne gruppen dyr er karakteristisk nok familiedyr. Dyrene fyller en stadig viktigere funksjon som omsorgsobjekter for mange mennesker. Samtidig har stadig færre mennesker i urbane strøk kontakt med landbruket og husdyrproduksjon. Når kjæledyret blir sjukt, blir referanserammen i det urbaniserte samfunnet heller mennesker og humanmedisin, enn produksjonsdyr. Mange forventer på en annen måte enn før at veterinæren skal kunne behandle og helbrede alvorlige sjukdommer og skader.

Endringen i synet på dyr har på mange måter gått motsatt vei når det gjelder landbrukets produksjonsdyr. Besetningene er blitt større, og verdien av enkeltindividet har relativt sett sunket. Dyrene utrangeres raskere enn før. Kontakten mellom dyr og mennesker, som er et grunnlag for empati, er redusert. Økte effektivitetskrav i landbruket resulterer i at dyr som ikke raskt og uten store kostnader kan forventes å komme i normal produksjon igjen etter en sjukdom eller skade, blir slaktet eller avlivet.

De siste tyve år har det vokst fram nye dyrevernorganisasjoner som kjemper for dyrs rettigheter, noen ganger med temmelig drastiske metoder. Enkelte organisasjoner bestrider menneskers rett til å drepe og forbruke dyr overhodet, og sidestiller på mange vis dyrs og menneskers rett til liv. Den generelle fokuseringen på dyrs rettigheter har trolig hatt innflytelse på vårt forhold til familiedyrene.

Utviklingen har imidlertid ikke bare ført til motsetninger og spenninger mellom en sterkt industrialisert husdyrproduksjon på den ene og en langt mer individrettet kjæledyrkultur på den annen siden. Den har også ført til spenninger innenfor kjæledyrholdet. For enkelte har det å opprettholde kjæledyrets liv, fått en så stor verdi i seg selv, at livet nesten uansett vil være å foretrekke framfor døden. Et stigende antall mennesker er villige til å betale store summer for å kunne tilbringe noen måneder lengre tid sammen med sitt kronisk sjuke dyr. Hunder som viser aggressivitet, kan bli behandlet med psykofarmaka og satt i atferdsterapi. I USA, der utviklingen har gått lengst i denne retningen, har man samtidig et liberalt syn på “bekvemmelighetsinngrep” som kastrering, fjerning av klør på katt og fjerning av stemmebånd på hund, samt kosmetiske operasjoner som hale- og ørekupering. I Norge er man langt mer restriktiv til denne typen inngrep, og de fleste av dem er forbudt. Den generelle holdningen har i vårt land vært at kjæledyr skal aksepteres slik de er fra naturens side. Ved sjukdom og skade har man derimot vært raskere med å avlive. Årsakene til dette er delvis at det ikke har vært tradisjon for å bruke mange penger på behandling av dyr, og at det har vært få dyreklinikker som har kunnet tilby avansert diagnostikk og behandling. Men en annen viktig årsak ligger trolig i mer grunnleggende holdningsforskjeller;  et dyreliv som er verd å leve, er et liv uten lidelser og større funksjonshemninger. Det er likevel rimelig å forvente at utviklingen i Norge på sikt, iallfall til en viss grad, vil nærme seg det man ser i USA i dag.

Ressursbruk

I den vestlige verden har veksten i det personlige forbruk og den materielle levestandard medført at langt flere dyreeiere enn før har økonomi til å kunne betale for kostbar behandling av dyr, dersom de ønsker å prioritere dette. En del mennesker reagerer imidlertid negativt på at det brukes store ressurser på behandling av dyr. Dette gjelder både i et nasjonalt og i et internasjonalt perspektiv.

Rådet konstaterer at det i liten grad benyttes offentlige midler til behandling av dyr, om en da ser bort fra bevilgninger som legges i utdanning av veterinærer og i forskning. Det er dermed ikke noen direkte konkurranse om offentlige midler for behandling av mennesker på den ene og dyr på den andre siden.

Rådet mener at det er positivt at folk som har dyr, er villige til å prioritere disse dyrene i sin private økonomi. Rådet er oppmerksom på faren for at den teknologiske utvikling kan få dyreeiere til å føle seg moralsk forpliktet til å betale for avansert veterinærmedisinsk behandling ut over det deres private økonomi gir rom for. Det er derfor viktig å holde fast ved at avlivning i mange sammenhenger er en dyrevernmessig fullt forsvarlig løsning, når et dyr er blitt sjukt eller på annen måte lider. Men det bør ikke være slik at avlivning av bekvemmelighetsgrunner blir valgt som løsning på et hvilket som helst problem, slik at det blir likegyldig om dyret får leve eller ikke. Dette innebærer i så fall en tingliggjøring av dyr som Rådet vil ta avstand fra.

Forsikring

Det kan tegnes individuell forsikring for hest, hund og katt som dekker utgifter til veterinær,  medisiner og materiell. Etter Rådets syn er slik forsikring positivt, idet optimal behandling for dyret kan velges uavhengig av dyreeiers økonomi. Forsikringen dekker imidlertid ikke enhver behandling, og beløpet er begrenset oppad. Forsikringsselskapenes politikk på dette området framover, bl.a. hvilke behandlingsformer forsikringen dekker, vil ha konsekvenser for etterspørsel etter avansert diagnostikk og behandling. For produksjonsdyr tegnes ofte kollektive forsikringer, for eksempel gjennom meieriet, som dekker dyrets slakteverdi om det dør av sjukdom eller ulykke, eller må avlives av dyrevernmessige årsaker.

Interesser i konflikt?

Veterinærer flest vil av faglige grunner sette mye inn på å stille en mest mulig eksakt diagnose på et sjukt dyr. De vil finne det faglig utfordrende å ta i bruk avansert teknologi og nye medisinske behandlinger eller kirurgiske metoder for å kurere dyret. Dersom det er investert i kostbart utstyr og lokaler, krever dette en viss inntjening. Man må forvente at veterinærer som yrkesgruppe viser en høy faglig integritet, og ikke bevisst igangsetter overflødig eller nytteløs behandling.

Hos eieren av et familiedyr vil økonomi og generelle holdninger til dyr, samt familiesituasjonen, avgjøre hvor mye eieren er villig til å bruke på behandling. Noen eiere er så sterkt knyttet til sitt dyr at de kan ha vanskeligheter med å innse at dyrets livskvalitet er så dårlig at det bør avlives av dyrevernmessige årsaker. Enkelte eiere kan insistere på å forsøke behandling i situasjoner der dette trolig er nytteløst og vil føre til økt lidelse og et uverdig liv for dyret.

Hos eieren  av et produksjonsdyr kan rene økonomiske overlegninger styre valget i retning av  avliving (slakting) i stedet for å betale for kostbar diagnostikk og behandling. Selv om eieren har følelser for dyret, vil han alltid måtte legge størst vekt  på produksjonsøkonomien. Imidlertid vil han kunne etterspørre behandlinger som betinger at slakteverdien kan reddes på et seinere tidspunkt, dersom dyret på grunn av sjukdom ikke kan slaktes der og da. For eksempel er det på storfe foretatt amputasjoner av bein med kronisk infeksjon, i den hensikt å kunne slakte dyret så snart det har kommet seg og medisinene er ute av kroppen.

Dyr har fra naturens side en sterk selvoppholdelsesdrift. Et dyr vil forsøke å redde livet, selv om det er alvorlig skadet eller sjukt. Dyr kan imidlertid ikke vurdere konsekvensene av sin atferd, og det blir derfor menneskenes oppgave å vurdere hva som er beste løsning i en gitt situasjon. Et dyr kan ikke forholde seg til sin smerte og lidelse  i et tidsperspektiv. Det kan  heller ikke  sammenligne sin livskvalitet med hva som hadde vært tilfellet ved alternative behandlingsformer.  Det er opplevelsen der og da som teller. Eier har et klart ansvar for å ivareta dyrets ve og vel. Rådet for dyreetikk mener likevel at veterinæren, som har faktakunnskap om effekt og bivirkninger av de ulike behandlingsalternativer, har større forutsetninger for å velge en løsning som objektivt sett gagner dyret best.

Samfunnet gir gjennom dyrevernloven generelle regler for behandling av dyr og setter klare forbud mot visse inngrep. Imidlertid er neppe et lovverk alene egnet til å regulere de problemstillinger det her er snakk om. Synet på hvor grensen bør gå for behandling, enten det dreier seg om dyr eller mennesker, forandres over tid, ikke minst som en følge av den medisinske utviklingen. Samfunnets skrevne og uskrevne normer påvirker ikke desto mindre de vurderinger dyreeier og veterinær må foreta.

Ved avveining av de interessekonflikter som er nevnt ovenfor, mener Rådet for dyreetikk at hovedregelen må være at hensynet til dyret veier tyngre enn eierens og veterinærens egeninteresser. Det må derfor være et ubetinget ansvar for veterinæren å sette egne faglige og økonomiske ambisjoner i annen rekke og konsentrere seg om dyrets beste, når anbefalinger om behandlingsalternativer eller avliving gis. Når veterinæren tar seg tid til å begrunne sitt syn, antar Rådet at eieren i de aller fleste tilfeller vil velge å følge det råd som gis. Eieren kan noen ganger trenge litt tid for å forsone seg med dyrlegens ”dom” om dette innebærer avliving. Eieren kan dessuten ha et ønske om å ta farvel med dyret i rolige omgivelser. Veterinæren bør derfor ikke presse igjennom en avliving der og da, om dette ikke er påkrevet av dyrevernmessige hensyn.

Hvor går grensen?

Diagnostikk

Rådet finner det naturlig og riktig at veterinærmedisinen tar i bruk moderne utstyr og avansert teknologi for å stille mest mulig eksakte diagnoser, så lenge dyret ikke lider urimelig mens undersøkelsene pågår. De etiske motforestillingene som diskuteres når det gjelder genetisk diagnostikk (kartlegging av sjukdomsrisikogener) hos mennesker, har ikke tilsvarende gyldighet hos dyr. Tvert i mot er det her stor enighet om at slik kunnskap bør brukes aktivt ved utvelgelse av avlsdyr, for å forebygge framtidig sjukdom i populasjonen.

Behandling

Rådet for dyreetikk ser det som en umulig oppgave å skulle gå inn på enhver aktuell behandlingsform. Rådet tar derfor først for seg noen generelle synspunkter og overordnede etiske prinsipper, og diskuterer deretter noen konkrete lidelser og behandlingsformer.

Rådet framhever som et overordnet prinsipp at diagnostikk og behandling skal volde minst mulig lidelse for dyret. Målet for en behandling bør være å gjenvinne normal funksjon, enten det dreier seg om et brukket bein eller sjukdommer i indre organer. Der dette ikke er mulig, vil alt avhenge av den livskvalitet dyret får etter behandlingen. Både lidelsens intensitet og varighet må vurderes i forhold til prognose om funksjonsfriskhet og smertefrihet over et rimelig tidsperspektiv. Hospitalisering med atskillelse fra eieren vil for enkelte dyr være en psykisk påkjenning. En aktiv hund som er vant til lange daglige løpeturer, vil mistrives om den må holdes i ro gjennom flere måneder. Utsikter til en langvarig og plagsom behandling, selv om det foreligger et realistisk håp om full helbredelse, kan være indikasjon for avliving. Det er veterinæren som må ta ansvar for å råde eieren til den avgjørelse som han eller hun, etter en helhetsvurdering, mener er til dyrets beste.

For produksjonsdyr kommer det også andre momenter inn i bildet. Rådet mener at hensynet til dyret klart må veie tyngre enn hensynet til kjøttverdien. Det bør ikke iverksettes smertefull eller langvarig behandling av dyr i den hensikt å redde dyrets slakteverdi. På den annen side bør ikke dyr få gå ubehandlet med smertefulle tilstander. Dyret må da behandles eller avlives. Problemstillingen er også aktuell ved skade og sjukdom hos høyt drektige dyr. Skal det være forsvarlig å holde mordyret i live til fostrene er levedyktige, er det en forutsetning at dyret gis adekvat pleie og at tilstanden ikke er smertefull.

Kreft

Hunder får ofte kreft. En amerikanske undersøkelse viser at 45% av alle hunder 10 år og eldre dør av kreft. Jursvulster opptrer, avhengig av rase,  hos 15-30% av alle tisper. I Norge har man tradisjonelt fjernet svulster kirurgisk, der dette har vært mulig. Kreft med spredning har ikke blitt behandlet. I humanmedisinen benyttes stråleterapi og cellegift som supplement eller alternativ til kirurgi. Tilsvarende behandlingsformer er tatt i bruk innen veterinærmedisinen i noen land. Cellegift benyttes bl.a. ved lymfekreft, og stråleterapi ved kreft i nesehulen.

I motsetning til i humanmedisinen, har målet med en cellegift- eller strålebehandling på dyr ikke vært full helbredelse, men en forsinkelse av kreftsjukdommens utvikling. Ved å benytte lavere doser reduserer man forekomsten av de svært ubehagelige bivirkningene som disse behandlingsformene ellers ofte gir. Av hensyn til dyrets livskvalitet under behandlingen tilstrebes en dosering som gir færrest mulig bivirkninger, selv om effekten dermed blir dårligere. En forlengelse av levetiden på ½-1 år anses som et vellykket resultat.

Strålebehandling krever utstyr som bare store klinikker vil kunne anskaffe. Behandling med cellegift er meget kostbart, og krever stor kompetanse hos veterinæren. Et hovedproblem med cellegiftbehandling er at den effektive dose ofte ligger nær den dosen som skader celler i friske organer. Dessuten tilhører cellegiftene en gruppe stoffer som skal omgås med forsiktighet, og som man vil unngå å spre ukontrollert i miljøet på grunn av mutagen[1] og teratogen[2] effekt.

[1] Mutagen: Kan forårsake mutasjoner i genene, som igjen kan føre til kreft

[2] Teratogen: Kan forårsake feil i fosterutviklingen, fosterskader

Rådet for dyreetikk finner ikke at de resultater av celle- og strålebehandling av kreft hos dyr som man til nå kan vise til, kan forsvare alminnelig bruk av disse terapiformene.

Det kan hevdes at dersom man er negativ til alle behandlingsregimer der resultatene per i dag ikke er så gode, vil man neppe få medisinske fremskritt. Rådet er klar over dette problemet, men vil hevde at det er forskjell på utprøving av nye behandlingsregimer i forsøkssammenheng, og det som tilbys dyreeiere i en vanlig veterinærpraksis. En utprøvingsfase må alltid skje under kontrollerte, vitenskapelig etterprøvbare former, med kyndig tilsyn og med eiers informerte samtykke. Kirurgisk behandling er etter Rådets syn imidlertid uproblematisk ved lett tilgjengelige, avgrensede svulster, der det sannsynligvis ikke foreligger spredning, og det erfaringsmessig er gode resultater av behandlingen.

Kroniske organsjukdommer – livslang behandling

Behandling av kroniske sjukdommer er et vanskelig felt, hvor det også for flere godt etablerte behandlingsformer kan være grunn for å stille spørsmål ved om dyret faktisk får en akseptabel livskvalitet. Ved kroniske hjerte- og leverlidelser ser man for eksempel ofte betydelige plager på grunn av sirkulasjonsforstyrrelser, tross medisinering.

Ved enkelte hormonbehandlinger ses bivirkninger ved langtidsbruk. Dette gjelder både hormonbruk ved sjukdomstilstander og etter lengre tids hormonbehandling for å hindre løpetid hos ellers friske tisper.  Et stort antall tisper gis hormonsprøyter to ganger årlig for å unngå løpetid. Mens kastrering av katt nå er tillatt, kan hunder kun kastreres av bruksmessige årsaker (for eksempel førerhunder for blinde) og på medisinske indikasjoner. Da dyrevernloven ble utformet, tok lovgiverne kun stilling til kirurgisk kastrasjon, ikke medikamentell kastrasjon. Man ser nå en utvikling der enkelte veterinærer kastrerer (”steriliserer”) friske tisper, fordi veterinæren av frykt for bivirkninger ikke vil tilrå permanent utsettelse av løpetid gjennom hormonbehandling.  Det kan selvfølgelig hevdes at den kirurgiske kastrasjonen foretas på medisinske indikasjoner, siden både hormonbehandlete og intakte dyr er mer utsatt for enkelte sjukdommer enn kastrater. Det kan likevel vanskelig aksepteres å fjerne et normalt organ hos et frisk dyr for å forebygge mulig sjukdom en gang i framtida. Rådet advarer derfor mot at en slik praksis får bre seg. Alternativet er å motivere eieren til å leve med de problemer tispas løpetid fører med seg. Rådet ser imidlertid behovet for å gå gjennom dyrevernlovens bestemmelser om kastrasjon, og vil komme tilbake til dette i en separat uttalelse.

Behandling av diabetes hos hund og katt er nå blitt et etablert tilbud, som ofte fungerer meget godt. Etter Rådets syn er likevel ikke slik behandling uten videre uproblematisk i ethvert tilfelle. For det første må eieren være innforstått med arbeidet behandlingen krever og være skikket til å ta ansvar for denne. Behandlingen innebærer daglige injeksjoner, noe som for enkelte dyr kan være en stressfaktor. Livsførselen bør videre være regelmessig med kontrollerte måltider og tilpasset mosjon hver dag. Dette kan medføre en betydelig omlegging av livsførselen og begrensninger i forhold til det livet dyret er vant med. Når disse forhold er ivaretatt og følges opp ved kontroller, finner Rådet at diabetesbehandling er etisk akseptabelt.

Rådet for dyreetikk mener at det kan være grunn til å se med kritiske øyne på både nye og godt etablerte behandlingsformer med henblikk på dyrets livskvalitet. Det må her både tas hensyn til direkte smerte og ubehag, fysisk som psykisk, og bivirkninger av langvarig medisinering. Uansett er det viktig at hvert tilfelle vurderes spesielt med hensyn til de kriterier som bør oppfylles, for å ha utsikter til en vellykket behandling og god livskvalitet. Det er også meget viktig at dyret følges opp jevnlig og at fortsatt behandling da vurderes i forhold til livskvalitet. Spesielt ved nyresvikt og hjertelidelser erfares ofte at livskvaliteten etter en tid blir betydelig påvirket. Forverringen kan komme så gradvis at eieren ikke alltid  selv legger merke til den.

Eldre hunder med smerter fra skjelett og muskulatur kan ofte hjelpes ved tilførsel av  smertestillende preparater. Nyere medikamenter (NSAIDs) gir sjeldnere alvorlige bivirkninger og er mer egnet til  lang tids bruk.  Det er likevel grunnlag for å diskutere hvor lenge det er riktig å holde gamle hunder med kroniske smerter fra bevegelsesapparatet i gang ved hjelp av permanent medisinering. Rådet mener her at det er dyrets livskvalitet totalt sett som bør være avgjørende.

Amputasjon av lemmer

Amputasjon av lemmer utføres etter det Rådet er kjent med, bare i meget liten grad i Skandinavia. Veterinærene har tradisjonelt hatt som mål for all behandling en tilnærmet normal fysisk funksjon. En hund på tre bein er innen en slik tradisjon ikke blitt betraktet som et vellykket resultat av en behandling. Funksjonshemmingen man påfører dyret, er varig. I motsetning til mange andre operasjoner som utføres på dyr, er en amputasjon av et bein et svært synlig inngrep, der både eier og veterinær kan forvente reaksjoner fra omverdenen.

Under forutsetning av at de øvrige lemmer er friske, viser imidlertid erfaring fra andre land der amputasjoner ikke er uvanlig, at iallfall katter og mindre hunder lærer å bevege seg overraskende godt på tre bein og ser ut til å være lite hemmet fysisk. Det er også angitt at dyret kommer seg raskt etter en amputasjon. En tysk undersøkelse viser at de fleste eiere en tid etter amputasjonen vurderer dyrets livskvalitet som lite påvirket av funksjonshemmingen.

Er det så kun estetikk og intuitive følelser som gjør at mange, både veterinærer og lekfolk, oppfatter amputasjon av lemmer hos dyr som uakseptabelt? I denne sammenhengen er det interessant å se nærmere på de situasjoner der amputasjon er aktuelt.

En vanlig indikasjon for amputasjon er beinkreft (osteosarkom). Erfaringer fra andre land viser at det er kort tids overlevelse etter slike amputasjoner, spesielt uten etterbehandling med annen kreftbehandling. I en større amerikansk undersøkelse var hele 90% av hundene døde ett år etter amputasjonen. Ved kombinasjon med cellegift overlever omkring 50% av hundene det første året (median overlevelsestid 0,7-1,5 år). Selv om ett år utgjør omkring 8-10% av en hunds forventede levetid og i et slikt perspektiv kan hevdes å være et relativt langt tidsrom, vil dyret i iallfall deler av denne perioden, kunne ha betydelige plager.

Et annet viktig moment er at amputasjon, hvis det blir mer akseptert, kan bli brukt som et likeverdig alternativ til annen behandling. Amputasjon vil kunne framstå som en enkel og billig ”behandling” av kompliserte brudd, både for dyrleger uten spesialutstyr og spesialkompetanse, for dyreeiere med stram privatøkonomi, og for kjæledyr med lav innkjøpsverdi, som smågnagere, kaniner og undulater.

På den ene siden har man altså spørsmålet om  et dyr på tre bein har en akseptabel velferd. Det må vurderes om dyret vil kunne utfolde seg fysisk, løpe og bevege seg ubesværet. Det bør videre avklares om belastningsskader på de intakte beina kan forventes, og om dyrets livslengde påvirkes. Forekomst av eventuelle fantomsmerter bør om mulig også undersøkes. Såfremt det ikke kan forventes vesentlig forringelse av dyrets livsutfoldelse og velferd, som den tyske undersøkelsen tyder på, er Rådet av den oppfatning at det vil finnes tilfeller der amputasjon kan forsvares.

På den annen side har man kjennskapet til de vanligste indikasjoner for amputasjon. Rådet konkluderer med at overlevelsestiden etter amputasjon ved beinkreft er for kort, og belastningene på dyret ved støtteterapi med cellegift for store, til at amputasjon i dag kan anbefales som behandling ved beinkreft. Ved knokkelbrudd har man i de fleste tilfeller alternative behandlingsmåter, der fotens funksjon kan reddes. På dette grunnlag vil Rådet uttrykke skepsis til en allmen aksept av amputasjon som et behandlingsalternativ.

Hofteproteser

Det foretas innsetting av hofteproteser på hund i Norge i et begrenset omfang. Forkalkninger og smerter i hoftene er ganske vanlig hos hund, oftest som en følge av hofteleddsdysplasi, som er en lidelse med en betydelig arvelig komponent. Aktuelle smertestillende medikamenter gir ikke alltid tilstrekkelig effekt, eller kan gi bivirkninger. Innsetting av hofteprotese er et relativt omfattende inngrep, men prognosen anses som meget god. Hunden får gjennomgående en bedre førlighet og livskvalitet etterpå. Rådet er av den prinsipielle oppfatning at lidelsen hofteleddsdysplasi bør reduseres gjennom avlstiltak. Rådet har likevel ingen etiske innvendinger mot at hofteoperasjoner med innsetting av protese foretas, under forutsetning av at det stilles god prognose for framtidig funksjonsdyktighet, og at det gis tilstrekkelig oppfølging og smertelindring under og etter operasjonen. Protesen bør forventes å vare resten av hundens levetid.

Rådet mener det kan være grunn for kirurger til å tenke gjennom ikke bare nye, men også etablerte og tidligere aksepterte behandlinger av skjelettlidelser fra en dyrevernmessig synsvinkel.

Transplantasjoner

Nyretransplantasjoner foretas på katt i USA. Hos hunder er det større problemer med avstøtningsreaksjoner, og transplantasjon er av den grunn foreløpig mindre aktuelt. De vanligste indikasjonene er kronisk nyresvikt, som ikke er uvanlig  hos eldre katter, og medfødt nyrefeil (cystenyre hos perserkatt). Mens donoren tidligere gjerne var en hittekatt som ble avlivet for formålet, er det vanlige nå at donorkatten ikke avlives. Eieren av den sjuke katten forplikter seg til å ta ansvar for (“adoptere”) den eierløse donoren etter operasjonen.  Eieren får da to katter, med ett nyre hver. Mottakerkatten må behandles resten av livet med medikamenter for å hindre avstøtning av det transplanterte organ. Det er videre rutine å legge inn en slange til magesekken for kunstig ernæring de første ukene etter transplantasjonen.

Rådet finner det ikke riktig verken å avlive eller operere et friskt dyr, for å forlenge livet til et kronisk sjukt dyr. Men også om organet kunne skaffes fra et dyr som var dødt av andre årsaker, er Rådet av den oppfatning at livskvaliteten til mottakerdyret blir såpass redusert, iallfall med nåværende teknikker, at avliving er et bedre alternativ.

Behandling av atferdsforstyrrelser

Uønsket atferd er en av de hyppigste årsakene til avliving av ellers friske, unge hunder. Økningen i denne type problemer må ses i lys av de forhold kjæledyrene holdes under. Hunder er ofte hjemme alene på dagtid og får kanskje lite mosjon og få psykiske utfordringer resten av døgnet. Det er blitt vanligere å holde katter permanent innendørs, hvor de får mindre stimulering enn ved uteliv. En del dyreeiere anskaffer kjæledyr uten å være innforstått med konsekvensene, og er ikke alltid innstilt på å avsette tilstrekkelig tid til dyret.

I utlandet er behandling av atferdsproblemer blitt en stor geskjeft som drives av veterinærer, psykologer, etologer  og hundetrenere. Ofte benyttes en kombinasjon av midlertidig medikamentering (for eksempel med angstdempende medisin) og et treningsprogram der eieren inngår som en sentral part. Rådet for dyreetikk ser det som positivt at atferdsproblemer ikke alltid “løses” med avliving. Dersom det dreier seg om aggressiv atferd, må man imidlertid vurdere nøye om det er forsvarlig å forsøke et behandlingsopplegg, eller om det er sannsynlig at hunden vil utgjøre en fare for mennesker og andre dyr også seinere.

Bevisstgjøring og opplæring av potensielle dyreeiere og oppdrettere er viktig som et forebyggende tiltak. Atferdsproblemer skyldes ikke bare forhold ved miljøet, men kan også ha en arvelig bakgrunn. Det er derfor viktig at lynne og mental helse vektlegges i avlsarbeidet for alle raser. Kjøpere må dessuten være oppmerksomme på at ulike raser ikke bare er forskjellige når det gjelder eksteriør og mosjonsbehov, men at det også er rasevariasjoner når det gjelder mentale egenskaper.

Rådets avsluttende vurdering

Rådet for dyreetikk stiller seg i utgangspunktet positivt til utviklingen av nye og bedre former for diagnostikk og behandling. Rådet vil presisere at behandling av dyr må foregå innenfor rammen av det som er dyrevernmessig og etisk forsvarlig. Rådet mener at avliving er et fullt akseptabelt alternativ til livslang medisinsk behandling og omfattende kirurgi, og at avliving i en rekke tilfeller er et dyrevernmessig bedre alternativ enn behandling.

Rådet for dyreetikk ser ingen store prinsipielle forskjeller mellom mange av de nye behandlingene som nå vinner innpass i mange land, og de behandlingsformer som har vært allment akseptert i lengre tid. Det finnes akseptable og uakseptable behandlingsregimer innen begge grupper, vurdert ut fra hensynet til dyrets livskvalitet. Rådet mener derfor det er grunn til kritisk å gå gjennom både etablerte og nye behandlinger ut fra denne synsvinkel.

Målet for enhver behandling må  være at dyret blir friskt og funksjonsdyktig igjen. Når dette ikke lar seg gjøre, må man vurdere om dyret kan leve rimelig godt med sitt handikap, slik at en akseptabel livskvalitet kan opprettholdes. Livskvalitet er riktignok ikke et enkelt og entydig begrep i denne sammenheng. Det er vanskelig å definere, ikke bare når det gjelder mennesker, men også når det gjelder dyr. Rådet mener likevel det er mulig å peke på forhold som har betydning for vurdering av et dyrs livskvalitet. Om dyret får varig og betydelig bevegelseshemming, eller må leve med kroniske smerter, synes det klart at dyret ikke lenger har en tilstrekkelig livskvalitet.

Dette betyr ikke at spørsmålet om livskvalitet kan avgjøres bare på et prinsipielt grunnlag. Hvilke plager og funksjonshemninger et dyr kan leve rimelig godt med, vil avhenge av hva slags dyr det er, av rase og av alder. Individuelle særtrekk kommer også inn i bildet. Veterinæren må derfor alltid utøve et skjønn i vurderingen av et dyrs livskvalitet og anvende den erfaring som er utviklet gjennom praksis.

Det er flere momenter som Rådet finner viktige i en  vurdering av om dyret bør avlives straks, om dyret bør gå ubehandlet mens man avventer situasjonens utvikling, eller hvilken type behandling som bør velges:

  • Prognose, herunder utsikter til smertefrihet og gjenopprettelse av normal funksjon; framtidig livskvalitet
  • Dyrets smerte og funksjonshemming med og uten behandling
  • Smertens varighet og intensitet under behandling
  • Muligheten for akseptabel og effektiv  smertelindring
  • Behandlingens varighet
  • Rekonvalesentperiode, restriksjoner for dyret, psykisk belastning, smerte
  • Eiers vilje og evne til å følge opp nødvendig behandling
  • Eiers økonomiske begrensninger for valg av behandlingsalternativ
  • Total belastning på dyret i forhold til forventet gjenværende levetid
  • Spesielle menneskelige forhold

Veterinærene har et særlig ansvar for de behandlingsmetoder som de tar i bruk og anbefaler overfor sine klienter. De har i denne sammenheng stor innflytelse og dermed et stort ansvar. Det ligger alltid en fare i at det iverksettes behandling som ikke gagner dyret. Det er derfor viktig at alle veterinærer kontinuerlig tenker gjennom dyrevernmessige og etiske konsekvenser av hva han eller hun foretar seg i sin kliniske praksis. I dette ligger også en realistisk vurdering av egne faglige kvalifikasjoner, og åpenhet for å henvise pasienter videre til kolleger med bedre forutsetninger for å yte adekvat behandling. Problemstillingene og valgene er imidlertid sjelden enkle. Avveininger må oftest foretas mellom alternativer som  både har gode og dårlige sider. Ulike dyrleger vil også kunne ha ulike syn. Veterinæren må selvsagt respektere eierens rett til å innhente uavhengige vurderinger, og gjerne oppfordre eieren til dette i vanskelige tilfeller.

Noen vil hevde at et tilbud om avansert behandling av sjuke dyr vil være med på å viske ut skillet mellom dyr og mennesker. Rådet for dyreetikk tror på sin side ikke at nye og mer avanserte tilbud om behandling av sjuke dyr vil trekke slike konsekvenser med seg. Rådet er snarere av den oppfatning at omsorg for dyr kan styrke empatien med andre mennesker. Etter Rådets syn er imidlertid det viktigste i denne sammenhengen at man tilstreber en oppfatning av dyrevern og livskvalitet som tar hensyn til den enkelte dyrearts særegne behov, og ikke ukritisk tillegger dyr  menneskelige behov.

UTTALELSE AVGITT MARS 2000