Det vises til brev fra Mattilsynet mottatt 22. mai 2017 med ønske om at Rådet for dyreetikk (RDE) skal uttale seg om etiske aspekter ved utsett av ender for jaktformål. Rådet for dyreetikk har også mottatt en tilsvarende henvendelse fra Norsk Ornitologisk Forening (NOF).
RDE har også tidligere uttalt seg om utsetting av oppdrettede dyr. I uttalelsen fra 2005 ble det konkludert med at det kan være dyrevelferdsmessig problematisk å sette ut oppdrettet vilt og fisk i naturen. […] Dyrevelferdsmessige forhold bør være grundig utredet og vurdert på forhånd, og miljøforholdene under oppdrettet må sikre dyrene god velferd og helse og samtidig forberede dem på et liv i det fri, også vinterstid.
Bakgrunn
Jakt på utsatte dyr har pågått i stor skala i over 100 år over store deler av Europa og verden generelt. Dette inkluderer også jakt på utsatte stokkender (Anas platyrhynchos). Nøyaktige tall foreligger ikke, men Sverige setter ut 250 000-300 000 stokkender årlig, mens Danmark har en årlig utsetting på omkring 400 000 individer. I Europa er tallet flere millioner og oppdrett av stokkand for jakt har vært en voksende næring de siste 25 år.
Den viktigste grunnen til at det settes ut stokkender er for å styrke de lokale populasjonene slik at de tåler sterkere beskatning gjennom jakt. I enkelte områder settes også endene ut av estetiske årsaker eller for å styrke stammen generelt. Utsettingen er i de fleste land en del av jakt- og økoturismen som bidrar til rekreasjon, gir sysselsetting i utkantstrøk og står for en attraktiv næringskilde. I de senere år har flere norske grunneiere fått tillatelse til å importere og sette ut stokkandkyllinger for jaktformål på egen grunn.
Rådets vurdering
Forhold under oppal og transport
Det har ikke lykkes Rådet for dyreetikk å finne detaljert informasjon om hvordan fuglene ales opp og transporteres fra Sverige til Norge. Det er uansett kjent at dette gjøres i stor skala og transport av dyr over lange avstander er verken heldig eller ønskelig.
Helse, morfologi og atferd
De oppalede endenes helsetilstand har av flere – deriblant Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM), NOAH – for dyrs rettigheter og Norsk Ornitologisk Forening – blitt trukket fram som bekymringsverdig. Riktignok faller det utenfor RDE sitt mandat i denne saken å uttale seg om dyrehelse. Allikevel er det vanskelig å komme utenom. Helse er nært knyttet til velferd og dårlig helse betyr ofte dårlig velferd. I hvilken grad vi påfører dyrene dårlig velferd gjennom dårlig helse er derfor et etisk spørsmål.
Ulike studier har vist at de oppalede fuglene har dårligere kondisjon og kortere levetid enn de viltfødte fuglene. Oppalede fugler viser også morfologiske endringer i blant annet nebb og krås som kan vanskeliggjøre næringsopptak. Videre viser oppalede fugler uønskede atferdsendringer som redusert/manglende trekking, nærmere tilknytning til mennesker, redusert evne til næringssøk og til å finne skjulesteder og unngå predatorer. Dette er alle faktorer som kan bidra til redusert dyrevelferd og redusert overlevelse.
Hybridisering
Tall fra Sverige viser at kun omkring 25 % av de utsatte fuglene skytes ved jakt. Dette er etisk betenkelig av flere grunner. På den ene siden er det negativt fordi en stor andel ikke overlever vinteren, men dør som følge av predasjon, sult, ihjelfrysning og underernæring. På den andre siden er det betenkelig fordi mange fugler, på grunn av dårlige trekkegenskaper, blir værende i nærliggende områder hvor de blander seg med den naturlige stammen. Hybridiseringen dette resulterer i har en negativ effekt på den genetiske profilen og kan påvirke hele den naturlige stokkandstammen. En parallell til dette finnes hos fisk hvor man i stor grad etterstreber å unngå at oppdrettet fisk får blande seg med villfisk. De utsatte stokkendene i Norge er importert fra Sverige, som igjen importerer sine egg fra Danmark eller andre EU-land. Det føres ingen kontroll med eggenes geografiske eller genetiske opphav, og det er derfor vanskelig å få kunnskap om genotypen til endene som settes ut.
Påvirkning på økosystemet
Ifølge Naturmangfoldloven har alle som ferdes i naturen et etisk ansvar for å bevare det biologiske mangfoldet – inkludert artsmangfold og økologiske prosesser, samt økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet. Dette prinsippet kan på mange måter trues ved utsetting av stokkender. Det er ikke dokumentert hvilke bieffekter utsetting av en stokkandbestand har på dyr og planteliv i faunaen. Imidlertid kjenner man til visse økologiske prinsipper. En høy konsentrasjon av ender på et lite geografisk område øker smittepresset på en rekke dokumenterte sykdommer inkludert fugleinfluensa, aviær kolera og botulisme. Dette er sykdommer som ikke nødvendigvis finnes i Norge per i dag, men som kan innføres gjennom import og raskt spre seg til villfugl og kommersielt fuglehold, med store dyrevelferdsmessige konsekvenser.
En høy konsentrasjon av stokkender kan også medføre uønsket høy predasjon på de utsatte fuglene. Rovdyr som mink og rødrev vil trolig trekkes til utsettingsplassene, noe som igjen kan medføre en unaturlig og uønsket økning av disse rovdyrbestandene. Utsetting av stokkand vil også kunne ha en negativ effekt på lokalt artsmangfold, spesielt sammensetningen av arter i ferskvann som fisk, insekter og amfibier. Et unaturlig stort antall fugler vil også medføre økt konkurranse om ressursene fuglene imellom.
Jaktetikk
Jakt har lange tradisjoner i Norge. RDE er ikke prinsipielt imot jakt, men anser det som en måte å høste av naturens overskudd. Utført på skikkelig vis, kan jakt bidra til god dyrevelferd og godt miljø gjennom regulering av bærekraftige bestander. Jakt på utsatte Stokkender har etter RDEs mening lite med jakt å gjøre. Aktiviteten er ren underholdning og mangler elementer som byttesøk, bestandsregulering, matauk eller annen nytteverdi for jegeren. RDE mener derfor at jakt på utsatte stokkender også bryter med Dyrevelferdslovens §12. Avliving av dyr skal ikke skje som et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement.
RDE mener videre at jakt på utsatte dyr kan bidra til å ødelegge jaktens omdømme blant befolkningen generelt. Saken er også prinsipielt viktig ved at tillatelse til jakt på utsatt fugl også åpner for muligheten for å importere og jakte på andre arter, med de konsekvensene det måtte føre med seg.
Et siste moment ved denne saken gjelder skadeskyting. Selv om det er vanskelig å oppgi nøyaktige tall, har ulike undersøkelser funnet hagl i 30-50 % av overlevende fugler. Når stokkender skytes i så store antall som det er snakk om i dette tilfellet, av folk som ikke nødvendigvis har mye skytetrening, vil forekomsten av skadeskyting trolig være høy. Dette innebærer at påregnelig skadeskyting aksepteres ikke bare når det veies mot høsting av naturens produksjon og tradisjonen med konvensjonell jakt på ville dyr, men også aksepteres som kostnad ved sportsskyting. I tillegg til at dette er et problem i seg selv, vil en slik etablert aksept over tid virke undergravende på folks, både jegere og andre, respekt for dyr og hensynet til deres velferd.
Konklusjon
Det er en etisk og dyrevelferdsmessig betenkelighet at utsatte stokkender har redusert tilpasningsevne gjennom endret helsetilstand, atferd og morfologi. Selv om effekten på dyr- og planteliv i de aktuelle områdene er usikker, tilsier føre var-prinsippet at nye arter ikke bør settes ut før mer kunnskap om hybridisering og påvirkningen på økosystemet er kjent. Unaturlig stor konsentrasjon av stokkender utgjør uansett en smitterisiko. Jaktformen er i liten grad forbundet med norske jakttradisjoner og innebærer en påregnelig risiko for skadeskyting.
Rådet for dyreetikk mener at hensynet til dyrenes velferd, helse og miljø bør veie tyngre enn ønsket om å tilby jakt som eksklusiv underholdning. Vi betrakter derfor jakt på utsatte oppalede stokkandkyllinger som en uetisk jaktform og anbefaler at videre innførsel og jakt forbys.