Avgitt mai 1995
Etikkutvalget har på prinsipiell basis vurdert privatpersoners adgang til å ta vare på hjelpeløse ville dyr. Etikkutvalget mener at omsorgsfølelse overfor dyr er en verdifull egenskap som generelt bør oppmuntres i samfunnet. Av og til påfører velmenende mennesker dyr ytterligere lidelser under forsøk på å hjelpe dem. Slike situasjoner bør forebygges med informasjon og veiledning til publikum. Etikkutvalget mener at målet med å ta omsorg for et hjelpeløst vilt dyr er at det skal kunne tilbakeføres til naturen seinere. Det er ikke akseptabelt at vilt blir stående i bånd, bur eller hegn hos privatfolk.
Bakgrunn
Etikkutvalget har mottatt en henvendelse fra Snippen gård i Hedmark. Med utgangspunkt i saken om elgkalven Brontus bes etikkutvalget vurdere om mennesker bør ha adgang til å ta hånd om hjelpeløst vilt, eller om alt slikt vilt heller skal avlives. Brontus ble som kalv reddet fra drukning og flasket opp på Snippen. Direktoratet for naturforvaltning ga ikke gården tillatelse til å beholde elgen, men tillot i stedet at den ble overført til en dyrepark eller til et forsøk ved Norges landbrukshøgskole. Elgen ble forsøkt tilbakeført til skogen, der den kort tid etter ble skutt av viltnemnda.
Lovverk og forvaltning
Dyrevernlovens bestemmelser gjelder også for vilt. § 6 omhandler plikten til å hjelpe dyr: Den som treffer på et dyr som er sjukt, skadd eller hjelpeløst, skal hjelpe det så langt råd er. Lar det seg ikke gjøre å gi hjelp, eller god nok hjelp, og dyret er et husdyr, tamrein eller storvilt, skal dyreeier eller nærmeste politi varsles. Når det er klart at dyret ikke kan leve eller bli bra igjen, kan enhver som treffer på det avlive dyret straks i samsvar med reglene for avliving i § 10, dersom det er nødvendig for å spare dyret for ytterligere lidelse. Den som avliver husdyr, tamrein eller storvilt skal snarest mulig varsle nærmeste politi. Husdyr, tamrein og storvilt skal ikke avlives dersom det lar seg gjøre å få tak i eier, veterinær eller politi innen rimelig tid.
Viltloven sier i § 3 at det er forbudt å fange, jage, drepe, eller skade fredet vilt. En passus som lyder: “Ingen skal holde vilt i fangenskap med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov” ble tatt inn i viltlovens § 3 i 1993, men er foreløpig ikke trådt i kraft.
Endringen i viltloven omtales i Ot.prp. nr. 54, 1992-93. Miljøverndepartementet slår her fast at den nye bestemmelsen i § 3 ikke er til hinder for at personer tar seg av vilt som er synlig sjukt, skadd eller på annen måte hjelpeløst for å hjelpe dyret og deretter sette det fri igjen. Miljøverndepartementet understreker at dette kun gjelder kortvarig ivaretagelse, og at ivaretagelse av noen varighet krever særskilt tillatelse. Miljøverndepartementet mener at bestemmelsen ikke endrer på innholdet av, men i noen grad rekkevidden av, dyrevernlovens §6.
Direktoratet for naturforvaltning, som forvalter viltlovens bestemmelser, ser prinsipielt såvidt store betenkeligheter med vilt i privat eie at tillatelse til innfanging og hold av vilt til privatpersoner normalt ikke gis.
Direktoratets generelle holdning er at små kalver av hjortevilt som har kommet bort fra eller mistet sin mor og som ikke kan greie seg selv, skal avlives. Dette begrunnes i at mange av disse kalvene tas hånd om av ukyndige personer og lider pga feil- eller underernæring. De kalver som overlever vil vanskelig kunne tilbakeføres til et naturlig liv i det fri. De har mistet sin naturlige skyhet for mennesker, noe som kan føre til at hanndyrene blir aggressive overfor mennesker i brunsten. Kalvene har heller ikke fått den nødvendige opplæringen av voksne dyr i valg av beiteplanter og bruk av leveområdene.
Direktoratets holdning er at det er mer humant å avlive hjelpeløse ville dyr enn å forsøke å hjelpe dem.
Etikkutvalgets vurdering
At mennesker føler omsorg for dyr er positivt og er en egenskap som blir verdsatt i vår kultur. En naturlig konsekvens av en slik omsorgsfølelse er at mennesker gjerne vil ta vare på og hjelpe dyr som er skadd eller hjelpeløse på annet vis. Mennesker kan vise stort engasjement i skjebnen til enkeltdyr. Arbeid med å redde oljeskadd sjøfugl eller hval som har blitt innestengt i isen, viser dette. Av og til dreier det seg i tillegg om truede arter, f.eks. en sjelden rovfugl med brukket vinge. Iallfall voksne mennesker setter ofte inn større ressurser for å redde sjeldne eller vakre fugler enn overfor en gråspurv eller en due. Sistnevnte er det barna som tar med til dyrlegen.
Vanlig oppfattelse er at det er grusomt å ta livet av en frisk dyreunge som har mistet sin mor, uten å ha forsøkt å hjelpe det.
Frihetsberøvelse og nær kontakt med mennesker er oftest en stor belastning for voksent vilt. Dyreunger blir imidlertid lett fortrolige med mennesker og lider neppe psykisk av å være i menneskers varetekt. Problemene kan melde seg når dyret vokser opp. Lar det seg tilbakeføre til et normalt liv i det fri? Dersom dette ikke lar seg gjøre, kan det eventuelt ferdes fritt uten å representere en fare for mennesker eller husdyr, eller må det holdes i bur eller innhegning?
I noen tilfelle vil man selvsagt i ettertid kunne si at det hadde vært best for dyret å ha blitt avlivet med det samme. Men tilsvarende gjelder også om det handler om husdyr. Står man overfor et sjukt eller skadd dyr, bør man uansett vurdere sannsynligheten for et godt sluttresultat opp mot lidelsens størrelse og varigheten av behandlingen, før det besluttes å behandle i stedet for å avlive dyret. Dreier det seg om ville dyr, må stresset i forbindelse med et opphold i fangenskap også tas med i vurderingen av om avliving eller ivaretagelse med eventuell behandling vil være det riktigste.
Etikkutvalget er ikke enig i Direktoratet for naturforvaltning sin generelt negative holdning til at mennesker tar vare på skadde og hjelpeløse ville dyr. Utvalget kan heller ikke se at det i slike tilfeller dreier seg om å fange inn fredet vilt, og setter derfor spørsmålstegn ved DNs hjemmel til å forby ivaretagelse, sett i forhold til dyrevernlovens bestemmelser.
Omsorgsfølelse overfor dyr er verdifullt og bør generelt oppmuntres i samfunnet. Velmenende mennesker kan av og til påføre dyr ytterligere lidelse, men problemet med kunnskapsmangel må løses ved opplysning og veiledning.
Konklusjon
Evnen til å vise medfølelse og viljen til å ta vare på hjelpeløse dyr er positive trekk hos både voksne mennesker og barn. Dette er holdninger som bør verdsettes. Etikkutvalget mener imidlertid at målet med å ta omsorg for et slikt skadd eller morløst vilt dyr er at det skal kunne tilbakeføres til naturen seinere. Det er ikke akseptabelt at vilt blir stående i bånd, bur eller hegn hos privatfolk.