Avgitt april 1996
Rådet for dyreetikk finner at det nye EØS-regelverket, som forbyr salg av kjøtt av småfe, storfe og gris som er slaktet hjemme, ikke tar tilbørlige dyrevernhensyn og ikke er tilpasset de driftsmessige realiteter som kjennetegner norsk husdyrproduksjon. Det er ingenting som tilsier at hjemmeslakting etisk sett er dårligere enn industriell slakting. Såvidt Rådet for dyreetikk har bragt i erfaring, har det heller ikke vært dokumentert noen gjennomgående dårligere hygienisk kvalitet på kjøtt fra dyr slaktet på gården. En ordning som sikrer at dyr kan slaktes lokalt, bør snarest etableres. Dersom regelverket ikke kan endres, ber Rådet om at adgangen til dispensasjon praktiseres liberalt.
Innledning
I Norge har vi mange steder lange tradisjoner for hjemmeslakting. Etter EØS-bestemmelsene er nå frambud (salg, utlevering, m.v.) av hjemmeslaktet kjøtt forbudt. Kjøtt av storfe, småfe og gris som er slaktet hjemme, kan bare benyttes av eieren selv og dennes nærmeste familie.
Norsk landbruk er kjennetegnet av små enheter spredt over hele landet. Flere steder, spesielt langs kysten av Nord-Norge og Vestlandet, er veiforbindelsen til slakteri ikke-eksisterende eller dårlig. Sauer må kanskje fraktes med småbåt fram til dyretransportbilen, noe som kan være meget tidkrevende. Tradisjonen med å slakte alle dyra lokalt er beholdt mange steder. Noen slike gårdsslakterier av et visst omfang er blitt godkjent, og det er blitt investert i nødvendige foranstaltninger. Produsenter som har utegående gris foretrekker også ofte å slakte dyra hjemme. Det sparer en stressutsatt art som grisen for påkjenninger i forbindelse med opplasting, sammenstuing i trange binger, transport og ventetid. Mange har også fôret opp noen flere dyr enn det som trengs til eget bruk, og solgt slakt til naboer og kjente.
Regelverk
Kjøttkontrolloven (§ 18) åpner for at produsent kan selge ukontrollert kjøtt direkte til forbruker når dette foregår “leilighetsvis og til ubestemte tider”. Imidlertid har Norge gjennom EØS-avtalen fått inn bestemmelser som står over kjøttkontrolloven og i praksis setter dette punktet ut av kraft. Slaktedyr skal føres levende til slakteriet og kontrolleres av tilsynsveterinæren der forut for slaktingen. Første året (1994) hadde man en overgangsordning, der det etter søknad kunne gis dispensasjon for at skrotter med tilhørende organer fra dyr slaktet hjemme kunne føres fram for offentlig kjøttkontroll. Dispensasjonsadgangen betegnes nå som marginal, og kan kun gis i tilfeller der det dokumenteres at hjemmeslakting er påkrevet av dyrevernhensyn, i praksis i nødslaktsituasjoner. Forbudet mot salg av kjøtt fra dyr som er slaktet hjemme, kan imidlertid omgås ved at dyret selges forbrukeren mens det ennå er i live.
Forbudet mot omsetning av hjemmeslaktet kjøtt gjelder ikke for fjørfe og kaninkjøtt fra små produsenter. Små fjørfeprodusenter er imidlertid definert slik at de norske eggprodusentene kommer inn under definisjonen (under 10 000 slakt pr. år). En eggprodusent kan altså slakte sine utrangerte høner og selge direkte til forbruker, uten noe krav om kontroll. Dette kan synes inkonsekvent, både fordi verpehøns er kjent for å ha en høy kassasjonsprosent i kjøttkontrollen og fordi fjørfe kan være smittet av bakterier som gir sjukdom hos mennesker (Salmonella, Campylobacter). Til sammenligning er kassasjonsprosenten for høstlam nærmest neglisjerbar.
Slaktebehandling av vilt foretas ofte under vanskelige forhold og kanskje av jegere med mangelfull erfaring med slakting og hygiene. Det er nylig (februar 1996) kommet en forskrift om hygiene og kontroll ved produksjon og frambud av viltkjøtt som setter krav om at viltkjøtt skal være kontrollert av tilsynsveterinær og stemplet med eget stempel. Det er likevel gjort flere unntak: Uflådd eller uribbet småvilt for nasjonal omsetning omfattes ikke av forskriften, og mindre mengder viltkjøtt tillates omsatt direkte fra jeger til forbruker.
I flere EU-land, bl.a. Tyskland, finnes en rekke små slakterier i kombinasjon med kjøttbutikk. Det er lange tradisjoner for disse lokale slakterbutikkene, og de opererer innenfor regelverket som “slakterier med begrenset kapasitet”. Slike har anledning til å slakte inntil 12 “storfeenheter” pr. uke (skal økes til 20) eller maksimalt 600 (1000) enheter pr. år. Slaktedyra blir levert fra nærliggende gårdsbruk. Dyra blir tilsett av den lokale, oftest praktiserende veterinær før slakting. Veterinæren kontrollerer slaktet og stempler med et eget stempel som identifiserer han eller henne. I Norge har vi ikke den samme tradisjon med slike slakterbutikker. De fleste av våre småslakterier har vært for store til å komme inn under samme kategori, samtidig som det har vært kostbart å skulle investere til full standard. Resultatet har dermed vært nedleggelser. I Norge kan kun tilsynsveterinærer ved de kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsyn og som samtidig er godkjent av Statens næringsmiddeltilsyn (SNT), kontrollere slakt. Formelt er det imidlertid intet som utelukker at en lokal veterinær kan bli tilknyttet et næringsmiddeltilsyn på timesbasis eller deltid og oppnå SNTs godkjenning som tilsynsveterinær. De stempler som er godkjent i dag identifiserer slakteriet, og kan derfor ikke brukes på dyr som ikke er slaktet i regi av slakteriet.
Dyrevernhensyn
Ved industriell slakting er tempoet høyt, og det slaktes et stort antall dyr hver dag. De personer som håndterer levende slaktedyr eller står for avlivingen, har intet forhold til dyra som individer og kjenner som regel ikke deres eier. Det tys lett til tvangsmidler og unødig røff behandling. Den følelsesmessige nærhet som vanligvis eksisterer mellom eieren og de husdyr han eller hun steller, tror Rådet bidrar til å sikre en forsvarlig og individuell behandling av dyr som slaktes hjemme, også når ikke eieren selv står for avlivingen, men bare går slakteren til hende.
Opp- og avlasting på bil, driving, oppstalling og venting i et ukjent og ofte skremmende miljø må antas å være belastende for slaktedyra. Riktignok fraktes noen steder sau lange veier for å komme på sommerbeite i fjellet eller ute på øyene, og likedan hjem igjen til gården. Om høsten er spesielt lammene gjerne sky etter flere måneder i utmark, ofte med minimal kontakt med mennesker. Oppsplitting av sosiale grupper, transport på dårlig vei og med eventuelle omlastinger underveis påfører utvilsomt dyra stressbelastninger, uansett om turen går til slakteriet eller hjem til gården. Omfanget av transport av levende dyr bør generelt reduseres mest mulig, og det er et godt prinsipp at slakting foretas nær oppdrettstedet.
Forutsatt at avlivingen foretas på forsvarlig vis av kompetente personer, må hjemmeslakting fra et dyrevernmessig standpunkt være å foretrekke framfor transport til og slakting ved et større slakteri.
Hygiene og kontroll
Hensynet til slaktehygienen har trolig vært avgjørende for bestemmelsen om at slaktedyr skal føres levende til slakteri. Såvidt Rådet for dyreetikk har bragt i erfaring, har det imidlertid ikke vært dokumentert noen gjennomgående dårligere hygienisk kjøttkvalitet fra dyr slaktet hjemme sammenlignet med industriell slakting. Hjemmeslakting foregår vanligvis utendørs i kaldt vær under tilfredsstillende hygieniske forhold.
Ved slakteriene skal alle dyr tilses levende av veterinær før slakting, og slakteskrott og organer skal undersøkes etter slakting. Det tas stikkprøver med hensyn på restkonsentrasjoner av antibiotika, og eventuelt andre prøver som tilsynsveterinæren finner nødvendig. Ved hjemmeslakting kan det bli vanskelig å gjennomføre samtlige av disse kontrolltiltakene, men en forsvarlig kontrollordning som sikrer forbrukernes krav til kvalitet, bør utvilsomt kunne etableres. Lokale veterinærer kunne eventuelt ta på seg dette, slik som i Tyskland. Det kan dessuten settes krav om merking og eventuelt om lokal omsetning.
Helsesituasjonen hos norske dyr er meget god når det gjelder alvorlige smittsomme dyresjukdommer og sjukdommer som kan smitte til mennesker. Generelt sett skulle hjemmeslakting derfor ikke representere noen videre fare for spredning av sjukdomsframkallende mikrober. Sauesjukdommen scrapie (skrapesjuke) har vært i fokus den siste tiden på grunn av forbindelsen med kugalskap i Storbritannia, og fordi det har vært diagnostisert flere tilfeller på Vestlandet. Smittede dyr vil p.g.a. vage symptomer vanskelig kunne oppdages ved den veterinære levendedyrkontroll på slakteriet, og slakteskrotten viser ikke sjukdomstegn. Diagnose krever spesialundersøkelse av hjernen ved et patologisk laboratorium. Om dyret slaktes hjemme eller ved et slakteri, har derfor ingen betydning i denne sammenhengen.
Lokal kunnskap
Det er viktig at kunnskap om slakting opprettholdes i lokalsamfunnet. Dette er av uvurderlig betydning i krisesituasjoner, men er også viktig av dyrevernmessige årsaker i situasjoner som betinger nødslakt. Lokal kunnskap om effektiv avliving og renslig slaktebehandling inngår som en del av tradisjonell husdyrproduksjon. Bygdeslakteren kommer til å forsvinne dersom hjemmeslaktingen opphører helt.
Hjemmeslaktingen har en viktig kulturell side. Ved i praksis å kriminalisere tradisjonell hjemmeslakting, gir vi samtidig avkall på en bred kunnskap om lokale mattradisjoner bygd på utnyttelse av hele dyret. Slik kunnskap er en viktig del av vår kulturarv.
Konklusjon
Rådet for dyreetikk finner at EØS-regelverket på området er uforholdsmessig strengt anvendt på norske forhold. Det tar ikke tilstrekkelig høyde for dyrevernhensyn og er heller ikke tilpasset de driftsmessige realiteter som kjennetegner norsk husdyrproduksjon. En rigid praktisering av et regelverk som ikke er tilpasset norske forhold, kan føre til økt omsetning av kjøtt som står utenfor enhver kontroll, såvel dyrevernmessig som hygienisk. En ordning som sikrer at dyr kan slaktes lokalt, bør snarest etableres. Dersom regelverket ikke kan endres, ber Rådet om at det åpnes for dispensasjoner ut fra de hensyn som her er nevnt.