Avgitt august 1996
Nye handelspolitiske beslutninger gjør at Norge kommer til å importere langt mer kjøtt og andre animalske produkter enn tidligere. En stor del av disse varene er produsert under forhold eller med innsatsfaktorer som ikke er tillatt i Norge. Dette kan f.eks. være tvangsfôring, operative inngrep, dårligere plassforhold for dyra eller bruk av vekstfremmende hormoner. Etter Rådets syn er uakseptable produksjonsforhold uakseptable også om de foregår i andre land. Rådet for dyreetikk mener at regjeringens uttrykte mål om reduserte matpriser, ikke på noen måte må gå på bekostning av dyrevernmessige og etiske hensyn.
Rådet for dyreetikk anbefaler at importvarer av animalsk opprinnelse vurderes på etisk grunnlag før import finner sted. Varer som er produsert under etisk uakseptable forhold, bør primært avvises. Dersom dette ikke er mulig ut fra internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg til å følge, må slike varer merkes på en måte som sikrer forbrukerne mulighet til å foreta bevisste valg.
Rådet anbefaler at de nye norske forskrifter som skal hindre rester av visse vekstfremmende stoffer i kjøtt, forandres, slik at de både gjelder vekst- og ytelsesfremmende midler og også omfatter veksthormoner og beta-agonister .
Innledning
Import av varer av animalsk opprinnelse har tidligere vært gjenstand for strenge restriksjoner i Norge fordi handel med både levende dyr og dyreprodukter er ansett for å innebære en høy potensiell smitterisiko. Etter at Norge kom med i EØS, og ikke minst etter at jordbruksvarer nå omfattes av WTO (GATT)-regelverket, må det antas at importen vil øke. Det kvantitative importvernet har falt bort og er erstattet av tollsatser, som gradvis skal reduseres. Det er en politisk målsetning å øke importen av varer fra de minst utviklete land, en import som i første rekke dreier seg om landbruksprodukter. Men det er også gitt signaler om at økt import er et virkemidel for å fremskynde en prosess der norsk produksjon tilpasses internasjonal konkurranse.
Problemstilling
Mange landbruksprodukter av animalsk opprinnelse som innføres til Norge, er produsert under forhold, eller med innsatsfaktorer, som ikke er tillatt her. Økt import av rimelige varer øker prispresset på norske produkter. De endrede handelspolitiske realitetene reiser to viktige spørsmål som er drøftet i Rådet for dyreetikk:
– Er det mulig å effektivisere norsk produksjon slik at den blir konkurransedyktig i markedet uten at dette går ut over forholdene for husdyra?
– Bør de samme etiske krav som stilles til norsk produksjon, kunne stilles til produksjonen i land vi importerer fra?
Internasjonal handel
WTO (GATT)-avtalen innebærer et bortfall av generelle innførselsforbud for landbruksprodukter. Det er imidlertid åpnet for at det enkelte land kan treffe nødvendige tiltak for å bevare landets egen plante-, dyre- eller folkehelse, f.eks. når det gjelder Salmonella. Det må da kunne dokumenteres at import vil medføre en reell helserisiko. En generell “føre-var” holdning er ikke tilstrekkelig. F.eks. var det ikke mulig å nekte innførsel av engelsk storfekjøtt før forskere kunne sannsynliggjøre en sammenheng mellom kugalskap og en liknende hjernesykdom på menneske. Det er meget tvilsomt om importrestriksjoner kan settes utfra dyrevernhensyn eller etiske hensyn. I utgangspunktet er det altså ikke anledning til å sette slike krav dersom de ikke kan begrunnes i dyre- eller folkehelse. Romatraktaten åpner imidlertid for å kunne benytte handelsrestriksjoner eller handelsforbud begrunnet i “public morality”.
EU har vedtatt et direktiv som forbyr import av skinn fra pattedyr fanget i fotsakser. Dette er i utgangspunktet et rent dyrevernmessig begrunnet vedtak. Det er forventet at dette direktivet vil bli anket inn for WTO når det iverksettes. Resultatet av en slik sak vil ha stor betydning for hvorvidt dyrevernhensyn kan brukes for å stanse import.
Forholdene i Norge
Norge har et relativt omfattende og strengt regelverk på dyrevernområdet. Dette er en situasjon som det er bred enighet om bør opprettholdes også i framtiden. Tilsynet med dyrevernet er nylig styrket gjennom en lovendring. Man har også fått forskrifter om hold av storfe og svin, som på flere områder skjerper kravene. Dyrevern og etikk vektlegges i konkurransestrategiene for norsk mat. Næringen selv er stadig mer opptatt av etiske problemstillinger.
Interessen fra forbrukerne for hvordan produksjonsdyrene holdes, bunner delvis i hensynet til dyras ve og vel, og delvis i frykten for å få i seg helseskadelige fremmedstoffer eller mikroorganismer.
Produksjonsforhold i andre land
Hovedtyngden av de animalske produktene som innføres, er produsert med innsatsfaktorer eller under forhold som ikke er tillatt i Norge. Dette reiser klart etiske problemstillinger.
De animalske produkter vi importerer kan deles i to kategorier. Den første gjelder produkter vi ikke lager selv, og som derfor ikke står i direkte konkurranse til norskproduserte varer. Den andre gjelder vanlige landbruksprodukter som, iallfall deler av året, står i direkte konkurranse til norskproduserte varer.
– Gåseleverpostei
Et etisk problematisk eksempel på den første kategorien er gåseleverpostei. Gåseleverpostei produseres av lever fra gjess som er påført en patologisk fettlever gjennom tvangsfôring med store mengder energirikt fôr. Fôret “pumpes” direkte ned i halsen på fuglene. Tvangsfôring av dyr er ikke tillatt i Norge.
– Svinekjøtt
Et eksempel på den andre kategorien kan være svinekjøtt fra EU-land. I de fleste EU-land, bl.a. Danmark, halekuperes grisungene rutinemessig for å unngå halebiting. Dette er forbudt i Norge. Halebiting er et stort problem i intensiv svineproduksjon, og regnes som et tegn på at miljøet er mangelfullt.
– Egg
Det alt vesentlige av egg til konsum som omsettes er produsert av høns i buranlegg. EUs burhønsdirektiv tillater 5 høns (450 cm2/høne) i samme burstørrelse som det i Norge kun er tillatt med 3 (700 cm2/høne). Sveits, som har avviklet sin egen burdrift, har opplevd en sterk økning av import av buregg. Dette er et etisk dilemma.
– “Belgisk blå”
I EU blir kjøttferasen “Belgisk blå” stadig mer utbredt. I denne rasen er det tatt vare på en genetisk defekt som gir dobbel lårmuskulatur. 70-80% av kalvene må forløses med keisersnitt. Rask tilvekst og sterk, tung muskulatur fører til beinproblemer. Oksene slaktes vanligvis allerede ved 16-17 mnd. alder p.g.a. av dette. I det nye klassifiseringssystemet for kjøtt (EUROP) som nå er tatt i bruk i hele EØS-området, er det nesten bare slakt av denne rasen som kan oppnå beste klasse. Etter norsk og svensk dyrevernlovgivning er det forbudt å avle fram defekte dyr. På denne bakgrunn er det urovekkende at Sverige ikke har klart å stoppe import av kalver av “Belgisk blå” for framfôring, og samme Norge kan komme i samme situasjon.
– Gjøkalvoppdrett
I mange europeiske land har produksjon av lyst kalvekjøtt lange tradisjoner. I den mer ekstreme industrielle form av denne produksjonen, som nå er forbudt i enkelte EU-land, holdes kalvene i mørke rom i svært trange båser eller bokser. Kalvene kan ikke snu seg og etterhvert knapt ligge. De fôres kun på melk (melkepulver) og utvikler ingen drøvtyggerfunksjon. Kalvene blir anemiske, noe som gir en ettertraktet lys, nesten hvit kjøttfarge.
– Hormoner
Et annet eksempel kan være bruk av vekstfremmende kjønnshormoner (anabole steroider) i kjøttproduksjonen. Slike er tillatt i bl.a. USA, Canada, Japan og Australia. I EU var kjønnshormoner i alminnelig bruk som vekstfremmere i flere av medlemslandene fram til de ble forbudt i 1989. Illegal omsetning av vekststimulerende stoffer representerer i dag et stort problem og det snakkes om en omfattende “hormonmafia”.
Dersom det brukes naturlige kjønnshormoner, er dette første rekke et etisk spørsmål, da riktig bruk av disse neppe representerer noen helserisiko for forbrukeren. Imidlertid benyttes også syntetiske hormoner. Slike kan representere en helserisiko ved å være biologisk aktive etter inntak av kjøtt eller ved å ha toksisk effekt. Det syntetiske østrogenet dietylstilbestrol er f.eks. blitt tatt ut av bruk etter man fant ut at det hadde kreftfremkallende effekt. Codex Alimentarius, et FN-tilknyttet ekspertorgan, har vurdert de fem kjønnshormonene som nå er tillatt som vekstfremmere i USA; tre naturlige og to syntetiske. Codex Alimentarius har konkludert med at disse ikke representerer noe helsefare for forbrukeren dersom de brukes på foreskreven måte.
På det illegale markedet benyttes også stoffer som tilhører den hormonliknende stoffgruppen beta-agonister, hvorav clenbuterol er mest kjent, som vekstfremmere. Jevn tilførsel av beta-agonister fører til at fôrutnyttelsen forbedres og muskelfylden øker, mens fettavleiringen reduseres. Farmakologisk benyttes stoffene særlig som astmamedisin. Rester av beta-agonister i kjøtt kan være direkte helsefarlig for forbrukeren.
I melkeproduksjonen er veksthormonet bovint somatotropin (BST) tatt i bruk i en rekke land, bl.a. USA og Russland, for å øke melkeproduksjonen. Stoffet, som er en genteknologisk framstilt kopi av storfeets naturlig forekommende hormon, gis ved injeksjoner hver 2.-3. uke fra 9. uke etter kalving. Dette fører til en økning av produksjonen med opptil 10-20%. Kyr som behandles er mer utsatt for sjukdom, i første rekke jurbetennelse. Dette kan være forårsaket av økningen i ytelse heller enn av BST direkte. Overfor forbrukerne har det vært hevdet at bruk av BST ikke representerer noen helserisiko. Men nylig er det påvist at tilførsel av BST fører til at kua produserer betydelig mer av et annet hormon, insuline-like growth factor 1 (IGF-1) som kan påvirke epitelcellene i tarmen hos små barn. BST er foreløpig forbudt i EU (fram til 1999), men forbudet er utsatt for et sterkt press fra USA. Kunstig tilførsel av veksthormon til voksende gris, storfe og fisk stimulerer muskeloppbyggingen og reduserer fettavleiringen.
I Norge har det nylig (30. mai 1996) kommet en forskrift om forbud mot bearbeiding og frambud av kjøtt fra produksjonsdyr som er gitt visse stoffer som vekstfremmere. Forskriften gjelder også ved import. “Visse stoffer” er definert som stoffer med østrogen-, androgen-, gestagen- eller tyreostatisk virkning samt stilbener eller derivater av stilbener. Beta-agonister og veksthormoner (som BST) er derimot ikke nevnt.
– Fôrantibiotika
I de fleste intensive husdyrproduksjoner benyttes fôrantibiotika. I Norge brukes dette i meget liten grad til fjørfe og slaktegris. Det norskproduserte fôrantibiotikumet zink-bacitracin er tillatt, mens avoparcin nylig er blitt forbudt. Norske landbruksorgansisasjoner har bedt om et totalforbud mot fôrantibiotika, og næringene har innført et selvpålagt forbud. Stortinget har ikke villet ta standpunkt til et eventuelt forbud nå.
I andre land brukes flere typer antibiotika som fôrtilsetning, i langt større utstrekning og helt fram mot slaktetidspunktet. Utstrakt bruk av antibiotika, spesielt i lave doser over lang tid, kan føre til resistensutvikling, d.v.s. at bakteriene begynner å tåle antibiotika. Bakteriers resistens mot ulike antibiotika er et stort problem både innen veterinær- og humanmedisin. Resistente bakterier kan følge næringsmidlene. Resistensegenskapene kan dessuten overføres mellom ulike bakterietyper, slik at bakterier som gir sjukdom hos mennesker, kan få overført resistensegenskaper fra bakterier som finnes i andre miljøer. Nylig ble det påvist at et vanlig brukt fôrantibiotikum, avoparcin, kan gi opphav til bakterier som både er resistente mot avoparcin og en rekke andre antibiotika, bl.a. vancomycin, som betegnes som svært viktig i humanmedisinen.
Det er tillatt med coccidiostatika i fôr til fjørfe i Norge. Coccidier er encellete tarmparasitter som er vanlig forekommende og kan forårsake sjukdom. Stoffet brukes i stor utstrekning til slaktekylling og oppdrett av høns, men ikke til verpehøns.
– Transport
Transport av levende dyr har et stort omfang i mange land. Australia og New Zealand eksporterer f.eks. levende slaktesau til Midt-Østen med båt, en reise som tar flere uker. Innen EU er husdyrproduksjonen svært spesialisert. Dette, sammen med ulike økonomiske støtteordninger, gjør transport av dyr svært utbredt. Spekalv eksporteres f.eks. fra Irland til oppfôring i Nederland, og slakteoksene sendes videre for slakting i Portugal. Det gis dessuten direkte støtte til transport av levende slaktedyr ut av EU, en transport som har foregått under særdeles kritikkverdige forhold. Transportreglene som nylig ble vedtatt av Ministerrådet vil neppe begrense omfanget av transport, men vil forhåpentligvis bedre forholdene under transporten.
Rådets vurderinger
Utstrakt bruk av fôrantibiotika, en liberal legemiddelpolitikk, inngrep som halekupering og nebbtrimming gjør det uten tvil lettere å oppnå en høy produksjon under stor dyretetthet og mangelfulle miljøforhold forøvrig. Ved bruk av vekstfremmende hormoner i kjøttproduksjonen oppnås økt veksthastighet og bedre fôrutnyttelse. Under slike forhold presses husdyr etter Rådets mening til en unaturlig og skadelig høy produksjon.
Vi må innse at det her dreier seg om problemer som ikke lar seg løse med ett slag. Det er derfor nødvendig å arbeide med et langsiktig perspektiv for øyet og vurdere hvilke alternativer det kan være mulig å vinne fram med over tid. Primært burde myndighetene stille etiske krav til produksjonen i eksportlandet, ikke bare hygieniske og helsemesige krav. Det er imidlertid en reell fare for at dette kunne oppfattes som en skjult handelshindring fra myndighetenes side og et forsøk på å beskytte egen produksjon, noe som anses for å være i strid med WTO-reglene. I så måte blir utfallet av WTOs håndtering av EU-forbudet mot import av “hormonkjøtt” interessant.
I første omgang er det sannsynligvis lettere å få til en troverdig protest mot etisk uakseptable produksjonsmåter dersom tilsvarende vare ikke produseres i Norge, f.eks. gåseleverpostei. Men man kunne også tenke seg at myndighetene aktivt gikk inn for å stoppe slik import ved å legge press på produsenten, på liknende måte som ved myndighetenes engasjement mot barnearbeid i Østen.
En annen vei å gå kunne være gjennom informasjons- og boikottkampanjer blant forbrukere. Mens forbrukerne i Norge, som lenge har vært beskyttet gjennom et restriktivt nasjonalt regelverk, tradisjonelt har vært passive, utgjør forbrukerorganisasjonene i mange europeiske land en betydelig pressgruppe. Dersom forbrukerne skal kunne påvirke produksjonsforholdene for våre husdyr, krever dette stadige opplysningskampanjer sammen med gode merkeordninger for varene. Dersom kjøtt- og kjøttprodukter verken merkes med opphavsland eller beskrivelse av produksjonen, vil det være umulig, eller ihvertfall svært vanskelig, for forbrukeren å foreta aktive valg.
Rådet mener at en streng dyrevernlovgivning og en restriktiv holdning til medisinbruk, fôrantibiotika og vekstfremmende hormoner på sikt kan være en konkurransefordel. Også mot denne bakgrunn er Rådet meget skuffet over Norges nye forskrift om “forbud mot bearbeiding og omsetning av kjøtt fra dyr som er gitt visse stoffer som vekstfremmere”. Forskriften går etter Rådets syn ikke langt nok. Forbudet burde for det første også gjelde stoffer gitt for å øke ytelsesevnen, ikke bare for å stimulere veksten. For det andre burde veksthormon og beta-agonister vært omfattet av forskriften, mens den nå kun gjelder kjønnshormoner, tyreostatika og stilbener. Til sammenlikning går den tilsvarende danske “bekendtgjørelse” fra 1989 atskillig lenger. Den forbyr bruk av hormoner og hormonliknende stoffer anvendt til vekst- eller ytelsesfremmende formål. Både veksthormon og beta-agonister er inkludert.
En del forbrukere vil helt klart verdsette og foretrekke matvarer som er produsert på en etisk akseptabel måte, selv om de er dyrere. Den voksende andel forbrukere som er opptatt av på hvilken måte maten er produsert, har gitt grunnlag for egen produksjon beregnet på dette markedet i mange europeiske land. I Danmark er etterspørselen etter økologisk produserte varer stor, og salget av egg etter utegående høns har sprengt alle prognoser. I England omsettes kjøtt med eget “animal welfare”-stempel, som skal garantere at produksjonen er dyrevennlig. Etisk kvalitet er blitt et begrep. På dette markedet vil det trolig være plass for norske eksportvarer, selv om lansering av norske landbruksprodukter utenlands vil være kostbar.
Et etisk akseptabelt dyrehold er avhengig av bevisste gårdbrukere som gis en økonomisk mulighet til å ta tilbørlig hensyn til dyras behov. Det er ikke innen stell og omsorg for dyr at en effektivisering av landbruket bør skje. Oversiktlige, mindre besetninger, som gjør det mulig å føre tilsyn med det enkelte dyr, er vesentlig. Nye løsdriftsformer for gris og storfe som utprøves i rimelige og enkle uisolerte bygninger, kan gjøre det mulig med dyrevennlig drift innenfor akseptable kostnadsrammer også i vårt klima. På tross av slike endringer synes ikke Rådet for dyreetikk det er rimelig å forvente at norsk landbruk skal kunne konkurrere prismessig med importvarer fra et svært intensivt husdyrhold. Og skal man kunne konkurrere på kvalitet, må den etiske dimensjon komme sterkere med i kvalitetsbegrepet hos den vanlige forbruker.
Det er viktig å være klar over at det er endringer på gang i flere land. Reaksjonene på industrialisert husdyrbruk har i det siste blitt meget sterkere i Europa, bl.a. som en følge av kugalskap i England og det brudd på naturens kretsløp som synes å ha forårsaket denne sjukdommen. Det synes hevet over tvil at tilførsel av innsatsfaktorer som f.eks. veksthormon verken ønskes av forbrukere eller bønder. Legemiddelbruken strammes kraftig inn i Danmark, og blir nå vel så streng som her til lands. Danmark tar et oppgjør med bruken av fôrantibiotika i slaktegrisproduksjonen og det gis offentlig støtte til eggprodusenter for å legge om til en mer dyrevennlig drift.
I denne virkelighet er det viktig å bevare og bygge ut det som er positivt i norsk husdyrproduksjon, ikke å starte på den samme industrialiseringsprosessen. Mat er generelt blitt mye billigere de siste 30 år, mest dramatisk er nedgangen i prisen på egg og fjørfekjøtt. Bare 12-14% av middellønnen i vestlige industriland går nå til mat, mot ca. 25% på 1960-tallet. Norge med 13,6 % ligger ubetydelig høyere enn middelet blant de europeiske land. Rådet for dyreetikk ser det derfor ikke som etisk forsvarlig å presse matvareprisene ned på bekostning av husdyrenes velferd og helse. Når nå de statlige overføringene reduseres og landbruket skal bli mer kostnadseffektivt, er det vesentlig å skjerme den delen som angår dyra direkte. Er det ønskelig å redusere matvareprisene ut over dette, kan det skje ved en reduksjon av de offentlige avgiftene.
Konklusjon
Rådet mener at det må stilles like strenge krav til dyreholdet bak importert mat som til norskprodusert mat. Dette gjelder like mye de etiske krav som de hygieniske krav, som i dag er vektlagt. Varer som er produsert under etisk uakseptable forhold bør avvises. Dersom dette ikke er mulig ut fra internasjonale avtaler, må slike varer merkes spesielt, f.eks. med opprinnelsesland og om produksjonen tilfredsstiller kravene i norsk dyrevernlovgivning. Uten merking har forbrukerne ingen mulighet til å foreta bevisste valg og dermed kunne påvirke hvordan matproduksjon skal foregå.
Rådet for dyreetikk mener at importvarer av animalsk opprinnelse bør vurderes på etisk grunnlag før import finner sted. Denne oppgaven kan tillegges et eksisterende uavhengig organ som f.eks. Forbrukerrådet. Alternativt kan det opprettes et eget overvåkingsorgan som er selvstendig i forhold til departement og næringsinteresser.