Skip to content

Intensivt sauehold

    Rådet for dyreetikk har vurdert et opplegg for intensiv produksjon av lammekjøtt. Produksjonen skal baseres på sauerasen Dorset, som i motsetning til andre raser viser brunst hele året. Lammingene skal skje puljevis, med 8-9 mnd. intervaller. Søyene slippes på innmarksbeite i sommerhalvåret. Lammene, som avvennes 2 mnd. gamle, fôres opp uten tilgang på beite. Rådet for dyreetikk mener at det kan være nødvendig å finne alternative driftsmåter i de deler av landet der det er store tap av dyr på utmarksbeite. Imidlertid bør det primært utvikles alternative driftsopplegg som sikrer både lam og søyer et mest mulig naturlig liv med utegang og beite i sommerhalvåret. Utprøving av nye driftsformer må foregå på en faglig og etisk sett forsvarlig måte, og det er viktig å avklare spørsmål knyttet til sjukdomsrisiko og dyrevelferd.

    Henvendelse

    Rådet for dyreetikk har mottatt en henvendelse fra Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) som ber om en etisk vurdering av intensiv lammekjøttproduksjon. Bakgrunn for henvendelsen er en søknad til SND om støtte til å etablere slik produksjon basert på sauerasen Dorset. Formålet er å produsere ferskt lammekjøtt til andre årstider enn den tradisjonelle (september-oktober). Det tas sikte på at lammingene skjer i puljer til ulike tider på året, og at søyene får lam oftere enn én gang årlig.

    Produksjon av lammekjøtt

    Lammekjøttproduksjon er i Norge en typisk ekstensiv produksjon, basert på utnyttelse av beiteressursene i utmarka. Norge har omkring 1,1 mill. vinterfôra søyer (avlsdyr) og halvparten av de vel 20 000 besetningene har under 50 søyer. Søyene får lam om våren, etter en drektighetstid på 5 måneder. Dyra sendes på beite så snart forholdene tillater det. Den overveiende andel av dyra utnytter utmarksbeite. Lammene slaktes om høsten, de fleste direkte etter sanking fra utmarksbeite. Det meste av kjøttet produseres dermed på naturlige beiter med varierte vekster, med minimal bruk av kunstgjødsel, sprøytemidler og medisiner. Kvaliteten på norske lam regnes som meget god også internasjonalt.

    I en del andre land der tilgangen på beite er begrenset, drives en mer intensiv produksjon. Dyra holdes på innmark, og i noen tilfelle innendørs. Det benyttes mer kraftfôr. Driftsopplegget som er skissert i søknaden til SND, er at søyene får beite på innmark, mens lammene holdes inne, men med tilgang til utendørs luftegårder. Lammene avvennes to måneder gamle. Framfôring til slakt baseres i stor grad på kraftfôr. Til intensive driftsformer benyttes raser som er kjøttfulle og vokser raskt, som for eksempel Texel og Dorset.

    Dorset-sau

    Dorset er en engelsk sauerase som har sin opprinnelse i krysninger mellom spansk merino og walisisk hornet sau. Mens søyer vanligvis bare kommer i brunst om høsten, på fallende daglengde, og hos oss vanligvis pares i perioden november-januar, er Dorset en av få saueraser i verden som naturlig kommer i brunst hele, eller iallfall nesten hele året. I Danmark er erfaringen at brunsten kan være svak i mai og juni. Rasen er kjent for slakt med god kjøttfylde, men det kan være problemer med for feite lam. Ullkvaliteten karakteriseres som god. Dorset-sauen er blitt populær i USA og er nå den nest mest utbredte sauerasen der. I Danmark finnes 12 000 avlssøyer. Rasen krever god fôring og godt stell, og anses for å være en rase egnet for intensiv drift, ikke fjellbeite. De beste danske besetningene med Dorset-sau lykkes i å få de fleste søyene til å lamme tre ganger på to år. Dorset-sau får sjeldnere tvillinglam enn snittet for norske raser, og trillingfødsler er uvanlig. I Danmark forsøkes det nå å krysse inn andre raser med sikte på et høyere lammetall. Lammene slaktes vel 5 mnd. gamle og gjennomsnittlig slaktevekt ligger på 22,4 kg.

    Dersom lammekjøttproduksjonen gjøres mindre avhengig av beiteressurser, er det en fordel å spre lammingene over tid, slik at ferskt lammekjøtt kan tilbys mesteparten av året. Ved hjelp av hormonbehandling eller manipulasjon med lys, vil det kunne være mulig å utvide brunstsesongen også hos vanlige saueraser. I noen land med intensiv produksjon brukes hormonbehandling for å synkronisere brunsten, og dermed lammingstidspunktet. Rådet for dyreetikk har i tidligere uttalelser stilt seg negativt til rutinemessig hormonbehandling av dyr i husdyrproduksjonen.

    Intensiv husdyrproduksjon

    I en intensiv produksjon er produktivitetskravene generelt sett høyere enn i mer ekstensive produksjoner, siden utgifter til fôr, bygninger og tilsyn er større. De økte kostnader til innsatsfaktorer forutsetter økte inntekter av produksjonen. Dyra skal for eksempel gi mer melk, få flere avkom eller vokse raskere. Dette stiller strenge krav til miljø og stell, ikke minst til fôrets sammensetning og kvalitet, for å unngå sjukdom. For en rekke husdyrarter er det påvist sammenhenger, også genetiske, mellom høy produksjon og sjukdom. Intensive husdyrproduksjoner har ofte store og spesialiserte besetninger, og har vanligvis en høyere grad av utnyttelse av bygningene (større dyretetthet). Dette medfører gjerne et høyere smittepress. Med økt bruk av innmarksbeite må man dessuten regne med økte problemer med parasitter, som igjen betinger mer behandling. En moderat økning av besetningsstørrelsene trenger imidlertid ikke innebære en trussel mot dyrevelferden, dersom bygninger og driftsopplegg for øvrig blir utformet med tanke på dyras behov.

    Behov for alternative driftsformer

    På Østlandet og nordover fra Trøndelag har de økende rovviltstammene det siste tiåret skapt problemer for beitedriften. I år 2000 ble det utbetalt erstatning for 32 000 søyer og lam drept av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn. Man kan ikke lenger regne med at sauene kan ferdes rimelig trygt på utmarksbeite uten at det settes inn omfattende og kostbare forebyggende tiltak, som gjeting hele døgnet. Uten effektive tiltak er det etter Rådets syn ikke etisk forsvarlig å slippe sau i utmark der sannsynligheten for rovdyrangrep er stor. Man må dessuten anta at med de omfattende forebyggende tiltakene som er nødvendig for å unngå store tap i de mest rovdyrutsatte områdene, vil sauenæringen neppe være økonomisk bærekraftig. I en slik situasjon vil intensiv lammekjøttproduksjon kunne framstå som et alternativ til dagens driftsform.

    Det er anslått at tap som ikke skyldes rovdyr, ligger på anslagsvis 5% eller 100 000 sau og lam. Årsakene er mange, og omfatter bl.a. sjukdom, forgiftninger og ulykker, som kan påføre dyra betydelig lidelse. Tapsrisikoen øker om det slippes dyr som ikke er i god kondisjon. Noen, men ikke alle tapsårsakene lar seg forebygge. Det er grunn til å tro at en del av disse dyra kunne vært reddet gjennom et mer intensivt tilsyn enn det som er mulig å få til på utmarksbeite.

    Kjøttkvalitet

    Ferskt lammekjøtt er i Norge en typisk sesongvare. Nesten alle lam slaktes i perioden september til november. Markedsundersøkelser viser at forbrukerne etterspør ferskt lammekjøtt også resten av året. Det vil derfor sannsynligvis være marked for lammekjøtt fra en intensiv driftsform, også om produktet ikke skulle holde samme sensoriske kvalitet som kjøtt fra fjellbeite. En noe utvidet ferskvaresesong vil imidlertid også være mulig med tradisjonelle driftsformer, ved at de minste lammene ikke slaktes på høsten, men fôres fram videre.

    Etablering av ny rase – embryooverføring

    Dorset-rasen finnes p.t. ikke i Norge. Av smittemessige årsaker er det lite aktuelt å importere levende dyr. Et alternativ er å importere sæd, men da tar det flere generasjoner før man har fått etablert en noenlunde reinrasa besetning. Embryo regnes som den minst risikable måten å importere genetisk materiale på. Etter Rådets syn er ikke embryooverføring etisk uproblematisk. Riktignok har teknikken som benyttes gjennomgått flere forbedringer siden Rådets uttalelse om embryooverføring på småfe i 1994, da Rådet mente at teknikken var uferdig og ikke kunne anbefales tatt i kommersiell bruk på småfe. Selv om belastningen på mottakerdyret er vesentlig redusert og drektighetsresultatet er oppe i 50%, er inngrepet på giverdyret fortsatt omfattende. Både giver- og mottakerdyr må dessuten behandles med hormoner. Rådet har tidligere uttalt at det ikke anbefaler bruk av hormoner i alminnelig husdyrproduksjon og fraråder derfor at embryooverføring blir et fritt tilgjengelig tilbud i saueholdet.

    Vurdering

    Etter Rådet for dyreetikk sitt syn kombinerer utmarksbeite flere gode formål. Verdifulle utmarksressurser utnyttes, dyra får i utgangspunktet et fritt og godt liv og forbrukeren sikres kjøtt som er produsert med minimal bruk av kunstige innsatsfaktorer.

    Den intensive driftsformen framstår som mindre “naturlig”. Den forutsetter at lammene avvennes etter to måneder. Lammene får ikke komme på beite, men fôres i vesentlig grad på kraftfôr. Søyene utsettes for et større produksjonspress ved å skulle gjennomgå hyppigere drektigheter. Det er rimelig å anta at det totalt sett kan oppstå flere sjukdomsproblemer og økt parasittbelastning, og at behovet for medisinering vil øke. Intensiv drift stiller derfor høye krav til kunnskap, riktig sammensatt fôr og nøye oppfølging fra røkter.

    Rådet for dyreetikk er generelt skeptisk til nye driftsformer som innebærer et mindre naturlig liv og et større press på dyra. Nye driftsformer bør i stedet ta større hensyn til helse og atferdsmessige behov. Rådet vil derfor ikke anbefale en utvikling mot et intensivt sauehold, som medfører flere restriksjoner på naturlig atferd og økt risiko for sjukdom, og som fører til at dyra i større grad holdes innestengt i hus og binger.

    Det er ingen tvil om at i deler av landet utsettes småfe i utmark for en betydelig risiko for lidelse. Ikke minst gjelder dette i områder med rovvilt. Ikke alle rovdyr dreper raskt og effektivt, men skadebiter mange dyr og skaper panikk i saueflokkene. Dette utgjør i dag et vesentlig dyrevernmessig problem. Det store antallet småfe som tapes på utmarksbeite av andre årsaker enn rovdyr, er etisk sett også meget problematisk og gir grunn til bekymring. På denne bakgrunn mener Rådet for dyreetikk at innmarksbeite er et godt alternativ til utmarksbeite i områder som har høye tapstall.

    Intensivt oppal kan framstå som et alternativ til tradisjonell beitedrift i utmark i områder med store tap, samtidig som den gir håp om bedre økonomisk lønnsomhet enn ordinært driftsopplegg basert på innmarksbeite. Rådet mener at man primært bør finne alternative driftsmåter som sikrer både lam og søyer utegang og beite i sommerhalvåret. Ved utprøving av nye driftsformer må dette foregå på en faglig og etisk sett forsvarlig måte, og det er viktig å avklare spørsmål knyttet til sjukdomsrisiko og dyrevelferd.

    UTTALELSE AVGITT MAI 2001