Kastrasjon

Dyrevernloven er ikke konsekvent når det gjelder adgangen til å kastrere dyr. For enkelte arter er kastrasjon forbudt, mens andre arter kan kastreres av lekfolk uten bruk av bedøvelse. Rådet for dyreetikk mener at det er behov for en helhetlig gjennomgang av regelverket.

Rådet legger i sin vurdering vekt på hensynet til dyrs integritet og livsutfoldelse. Det er etter Rådets oppfatning ikke riktig å fjerne kroppsdeler på friske, normale dyr bare for at de bedre skal passe inn i en produksjonssammenheng eller som familiedyr. I utgangspunktet bør derfor kastrasjon være forbudt. Det er imidlertid ikke til å komme ifra at vårt dyrehold nødvendigvis må legge visse begrensninger på dyrs normale atferd. Mange voksne husdyr vil aldri få utløp for sin seksualdrift. Et generelt forbud mot kastrasjon fører altså ikke til at dyr flest får følge sitt seksuelle instinkt, men at seksualiteten blir kontrollert på andre måter. Denne kontrollen vil kunne være en kilde til betydelig frustrasjon hos dyret. Noen dyr vil utvilsomt kunne få en friere og kanskje bedre tilværelse som kastrat, for eksempel ved at okser kan slippes på beite. Legger man avgjørende vekt på integritet og hensynet til dyrets naturlige livsutfoldelse, kan dette i en konkret situasjon være argumenter for kastrasjon, i stedet for argumenter mot.

Etter Rådets oppfatning bør loven slå fast at spørsmålet om kastrasjon skal vurderes med avgjørende vekt på det enkelte dyrs integritet og naturlige livsutfoldelse. Det må være adgang til kastrasjon i de tilfeller der det i praksis vil være til dyrets eget beste eller i liten grad vil endre dyrets livsform og situasjon. Dette åpner etter Rådets syn ikke for rutinemessig kastrasjon av for eksempel hund, men innebærer at det må foretas individuell vurdering av dyrets livssituasjon før en eventuell kastrasjon gjennomføres. Kastrasjon av rene bekvemmelighetshensyn bør ikke være tillatt. Det bør være et ufravikelig krav at dersom et dyr blir kastrert, skal det uten unntak gjøres under bedøvelse og med tilhørende postoperativ smertebehandling.

Innledning

Det har vært vanlig å kastrere husdyr (hanndyr) i lang tid, dels for å få kontroll med avlen, og dels for å få rolige bruksdyr. Slike inngrep ble også utført før det fantes egnete bedøvelsesmidler, og kastrasjon er fortsatt tillatt utført uten bedøvelse på gris.

Dyrevernlovens bestemmelser framstår i dag som inkonsekvente.  Det er forbudt å kastrere reinsbukk, hund og fjørfe, mens gris inntil videre kan kastreres av lekfolk, uten bedøvelse. Før 2001 kunne også reinsbukk kastreres av lekfolk uten bedøvelse. Tidligere var både katt og hund omfattet av forbudet mot kastrering, selv om bedøvelsesmidler var tilgjengelige. Dette gjenspeilte trolig en grunnholdning om kastrasjon bare kunne godtas når det fantes en nødvendig grunn, og at kjæledyr generelt måtte godtas slik de var. Likevel finnes nå en rekke arter kjæledyr som ofte kastreres, som kanin, smågnagere og ilder. Blant familiedyrene er det altså bare kastrasjon av hund som er forbudt.

Etter hvert er det blitt vanlig og allment akseptert å  bruke hormoner for permanent utsettelse av løpetid (hund og katt). Dersom en slutter med behandlingen, vil løpetiden vanligvis, men ikke alltid, komme tilbake etter ½ -1 år.  Hormonsprøyte er blitt sett på som parallellen til P-piller for kvinner, selv om konsekvensen hos dyr er brunstmangel og dermed ingen seksuell aktivitet. Dersom hensynet til dyrs normale seksualatferd har vært et motiv hos lovgiveren,  kan en si at kastrasjonsforbudet har vært omgått, eller uthult,  når det gjelder hundetisper.

Kastrasjonsmetoder og praksis

Kastrasjon innebærer at kjønnskjertlene fjernes eller ødelegges, slik at de verken produserer kjønnsceller eller kjønnshormoner. Kastrasjoner er tradisjonelt utført nesten utelukkende på hanndyr.  Mange bruker ordet sterilisering når det gjelder kastrasjon av hunndyr (fjerning av eggstokker). Faglig sett er dette imidlertid misvisende, for så vidt som sterilisering er et inngrep der formeringsevnen ødelegges uten at kjønnsfunksjonen for øvrig opphører. Sterilisering kan utføres på begge kjønn, ved at den normale passasjen gjennom eggleder eller sædstreng brytes.

Hanndyr

Det finnes ulike kastrasjonsmetoder. Hos hingst, råne, og hanndyr av hund, katt, kanin og smågnagere fjernes testiklene gjennom en operasjon. Hos drøvtyggere benyttes hos oss vanligvis en såkalt ”ublodig” metode, der blodforsyningen til testiklene  og sædstrengen knuses ved hjelp av en spesiell tang (burdizzo). Testiklene vil da ødelegges og etter en tid skrumpe inn.  Selv om det benyttes bedøvelse under selve inngrepet, gir metoden trolig en langvarig kronisk smerte. Påsetting av strikk ovenfor testiklene, som er en vanlig brukt kastrasjonsmetode på værlam i mange land, er forbudt hos oss.

Hos drøvtyggerne brukes innledningsvis et beroligende middel, om dette trengs for å fiksere dyret, samt lokalbedøvelse der kastrasjonstangen skal plasseres. Reinsbukk har inntil i år (2001) kunnet kastreres av lekfolk, uten bedøvelse.

Hest gis beroligende middel og lokalbedøvelse og kastreres stående, eller det gis medikamenter hvorpå hesten legger seg eller lett kan “kastes”. Hund, katt og små familiedyr får enten full narkose eller et beroligende middel kombinert med lokalbedøvelse.

Gris som er yngre enn én uke kan lovlig kastreres av lekfolk, uten bedøvelse. Aldersgrensen for dette er nylig satt ned fra 1 måned. Stortinget har bedt om at det fremmes et lovforbud mot kastrasjon av gris. Stortinget mente at inngrepet i mellomtiden bør utføres av veterinær, med bedøvelse. En slik forskrift har foreløpig ikke kommet.

Hunndyr

Når det gjelder hunndyr, er det først og fremst hos hund og katt at kastrasjon er aktuelt. Hos hund fjernes vanligvis både eggstokker og livmor gjennom et langt  buksnitt.  Hos katt fjernes oftest bare eggstokkene, noe som betinger et mindre snitt. Operasjonen utføres normalt under full narkose, eventuelt epiduralanestesi.

Indikasjoner for kastrasjon

Storfe

Okser vokser raskere enn kastrater og gir et mer kjøttfullt slakt. Kastrasjon utføres derfor vanligvis bare dersom dyra skal  på beite. Okser bryter seg lettere gjennom gjerder og kan opptre mer aggressivt enn kastrater. Hanndyrloven setter spesielle krav til gjerde etc. for hanndyr på beite.

Sau

Sauene sankes vanligvis hjem fra utmarksbeite før værlammene er kjønnsmodne. Værlammene kan da sendes direkte til slakt eller skilles fra flokken. Ved lamming til vanlig tid på våren, er kastrasjon av værlam oftest unødvendig. Værlam som er født tidlig på året skal kastreres før de kan slippes på fellesbeite, for å hindre uønsket paring. Værlam som ikke er slaktemodne om høsten (“blålam”) og som derfor skal fôres gjennom vinteren, blir i noen driftsformer kastrert.

Geit

Bukkekje som ikke skal brukes i avlen, avlives etter fødsel eller slaktes unge. Et endret driftsopplegg for geit, der kjeene skal gå med mora på beite og slaktes ved noe høyere alder, vil kunne betinge kastrasjon.

Rein

Reinsbukk kastreres for å brukes som kjørerein, og slike bruksgrunner er nå (fra mars 2001) eneste tillatte indikasjon. Det har vært vanlig å kastrere slakterein til eierens eget hushold om vinteren. I mange områder er det tradisjon for å ha en viss andel kastrater i flokken, av driftsmessige årsaker.

Hest

Kastrater, vallaker, er jevnt over langt lettere å håndtere enn hingster. Brukshester til ridning er nesten alltid kastrert, vanligvis også arbeidshester. Til trav- og galoppløp er det mer alminnelig å bruke hingster, fordi disse vil ha større muskelmasse og bedre prestasjonsevner, men også fordi avl kan være en innbringende virksomhet for de beste individene. Hingster kastreres vanligvis ved 2-3 års alder.

Gris

På grunn av fare for ”rånelukt” av slaktet, som mange mennesker finner frastøtende, blir i dag samtlige slaktesvin av hannkjønn kastrert. Det dreier seg om 650 000 dyr årlig. Inngrepet utføres vanligvis i ung alder (1-2 uker).

Katt

Katt var inntil 1993 omfattet av dyrevernlovens forbud mot kastrasjon. Dette ble opphevet både fordi man på grunn av problemet med forvillete katter ville redusere tilgangen av uønskede kattunger, og fordi hannkatter kan være til sjenanse for naboer ved urinskvetting (markering) og bråk. Både hann- og hunnkatter kastreres vanligvis ved kjønnsmodning (7-12 mnd.). Det har blitt allment akseptert og meget vanlig å kastrere katter. For hunnkatt har likevel P-piller vært mest brukt.

Hund

Hund er omfattet av dyrevernlovens kastrasjonsforbud. Det er i loven gjort unntak for kastrasjon av bruksmessige grunner, og (selvsagt) på medisinske indikasjoner. Bruksmessige grunner er for eksempel førerhunder for blinde og gjeterhunder. Medisinske indikasjoner kan eksempelvis hos hannhund være kreft i testikler, overdreven kjønnsdrift og visse typer aggresjon, og hos tisper livmorinfeksjon, diabetes og hormonforstyrrelser.

Få hannhunder kastreres i dag. For tisper er situasjonen annerledes. Det har blitt svært utbredt å behandle tisper med hormoner for permanent utsettelse av løpetid. Mange eiere finner det strevsomt å passe godt nok på hunden i løpetiden, og ønsker sikkerhet mot uønskete valper. For en del brukshunder vil løpetiden kunne redusere hundens bruksverdi. Fra veterinærfaglig hold  hevdes det at behandlingen med hormoner har betydelig bivirkninger ved lang tids bruk, bl.a. økt forekomst av jursvulster. Preparatet som benyttes er nylig avregistrert. Dette betyr at reversibel, medikamentell kastrasjon ikke lenger vil være et alternativ. Det må derfor antas at etterspørselen etter kirurgisk kastrasjon av tisper vil øke.

Mindre familiedyr

Det er relativt vanlig å kastrere hanndyr av ilder, kanin og rotte. Dette gjøres fordi dyrene da blir roligere og mindre aggressive, og således er mer egnet som kjæledyr. Flere håndbøker på markedet anbefaler rutinemessig kastrasjon av hanndyr. Har man dyr av ulikt kjønn vil kastrasjon være nødvendig om dyrene skal gå sammen. Minigris har fått en viss utbredelse som kjæledyr. Det er vanlig å kastrere rånene, fordi dette reduserer lukten.

Fjørfe

Kastrasjon har i dag ingen praktisk betydning. Inngrepet er forbudt.

Praksis i andre land

I landbruket kastreres hanndyr dersom det er nødvendig av hensyn til driftsformen (sau og storfe i ekstensiv drift), av hensyn til kjøttet (slaktesvin kastreres i de fleste, men ikke alle land), eller av bruksgrunner (hest). Når det gjelder familiedyr, er kastrasjon, etter det Rådet kjenner til, lovlig i alle land. Det er i noen land tradisjon for at kastrasjon hører med til et forsvarlig dyrehold, og inngrepet utføres gjerne på helt unge dyr. Noe av årsaken til dette er sannsynligvis at mange land har problemer med eierløse streifhunder, på samme måte som forvillede katter.

Konsekvenser for dyret

Kastrasjon kan utvilsomt ses på som en krenkelse av et dyrs integritet.  Man fjerner en normal del av kroppen, og endrer samtidig også dyrets psyke. Ut fra et slikt ståsted bør kastrasjon i utgangspunktet være forbudt, om ikke vektige menneskelige interesser tilsier noe annet.

Kastrasjon kan dessuten gi helsemessige bivirkninger. Kastrerte hunder blir lettere overvektige, får ofte dårligere pelskvalitet, og hos tisper kan urinlekkasje (inkontinens) bli et problem. Kastrerte hannkatter har ofte problemer med tilstopping av urinrøret. Imidlertid kan kastrasjon forsvares i noen sammenhenger av hensyn til dyret selv. Det et faktum at mange husdyr i dag holdes under forhold som ligger fjernt fra det naturlige for arten.  Blant husdyrene våre er det bare katter som har sjansen til et rimelig fritt seksualliv. Mange dyr vil aldri bli brukt i avl og får aldri utløp for sin seksualdrift. Tvert imot vil de nettopp på grunn av seksualdriften bli underlagt sterk kontroll, enten permanent eller i kortere perioder (for eksempel i løpetiden). Det kan derfor diskuteres om et dyr, som likevel ikke skal bli brukt i avl, har det best som kastrat eller som intakt.

Kastrater er jevnt over roligere, er mindre aggressive mot andre dyr og mennesker, og kan i mange sammenhenger derfor få et friere liv. En kastrert okse vil kunne slippes på beite, i stedet for å tilbringe hele livet inne på bås eller en spaltegolvsbinge.  En voksen hingst får oftest langt mindre frihet enn en vallak. Hingsten holdes  gjerne isolert fra andre hester, og kan vanligvis ikke slippes på beite.

Vurdering

Regelverket om kastrasjon har vært gjenstand for diskusjon de siste årene. Adgangen til å kastrere dyr uten bedøvelse har blitt innskrenket, og det går mot et forbud mot kastrasjon av gris. Som det går frem av redegjørelsen i det foregående, er det likevel en tydelig inkonsekvens i dagens lovgivning. På den ene siden tar loven hensyn til at kastrasjon påfører dyr smerte, mens den på den andre siden hjemler en forskjellsbehandling som ikke korresponderer med den vekt det legges på smerte. Etter Rådets oppfatning er det to hovedprinsipper som kan legges til grunn for en mer konsekvent lovgivning.

1)      Det legges avgjørende vekt på den smerte som er forbundet med kastrasjon og ikke på dyreart eller brukshensyn. Det innebærer at kastrasjon alltid skal utføres under bedøvelse, og at det bør gis postoperativ smertelindring. Det innebærer derimot ikke et generelt forbud mot kastrasjon eller forbud mot kastrasjon av bestemte arter.

2)      Det legges avgjørende vekt på dyrs integritet og på at dyr skal være intakte, også når vi bruker dem for våre egne formål. Kastrasjon må da i utgangspunktet være forbudt for alle arter.

Rådet for dyreetikk vil ta utgangspunkt i det andre prinsippet om integritet og hevde at man ikke bør foreta rutinemessige inngrep på friske, normale dyr. Fjerning av kjønnsorganer stiller her på linje med inngrep som øre- og halekupering, selv om det først og fremst er atferden og ikke utseendet som endres. Det er etter Rådets oppfatning ikke riktig å fjerne kroppsdeler på dyr bare for at de bedre skal passe inn i en produksjonssammenheng eller som familiedyr.

Prinsippet om integritet skal fungere til beste for dyret og sikre det en så normal livsform som mulig. Det er imidlertid ikke til å komme ifra at moderne dyrehold legger og antagelig også må legge visse begrensninger på dyrs normale livsform. Det er blant annet et faktum at mange voksne husdyr aldri vil få utløp for sin seksualdrift. Dette gjelder ikke minst familiedyrene. Dersom for eksempel hunder skulle få parre seg fritt, ville det resultere i et betydelig overskudd av valper som i sin tur så måtte avlives. Et generelt forbud mot kastrasjon fører altså ikke til at hunden får følge sitt seksuelle instinkt, men at seksualiteten blir kontrollert på andre måter.

Noen dyr vil bli lite egnet til den bruken vi i dag gjør av dem. For eksempel vil hingster i de fleste tilfeller være uegnet til bruk i rideskoler, i terapisammenheng og i turistnæringen. For andre dyreslag kommer økonomiske hensyn inn i bildet. Et krav om at griser skal kastreres med bedøvelse og av veterinær innebærer en merkostnad for bonden. Et absolutt forbud mot kastrasjon vil føre til at svineproduksjonen må finne alternative metoder for å unngå rånelukt på kjøttet. Når det gjelder slaktegris, er selve håndteringen i forbindelse med kastreringen en betydelig stresskilde i seg selv, hvilket etter Rådets mening tilsier at bruk av bedøvelse under inngrepet ikke løser hele problemet.

Rådet for dyreetikk mener at et absolutt forbud mot kastrasjon likevel ikke uten videre vil være til dyrs beste og ivareta hensynet til dyrs integritet. I mange tilfeller vil et forbud mot kastrasjon bare føre til dyrets seksualdrift må kontrolleres på andre måter, og for dyr med en sterk seksualdrift vil slik kontroll kunne være en kilde til betydelig frustrasjon. Dessuten vil mange dyr utvilsomt få en friere og kanskje bedre tilværelse som kastrat, for eksempel ved at hunden kan gå mer løs, eller at oksen kan slippes på beite. Legger vi avgjørende vekt på integritet og hensynet til dyrets naturlige livsutfoldelse kan dette i en konkret situasjon være argumenter for kastrasjon, i stedet for argumenter mot.

Det er ikke mulig å trekke en klar og definitiv grense mellom de tilfeller der et forbud mot kastrasjon vil være uten praktisk betydning for eller endog til skade for dyret, og de tilfeller der et forbud vil være til dyrets beste. Mye vil avhenge av det omfang av merarbeid og meromkostninger vi kan regne med at samfunnet og den enkelte vil ta på seg. Det bør imidlertid være et ufravikelig krav at når et dyr blir kastrert, skal det uten unntak gjøres under bedøvelse og med tilhørende postoperativ smertebehandling (sml. det første hovedprinsippet ovenfor).

Etter Rådets oppfatning bør loven slå fast at spørsmålet om kastrasjon skal vurderes med avgjørende vekt på det enkelte dyrs integritet og naturlige livsutfoldelse. Det må være adgang til kastrasjon i de tilfeller der det i praksis vil være til dyrets eget beste eller i liten grad vil endre dyrets livsform og situasjon. Dette prinsippet åpner ikke for rutinemessig kastrasjon av for eksempel hund, men innebærer at det må foretas individuell vurdering av dyrets livssituasjon før en eventuell kastrasjon gjennomføres. Kastrasjon av rene bekvemmelighetshensyn bør ikke være tillatt.

UTTALELSE AVGITT JUNI 2001