Avgitt august 1995
I følge Landbruksdepartementets seneste tolkning av bestemmelsen i dyrevernloven, skal veterinær som kastrerer dyr benytte bedøvelse. Samtidig opprettholdes lekfolks tillatelse til å kastrere gris yngre enn 1 mnd., da uten bedøvelse. Rådet for dyreetikk peker på at denne praksis er inkonsekvent. Det synes hevet over tvil at kastrasjon er et smertefullt inngrep, og Rådet støtter derfor Landbruksdepartementet i at veterinærer som kastrerer skal benytte bedøvelse. Dermed er det etter Rådets oppfatning ikke lenger grunnlag for å opprettholde lekfolks adgang til å kastrere uten bedøvelse. Rådets mener at kastrasjon primært skal foretas av veterinær. På definerte vilkår bør likevel eier eller røkter kunne få opplæring i å sette bedøvelse og kastrere selv. På sikt bør målet bør være å unngå rutinemessig kastrasjon av slaktegris.
Henvendelse
Dyrebeskyttelsen Trondheim og Omegn har bedt Rådet for dyreetikk komme med en vurdering av dagens nye praksis ved kastrering av gris, der veterinær alltid skal benytte bedøvelse samtidig som lekmann fortsatt kan kastrere gris yngre enn 1 mnd. uten å bedøve dyret.
Kastrering av gris
Det er vanlig at all slaktegris av hannkjønn kastreres i løpet av sin første levemåned, ofte allerede ved 1 ukes alder. En viss andel av rånegrisene utvikler kjønnslukt innen de når slaktemoden alder, en lukt mange mennesker reagerer svært negativt på. Råneslakt betales dårlig.
Kastrering av smågris gjøres ofte av gårdbrukeren selv, og det benyttes ikke bedøvelse. Grisungen holdes fast av en medhjelper, og testiklene fjernes gjennom to hudsnitt. Griser reagerer i det hele tatt sterkt mot å bli holdt fast, og skriker høylytt under hele prosessen. Når den settes ned, slutter den å skrike, slår med halen, sparker kanskje litt med bakbeina, men kommer seg tilsynelatende raskt. Dette at grisen skriker omtrent like høyt enten den kastreres eller bare holdes fast, kan gi inntrykk av at den nesten ikke merker selve kastrasjonen.
Regelverk
Dyrevernlovens § 7 omhandler medisinsk og kirurgisk behandling. Bare veterinær har anledning til å gjøre kirurgiske inngrep eller sette i verk medisinsk behandling av dyr dersom det er grunn til å tro at inngrepet eller behandlingen kan føre til lidelse for dyret. Dersom det er grunn til å tro at dette kommer til å gjøre mye vondt, skal veterinæren benytte full eller delvis bedøvelse dersom ikke medisinske årsaker er til hinder for det. Lekfolk har likevel anledning til å kastrere eller sterilisere reinsbukk, og likedan gris som er yngre enn èn måned, uten bedøvelse.
Nylig har Departementet tolket denne paragrafen dithen at veterinærer som kastrerer smågris skal benytte bedøvelse, da inngrepet uten tvil er meget smertefullt.
Veterinærlovens § 9 forbeholder veterinær adgang til å iverksette fullstendig eller lokal bedøvelse av dyr.
Bakgrunnen for at lekfolk er gitt adgang til å gjøre slike inngrep (og da uten bedøvelse) er i følge forarbeidene til dyrevernloven av 1974 av praktisk art. Man mente at det ikke var praktisk mulig at veterinærer foretok all kastrasjon av reinsbukk og gris, pga relativt få veterinærer og store avstander. Lekfolks adgang til å kastrere værlam i den gamle loven av 1935 ble imidlertid tatt bort, idet man mente at slik kastrering kunne unngås ved en ordnet drift.
Pr. idag er veterinærdekningen så god at det sannsynligvis er praktisk mulig at veterinærer foretar all kastrering av gris.
Forestillingen om lav smerteoppfattelse hos spedyr
Det har opp til vår tid vært vanlig å anse spedyrs evne til å oppfatte smerte som dårligere enn hos eldre dyr. En rekke inngrep som betinger bedøvelse på voksne individer har derfor vært utført på spedyr uten bedøvelse. Eksempler på dette er halekupering og fjerning av ekstra tær. Man har ment at nervesystemet er for umodent for å kunne gi en fullverdig smerteopplevelse. Dette synet er på vei til å forlates også innen veterinærmedisinen. Men spedyr har trolig mindre evne til å lokalisere smerten, og viser mindre adferdsmessige reaksjoner på smerte. Et annet forhold er selvfølgelig at spedyr er lette å holde fast og at inngrepet derfor kan foretas raskt og presist også uten bedøvelse.
Spedyr er mer ømfintlige overfor bedøvelsesmidler enn voksne dyr. Bruk av beroligende medikamenter og stoffer som gir totalanestesi innebærer en større risiko for spedyr enn eldre dyr. Det har derfor vært ansett som mindre risikabelt å gjøre slike inngrep uten bedøvelse, i tillegg til at det går raskere.
Det finnes i dag medikamenter som skulle være egnet til spedyr, selv om flere av disse er relativt kostbare. Det viktigste problemet ved bruk av totalbedøvelse og beroligende midler til spedyr er imidlertid at spedyr har dårlige evne til temperaturregulering. En bedøvet grisunge vil lett nedkjøles, og legges den under varmelampa, er det fare for overoppheting.
På små grisunger regnes derfor lokalbedøvelse brukt alene som det sikreste alternativet. Bruk av lokalbedøvelse alene betyr at det bevisste dyret må håndteres og holdes fast to ganger. Denne håndteringen innebærer uten tvil også en belastning for grisungen.
I Tyskland er det gjort forsøk som sammenligner responsen på kastrering med og uten bedøvelse hos 3-4 uker gamle griser. Som bedøvelse ble det benyttet CO2-gass. Denne gassen irriterer slimhinnene, og er sannsynligvis ubehagelig for grisen å puste inn. Bevisstløshet inntrer etter 1,5-2 minutter. Nivået av stresshormonet cortisol ble målt jevnlig de første 2 timene, og deretter etter 1 døgn. Høyeste nivå ble målt 1,5 time etter kastrasjonen. Forsøket viste også at kastrasjonen foretatt uten bedøvelse ga ca. 60% høyere cortisolrespons (målt etter 1,5 time) enn fiksering alene. Grisene som ble bedøvet, hadde ved samtlige målinger de laveste cortisolnivåene. Selv om altså griser reagerer sterkt mot å bli fiksert, gir kastrasjon uten bedøvelse en klart større stressrespons enn bare fiksering eller kastrasjon med bedøvelse.
Andre forsøk viser at yngre grisunger (1-3 uker) kommer seg raskere etter kastrering enn eldre grisunger (7-8 uker). Dette gjelder både de antatte smertebetingede adferdsendringer de første timene etter inngrepet, som å unnlate å die mora, og selve sårhelingen.
Alternativer til kastrasjon
I Danmark er det forsøkt å gjøre kastrasjon av rånegris overflødig ved istedet å teste alle slakt for innhold av skatol i fettet. Skatol produseres i tarmen, men hos råner lagres dette stoffet i fettvev i større konsentrasjoner enn hos purker og kastrater. Skatol bidrar til rånelukten, og stoffet er lettere og billigere å analysere for enn kjønnshormonene. Slakt med et høyere innhold av skatol enn en viss grense blir stemplet som råne. Dette gjelder ca. 10-12 % av råneslaktene som veier inntil 80 kg. Begrunnelsen for å slutte med kastrering har vært rent økonomisk, der tidsforbruk til kastrering samt intakte hanndyrs bedre fôrutnyttelse og høyere kjøttprosent i forhold til kastrater har vært utslagsgivende. Ved de store danske slakteriene er det installert helautomatiske skatol-målere.
Det har imidlertid vært visse markedsproblemer. Enkelte forbrukere er svært følsomme for rånelukt, og reagerer på slakt som ligger innenfor den satte grensen. Næringen er redd for at slike episoder skal føre til en generelt negativ holdning til svinekjøtt. Det er derfor blitt vanligere å kastrere igjen.
I England har det ikke vært vanlig å kastrere hanngris.
I Norge drives det i regi av Norsk Kjøtt forsøk med å erstatte kastrering med skatol-målinger. Forsøket er her begrunnet både økonomisk med råners gode fôrutnyttelse og høyere kjøttprosent samt etisk med hensynet til grisen som slipper et smertefullt inngrep. Man har de samme problemene overfor markedet som i Danmark, med klager fra forbrukere som er spesielt følsomme overfor rånelukt. Selv om det dreier seg om svært få tilfelle, er man redd for konsekvensene av negativ omtale. Kostnadene med testen blir større enn ved de store danske slakteriene som kan investere i fullautomatiserte analysesystemer, og ligger på 30-40 kr. pr. prøve. Dette utgjør ca. 50 øre pr. kg hanndyrslakt.
Rånelukt viser trolig genetisk variasjon. Det har imidlertid ennå ikke lykkes å finne brukbare genetiske tester som eventuelt kan benyttes i et avlsprogram. Man vet heller ikke om gener som styrer tidlig kjønnslukt har innvirkning på eller er koblet til viktige egenskaper.
Rådets vurdering
Det synes hevet over tvil at kastrasjon er et smertefullt inngrep (“gjer mykje vondt”), også når den utføres på unge dyr. Rådet for dyreetikk vil derfor støtte departementet når det tolker dyrevernlovens § 7 slik at veterinær som kastrerer gris skal benytte bedøvelse. Men departementets standpunkt betyr samtidig at det blir inkonsekvent å gi lekfolk adgang til å utføre det samme smertefulle inngrepet uten bedøvelse. Rådet for dyreetikk kan derfor ikke se at det er grunnlag for å opprettholde lekfolks adgang til å kastrere uten bedøvelse, når veterinærene pålegges å bruke bedøvelse.
Det er hovedsakelig to veier ut av dette problemet. Enten kan man la all kastrering av smågris foretas av veterinær, eller man kan la røkteren eller eieren selv kastrere, men da med bedøvelse og etter veterinærens anvisning. Etter Rådets oppfatning bør det første være hovedregelen, men med mulighet for dispensasjon på definerte vilkår. Rådet forutsetter da at veterinærmyndighetene utarbeider et opplegg som sikrer opplæring og tilsyn med en slik dispensasjonsordning. På sikt bør imidlertid målet være å unngå rutinemessig kastrasjon av slaktegris.