Må isolasjon være en så stor del av norsk dyrehold? Dette tar forfatterne Kristian Ellingsen-Dalskau, Morten Tønnessen og Knut Bøe opp i en kronikk publisert i VG 23. september. Dette var også tema på Dyreetikkonferansen 2020.
Vi har alle fått kjenne på følelsen av isolasjon i år. Stengte skoler og barnehager, hjemmekontor og mindre omgang med familie og venner. Antakeligvis må vi også i fremtiden regne med å isolere oss i større grad enn tidligere. Prisen er høy, men tiltakene har effektivt redusert smittespredning og sykdom. Smittevernhensyn er også en viktig grunn til at vi isolerer produksjonsdyrene våre. Kalver oppstalles enkeltvis. Verpehøns, slaktekylling og gris holdes stort sett innendørs hele livet, med streng adgangskontroll. Må isolasjon være en så stor del av norsk dyrehold?
Det har nemlig ikke alltid vært sånn. I mellomkrigstiden hadde så og si hver eneste bondegård høner på tunet, noen griser inngjerdet bak låven og et par kuer gressende på enga. Etter 2. verdenskrig endret dette husdyrholdet seg gradvis. Hønene ble satt i bur, grisene i binger og kuene ble holdt på bås også om sommeren. Hva oppnådde man med det?
Ved å flytte dyrene inn, kunne man lettere kontrollere miljøet deres. Det ble enklere for bonden å holde tilsyn med dyrene og tilby dem næringsrik mat og en ren liggeplass. Tid og krefter som tidligere ble brukt til beiting og leting etter et passende sted å hvile, kunne nå brukes til å vokse raskere, legge flere egg, og produsere mer melk. Vegger og tak beskyttet mot sommersola og vinterstormen og forhindret effektivt Mikkel fra å forsyne seg av hønseflokken. Og sist, men ikke minst: Isolasjonen ga en helsegevinst. Ved å holde dyrene innendørs og begrense deres sosiale omgang og bevegelsesfrihet, minsket sjansen for at de ble syke og smittet hverandre. Det er velkjent at friske dyr produserer best. Men har dyrene som produserer best også den beste velferden?
Nei, ikke nødvendigvis. God helse er en forutsetning for god velferd, men god helse alene er ikke nok. For at et dyr skal kunne sies å ha god velferd, må det i tillegg ha en positiv opplevelse av sin egen situasjon og miljøet det lever i, samt ha mulighet til å utføre naturlig atferd. For grisen kan det være å rote i bakken med trynet sitt. For kua kan det være å få gå med kalven sin. Slike muligheter har vi ofte tatt fra dyrene i dagens produksjonssystemer.
Pendelen har riktignok svingt litt tilbake. Det er lovbestemt at kua skal ha utendørs sommerferie åtte uker i året. Produksjon av dyreskinn er ikke lenger grunn god nok til å holde pelsdyr i bur. Hold av verpehøns i bur er fremdeles tillatt, men de har litt mer plass og buret skal nå være innredet med miljøberikelser som vaglepinne og mulighet for strøbading. Likevel legger dagens dyrehold store begrensninger på deres mulighet til å leve et naturlig liv og utøve naturlig atferd. Dette medfører klare ulemper for dyrevelferden.
Norge har, på grunn av sin geografiske posisjon, sitt strenge regelverk, omfattende overvåkningsprogrammer og tett samarbeid mellom myndigheter, næringen og veterinærer, noen av verdens friskeste dyr. Men den moderne verden er liten. Ville fugler og dyr beveger seg lett over landegrensene og kan potensielt smitte sine domestiserte likesinnede. Virus, bakterier og parasitter utgjør ikke bare en trussel mot dyrehelsa, de smitter også oss mennesker. Begrepet Én helse er etablert nettopp for å vise den gjensidige sammenhengen mellom miljø, dyrehelse og menneskehelse, med mikroorganismer i fri flyt på tvers av artsgrenser.
Så hva er løsningen? Hvorfor oppstalles dyrene inne når alt håp er ute? Vil isolasjon være løsningen på helseutfordringer for mennesker og dyr også i fremtiden? Eller er det mulig å utvikle produksjonssystemer som beskytter dyrene – og dermed også menneskene – mot smitte og sykdom samtidig som de i større grad legger til rette for naturlig atferd og bedre dyrevelferd?