Merking av vilt

Avgitt september 1994

Det merkes et stort antall ville dyr i Norge hvert år. Merking medfører i de fleste tilfelle at dyrene fanges inn med nett eller feller, eller de blir skutt med bedøvelsespiler. Mange dyr merkes med radiosender slik at deres vandringer kan følges. Senderen festes vanligvis utvendig på dyret med et halsbånd, men hos noen arter kan den forankres under huden eller opereres helt inn i dyret.

Det er ingen tvil om at selve innfangingen kan medføre en betydelig stresspåkjenning for et vilt dyr. Det må videre antas at merket eller festeanordningen i mange tilfeller kan være til sjenanse for dyret. Det er også mulig at iøynefallende merker kan påvirke andre dyrs adferd, og f.eks. føre til en endring i sosial status eller endret risiko for å bli oppdaget av rovdyr eller byttedyr.

Merking av vilt omfattes i dag ikke automatisk av forskrifter om biologiske forsøk med dyr. Merking foregår i stor grad uten at forsøket er vurdert av forsøksdyrutvalget.

Etikkutvalget vil anmode Landbruksdepartementet om å endre forskrift om biologiske forsøk med dyr, eller praktiseringen av denne, slik at prosjekter som innebærer merking av vilt blir underlagt en vurdering av forsøksdyrutvalget.

Innledning

Det merkes et stort antall ville dyr i Norge. Dette kan være alt fra enkel merking av fuglunger med fotringer til store radiosendere i sele på ørn eller skilpadder, festet med halsbånd på bjørn og elg, og satelittsendere skutt inn i ryggen på hval. Radiomerking foregår for en stor del i regi av Norsk institutt for naturforskning (NINA) eller Direktoratet for naturforvaltning (DN).

I følge dyrevernloven (§ 21, 22) skal forsøk med dyr godkjennes av et departementsoppnevnt utvalg (forsøksdyrutvalget). Det er gitt egne forskrifter om biologiske forsøk med dyr. Etter § 3 kreves det ikke godkjenning av merking og liknende som «det ikke er grunn til å tro vil påvirke dyrets normale livsutfoldelse, eller vil medføre annet enn helt forbigående og ubetydelig smerte eller ubehag.»

I praksis foregår mye merking av vilt uten at dette har vært gjenstand for behandling i forsøksdyrutvalget.

Formål

Formålet med merking av vilt er å vinne større kunnskap om dyrs biologi, spesielt deres vandringer og trekkruter. Slik kunnskap er nyttig bl.a. for å kunne utarbeide fornuftige forvaltningsplaner for natur og fauna.

Et meget høyt antall fugler er gjennom årene blitt fanget i nett og ringmerket av ornitologer. Bruk av radiosendere har økt nytteverdien av merking betydelig, idet det er mulig å følge vandringene til enkeltindivider. Kombinert med annet utstyr kan også hvile- og aktivitetsperioder, hjertefrekvens m.m. registreres.

Innfanging

Merking av en rekke arter innebærer en dramatisk innfanging, som f.eks. fanging av rådyr i nett, jerv med fotklemme og bjørn fra helikopter. Større dyr skytes med et bedøvende middel før merkingen. I følge lov om veterinærer kan bare en veterinær iverksette bedøvelse av dyr. Det er likevel eksempler på at ikke-veterinærer har stått for slik bedøving. Forskrift om medikamentell immobilisering av dyr er under utarbeidelse i Landbruksdepartementet.

Selve innfangingen vil oftest være en betydelig påkjenning for et vilt dyr. Dyret vil forsøke å komme fri, og står i fare for å skade seg i fellen. Dyr kan bli stående i en slik felle i flere timer, i enkelte tilfeller nærmere ett døgn.

En stresspåkjenning kan i seg selv føre til at dyret dør. For eksempel har det vært meget høy dødelighet blant otere fanget i burfeller og rådyr fanget i nett som er blitt transportert
for utsetting andre steder. Sannsynlig dødsårsak i disse tilfellene var stresspåkjenning med muskelødeleggelse.

Ulike merkingsmetoder

– Uten sender. Ringmerking har vært den vanligste merkemetode på fugler. En lett aluminiumsring rundt foten sjenerer neppe fuglen. I senere tid har det også vært tatt i bruk brede halsbånd til merking av gjess. Lett synlige halsbånd gjør det mulig å gjenkjenne individene på avstand i en flokk som studeres. Også hjortedyr er blitt utstyrt med slike lett synlige halsbånd, ofte i kombinasjon med radiosender.

– Med radiosender. Radiosender kan festes til dyret på ulike måter. Mest vanlig er nok å feste den til dyret med et halsbånd, men det har vært brukt sele på rovfugl (og havlærskilpadden «Oddrun»), eller festet til støttannen på hvalross. Noen radiosendere opereres inn i dyret, f.eks. har grevling og oter fått implantert radiosender i bukhulen.

– Satelittsender. Vågehval er merket med satelittsendere i ryggspekket. Senderen festes i spekket vha en slags harpun som blir skutt inn i dyret, mens selve senderen ligger utenpå huden.

Skader

Merking med halsbånd kan utgjøre en fare for dyret. Halsbåndet må være relativt stramt for at dyret ikke kan få det av. Voksende dyr må da fanges inn flere ganger for å få større halsbånd. En radiomerket bjørn som ble innsendt til obduksjon, hadde store sårdannelser på halsen, selv om det bare var få måneder siden den hadde fått nytt halsbånd. Elgkalver merket med halsbånd som skulle være ekspanderende, er funnet kvalt.

Merker eller sendere som forankres under huden (brukt på hval og laks), vil kunne forårsake infeksjoner.

Betydning for adferd

Sendere som er store eller tunge i forhold til dyret, er det rimelig å anta må medføre ubehag og kunne virke hemmende på naturlige aktiviteter. Iøynefallende merker kan kanskje øke faren for å bli tatt av rovdyr eller vanskeliggjøre jakt på byttedyr.

Det er grunn til å tro at lett synlige merker kan påvirke dyrs sosiale adferd. Individer som er annerledes blir ofte utstøtt, og en kan ikke se bort fra at iøynefallende merker kan påvirke status i flokken og valg av paringspartner. Tap av sosial rang er antydet hos gås som blir merket med halsring. På Vega i Nordland, hvor det foregår et stort elgprosjekt, blir det observert at merket og umerket elg holder seg i separate flokker.

Etikkutvalgets vurdering

Etikkutvalget mener at hensynet til dyra ikke alltid blir tilstrekkelig ivaretatt med den praksis som følges ved innfanging og merking av vilt i dag.

Etter etikkutvalgets mening bør prosjekter som medfører innfanging og/eller merking av vilt, bli underlagt en vurdering og godkjenning av en uavhengig instans. Etikkutvalget mener at det vil være mest naturlig at slik innfanging og merking klart kommer inn under forsøksdyrforskriften. Det bør således være forsøksdyrutvalget, og ikke forskeren, som skal vurdere hvorvidt «det er grunn til å tro at merkingen påvirker dyrets livsutfoldelse eller medfører mer enn forbigående og ubetydelig smerte eller ubehag». Etikkutvalget mener det er viktig at forsøksdyrutvalget kan foreta en helhetsvurdering av prosjektet.

Etikkutvalget vil anmode Landbruksdepartementet om å endre «Forskrift om biologiske forsøk med dyr» i henhold til dette.