Oppdrett av struts

Avgitt mai 1996

Strutseoppdrett for kjøttproduksjon er en ny næring som de siste 5-10 årene har vakt stor interesse verden over. Til Norge ble struts først importert våren 1995. Forventninger om høye kjøttpriser og stor markedsandel for strutsekjøtt har gitt svært høye livdyrpriser.

Struts er en lite domestisert art med spesielle adferdsmessige behov. Man har liten erfaring med strutseoppdrett i vår klimasone. Generelt mener Rådet for dyreetikk at dersom en fremmed art skal innføres, eller det skal startes produksjon på en ny art, bør dyrevernmessige og etiske forhold være grundig vurdert på forhånd.

I de seinere år er det blitt stilt spørsmålstegn ved etiske forhold knyttet til forlengst etablerte husdyrproduksjoner. Etter Rådets oppfatning bør man unngå at det blir etablert nye næringer som vanskelig kan leve opp til den etiske standard som vi må kunne kreve av et forsvarlig dyrehold. Siden produksjonen av strutsekjøtt ennå ikke er kommet igang i Norge, er det fremdeles mulig å sette en forsvarlig dyrevernmessig standard i forkant av utviklingen. De retningslinjer som Landbruksdepartementet har gitt, er etter Rådets oppfatning et godt utgangspunkt for dette. Rådet vil tilrå at arealkravene for både avlsdyr og slaktefugl blir minst like strenge i kommende forskrifter som i retningslinjene. Hensynet til strutsens mosjonsbehov og ivaretagelse av dens orienteringsbehov må legges inn i forskriften, og man må være spesielt oppmerksom på de problemer som kan oppstå i den kalde årstid. Under disse forutsetninger mener Rådet at grunnlaget er til stede for at strutseoppdrett kan drives på en dyrevernmessig akseptabel måte i Norge. Dersom næringen av økonomiske grunner ikke kan etableres eller utvikles innenfor rammen av de nevnte forutsetninger, må etter Rådets oppfatning hensynet til dyrevernet medføre at strutseoppdrett ikke tillates.

Rådet mener at de dyrevernmessige forhold lettest kan ivaretas gjennom en konsesjonsordning, og Rådet foreslår derfor at hold av struts gjøres konsesjonspliktig.

Bakgrunn for uttalelsen

Rådet for dyreetikk har på eget initiativ ønsket å vurdere oppdrett av struts, en helt ny næring som det er interesse for i Norge.

Strutsens biologi

Den afrikanske strutsen (Struthio camelus) er verdens største fugl. Hannen blir omlag 2,5 meter høy og veier ca. 150 kg, hunnen er noe mindre. Strutsen er ikke flyvedyktig, men løper raskt: 50 km/t i opptil 30 min., opp mot 80 km/t over korte strekninger. I naturen er dødeligheten høy hos kyllinger, men de som først lever opp, kan bli meget gamle. Det finnes eksempler på struts som er blitt 80 år gamle, og hunnfugler som verper til de er mer enn 40 år. Fuglene er kjønnsmodne ved 2-4 års alder. Strutsens hjerne er svært liten (40 gram) i forhold til dyrets størrelse.

Strutser er sosiale fugler. I vill tilstand holder de sammen i større flokker på åpne savanner i halvørkenstrøk. I hekketiden lever de i små haremsflokker bestående av 1 hann og 1-4 hunner, der hannen forsvarer et stort territorium. Hver hunn legger 8-10 egg á 1,5 kg i et felles rede. Eggene ruges av hannen og den hunnen som har høyest rang (majorhøna). De unge strutsene har følge med og beskyttes av de voksne inntil de er omlag 9 mnd. gamle. Strutsen er planteeter, men helt unge kyllinger lever også av mark og insekter.

Strutsefarming

Den afrikanske strutsen har vært farmet i Sør-Afrika i litt over 100 år. I løpet av de siste 5-10 årene har strutseoppdrett bredt seg til alle kontinenter, og det bygges også opp farmer i kaldt klima som i Canada og Nord-Europa. Tidlig i dette århundret ble det også drevet noe strutseoppdrett i USA, men driften opphørte før første verdenskrig da etterspørselen etter strutsefjær, som var grunnlaget for produksjonen, ble borte.

Det skilles mellom 4 geografiske subpopulasjoner av afrikansk struts. I oppdrett forekommer 2-3 varianter (raser); blå (Zimbabwe Blue), rød (Redneck) og sort (African black), der den sistnevnte er en krysning mellom de to første.

Det er også en viss interesse for de mindre strutsefuglartene emu og nandu i oppdrettsammenheng, men Rådet for dyreetikk kommer ikke til å omtale disse spesielt.

Produksjon

En levendevekt på omkring 90 kg oppnås ved 9 mnd. alder. Kjøttutbyttet oppgis å være 55%, d.v.s. 50 kg kjøtt ved vanlig slaktestørrelse. Også skinn og fjær har kommersiell interesse. Dersom fjærene skal brukes, bør en imidlertid først slakte ved 14 mnd. alder. Huden skal være ettertraktet til vesker, boots m.m. Prisen på hud er oppgitt å være 2-4000 kr. pr. stk. Kjøttet er mørkt, velsmakende som oksekjøtt, med et lavt fett- og kolesterolinnhold. Det sies at kjøttet kvalitetsmessig kan sammenlignes med indrefilet av okse. Den overveiende del av kjøttet utgjøres av lårmuskulaturen. Brystmuskulaturen er lite utviklet. Hos Norsk Struts AS blir det opplyst at det for tiden kan oppnås kjøttpriser på 200 kr./kg og en samlet slakteverdi på omkring 12 000 kr./dyr. Denne kjøttprisen er trolig langt høyere enn det som kan forventes når produksjonen når et visst volum, og Norsk Struts AS forventer at prisen vil stabilisere seg på omkring 80 kr/kg. Ved et strutseslakteri i Sør-Afrika opereres det til med lavere kjøttutbytte (35%), en kjøttpris på 10 kr./kg til produsent og en eksportpris på 35 kr./kg.

Det er knapt slaktet struts i Europa eller Nord-Amerika ennå. Nesten alt selges som livdyr til svært gode priser (kr. 1500 for rugeegg, kr. 7500 for en 3 mnd. kylling og omkring 100 000 for voksne dyr. Det må antas at livdyrprisene vil falle når det etter hvert blir mer samsvar mellom tilbud og etterspørsel. Kanadierne regner med ennå en ti års tid før livdyrmarkedet begynner å mettes og det blir slakting av større omfang. Danske optimister anslår at struts om få år vil utgjøre 5-10% av kjøttkonsumet.

I oppdrett verper en alminnelig god hunnfugl 30-40 egg i året, enkelte kan komme opp mot 100 egg. Et stort problem i næringen hittil er lav klekkeprosent (ca. 60% av fertile egg) og høy kyllingdødelighet. I USA mister en vanlig strutsefarm 60% av kyllingene, de beste er nede i et tap på ca. 25%. Totalt regner en i USA med at ca. 10% av verpete egg blir til voksen struts. Optimale forhold i rugemaskinen samt fôring, oppstalling og stell av kyllingene er derfor felter det arbeides mye med. Også i Norge har det vært problemer med kyllingoppdrettet. Man må imidlertid anta at mange av vanskelighetene blir løst etterhvert som det opparbeides mer erfaring.

Domestisering

Struts har vært holdt som husdyr i bare få generasjoner, og domestiseringsprosessen har derfor kommet kort. Selv om lynnet på farmdyr er bedre enn for de ville stammene, er afrikansk struts potensielt farlig for mennesker. Særlig kan hannene være aggressive i hekketiden. Hannen kan med letthet sparke ihjel en voksen mann. Slag fra vingene kan også gi alvorlige skader. I England og Tyskland kommer struts inn under lovgivning om farlige dyr. På samme måte som for andre ikke-domestiserte arter, lar de fleste struts seg temme dersom det legges arbeid i å gjøre dem fortrolig med mennesker tidlig i livet. Med tidlig og jevnlig håndtering trenger ikke struts være farligere for mennesker enn f.eks. storfe.

Det har i liten grad vært drevet et systematisk avlsarbeid på struts. Struts som omsettes som livdyr mangler ofte opplysninger om avstamning. Både lynne og produksjonsegenskaper kan sannsynligvis forbedres gjennom seleksjon.

Fengsling av disse store fuglene, f.eks. i forbindelse med undersøkelse og medisinering, kan naturlig nok være vanskelig dersom de ikke er vant med å håndteres. Dersom de holdes i nær kontakt med mennesker, lar de seg imidlertid fange, gang etter gang. Trer man en strømpe over strutsens hode slik at den ikke ser, blir strutsen såpass rolig at det er mulig å ta blodprøver eller flytte på den.

Klimakrav

Voksne individer av Afrikansk struts har vært ansett som hardfør når det gjelder kulde. I de ørkenstrøk strutsen stammer fra, kan nattetemperaturen være meget lav. Strutsen mangler fettkjertel til å impregnere fjærene. Dette medfører at fjærdrakten er ikke vannavstøtende som hos andre fugler. Strutsen tåler derfor dårlig kaldt regn, og kombinasjonen regn og kald vind anses også som lite gunstig. Fra Canada rapporteres det om forekomst av omfattende frostskader på beina i kuldeperioder. Verken der eller i Europa har det imidlertid vært vanlig å ha hus til voksen struts. Struts legger seg gjerne ned i stedet for å søke ly i ugunstig vær. Det finnes eksempler på at struts har frosset fast i bakken. Dyra må trolig tilvennes å søke inn.

Mosjon

Fuglene trenger mye mosjon for at skjelettet skal bli sterkt. I naturen tilbakelegger de mer enn 20 km daglig. I fangenskap må strutsen ha adgang til løpegårder. Strutsen akselerer fort og kommer opp i betydelig hastighet. I Norge kan islagt mark by på problemer. Dyra kan falle og brekke beina på isføre. Struts bør trolig holdes inne i kjølig regn. Dette setter strenge krav til størrelsen på innendørs og utendørs arealer for at dyra skal kunne få nok mosjon.

Det er viktig at også unge kyllinger beveger seg mye. Kyllinger som overlates til seg selv, forholder seg passive. Røkteren, en eldre struts eller f.eks. en gås kan fungere som “adoptivmor” og stimulere strutsekyllingene til bevegelse.

Orienteringsbehov

Struts er fra naturens side avhengig av å oppdage potensiell fare på avstand. Strutsen har et utmerket syn, og holder konstant omgivelsene under oppsikt. Dersom strutsen mister oversikten og må orientere seg på nytt, f.eks. ved flytting, blir den lett stresset. Dansende bevegelser hos struts som slippes ut, tolkes av etologene som et tegn på stress og ikke glede. Det må tas hensyn til strutsen orienteringsbehov ved utforming av binger og hus. Bingeskiller bør ikke stenge utsynet, og bygninger bør ha store vindusflater, i det minste mot luftegården.

Gjerder

Gjerder må være høye (minst 1,8m), godt synlige og helst fjærende for at ikke fuglene skal skade seg i eventuelle sammenstøt. Fuglene er sensitive overfor lyd og kan få panikk av f.eks. en bjeffende hund. De reagerer raskt og kan sette sette av sted i stor fart. Større fugler kan trampe ihjel de mindre under panikk.

Fôring

Strutseoppdrett må karakteriseres som en kraftfôrbasert produksjon. Strutsekyllingene fôres utelukkende på kraftfôr til de er 4-5 mnd. Etter det kan inntil 50% av næringsbehovet dekkes gjennom grovfôr som beite, snittet høy og graspellets. Voksen struts kan leve hovedsakelig på grovfôr, men krever et betydelig innslag av kraftfôr (50%) i verpesesongen. Fôrbehovet er ca. 1,5 fôrenhet pr. voksen struts i basisbehov, og ca. 1 fôrenhet ekstra i verpesesongen. Kunnskapen om optimal fôring av unge strutsekyllinger er mangelfull. Skjev mineralbalanse eller for rask vekst kan føre til beinproblemer. Inntak av strømateriale kan føre til forstoppelser, spesielt hos kyllinger.

Sjukdom

Norge står i en gunstig stilling når det gjelder alvorlige smittsomme husdyrsjukdommer, også når det gjelder virussjukdommer som kan gå på struts. Hvorvidt man vil få andre sjukdomsproblemer i Norge, avhenger mye av hvordan man mestrer smitteforebyggende tiltak, husdyrmiljø og fôring.

Adferdsavvik

– Fjærplukking opptrer hos struts som hos annet fjørfe i intensiv drift. God plass og andre tiltak som reduserer kjedsomhet og annen stressbelastning i miljøet, synes å forebygge.

– Inntak av fremmedlegemer som strø, glassbiter m.m., er et problem. I naturen bruker struts det meste av dagen på å skaffe seg nok næring. I fangenskap dekkes næringsbehovet raskt av moderne kraftfôr, mens etelysten kanskje fortsatt er tilstede.

– Koprofagi, inntak av gjødsel, er vanlig. Dette er normalt hos enkelte arter, f.eks. gnagere og hos små elefantunger. Det er uvisst om koprofagi er en naturlig adferd hos struts.

– Mangelfull opplæring. Dersom kyllingene oppdrettes isolert fra voksne dyr, går de glipp av den opplæring som i naturen sikres gjennom preging på voksen fugl. Resultatet kan bli svært passive kyllinger og et svakt skjelett som følger av lite mosjon. Seksualadferden kan i større eller mindre grad orienteres mot mennesker, enten som potensiell partner eller som konkurrent.

Norske forhold

I Norge har Landbruksdepartementet gitt 20-30 personer eller selskaper innførselstillatelser. Først ute er Norsk Struts AS i Nord-Trøndelag, som importerte et større antall dyr våren 1995.

Landbruksdepartementet har gitt ut retningslinjer for hold av struts i påvente av at det utarbeides en egen forskrift. Struts skal holdes i løsdrift. Innendørs binger skal ikke være mindre enn 10×3 m og innearealet skal være minst 10 m2 pr. struts eldre enn 3 mnd. Huset skal kunne varmes opp. Struts skal ha adgang til utearealer hele året. Luftegården skal være på minst 1 mål for inntil 3 dyr, deretter en økning på 100 m2 per dyr. Marka skal være av slik beskaffenhet at den ikke blir gjørmete.

De norske retningslinjene bygger på Europarådets foreløpige anbefalinger for hold av strutsefugl, men er ikke like omfattende som disse.

Regelverket har foreløpig ingen bestemmelser om hvordan slakting av struts skal foregå. Selv om de første struts som ales opp i Norge sikkert vil bli solgt som livdyr, vil det alltid bli nødvendig å slakte enkeltdyr som er skadd eller av andre årsaker ikke kan benyttes i avl. Norsk Kjøtt mener at det med små investeringer skal kunne tas imot struts på ordinære storfeslakterier. Både elektrisk bedøving og boltpistol er i bruk til struts i andre land. Transport av levende struts regnes ikke som spesielt vanskelig, men all forflytning som medfører at strutsen mister oversikten og må orientere seg på nytt, er stressfaktorer.

Det er gitt betydelig BU-midler til strutseoppdrett i Norge.

Utenlandske utredninger om strutsehold

“Federation of Veterinarians in Europe” er bekymret av dyrevernhensyn når det gjelder strutseoppdrett, og saken er under behandling. Den tyske veterinærforeningen utpekte i 1995 strutsen til “årets verneverdige dyr”, i det man har ropt et kraftig varsko om forholdene. Allerede i 1993 gikk Den tyske veterinærforeningen inn for å forby strutseoppdrett som næring. Foreningen mener at det under tyske forhold ikke er mulig å farme struts på en dyrevernmessig forsvarlig måte. Ved fjørfeinstituttet i München er det de siste par årene undersøkt en rekke død eller sjuk struts. 85% av disse var unge dyr, og lidelsene skyldtes stort sett oppstallings- fôrings- og klimaforhold. Skader var vanligst med 40% av diagnosene og omfattet brudd, leddskader og sår, ofte i forbindelse med at dyrene hadde hengt seg fast i gjerder eller var skadd av andre fugler. 30% av dyrene hadde innvendige skader pga inntak av fremmedlegemer som spiker, glass o.l. Kyllingene pikker nemlig i seg nær sagt alt av ting som ligger på bakken. Mangelfull mineralisering av skjelettet ble påvist og tyder på fôringsfeil eller manglende mosjon. Fjærplukking og infeksjoner var vanlig, og forfrysninger forekom også. En ny tysk undersøkelse blant voksne avlsstruts konkluderte med at 90% av dyra var ved god helse.

Rådets vurdering og konklusjon

Generelt mener Rådet for dyreetikk at når en fremmed art skal innføres, eller det skal startes produksjon på en ny art, bør de dyrevernmessige og etiske sidene være grundig vurdert på forhånd. Det bør ikke åpnes for allmen kommersiell drift før man har erfaring for at produksjonen kan foregå på en akseptabel måte. Rådet finner det uheldig at det offentlige gikk inn med etableringsstøtte uten at hold av struts her til lands var vurdert etisk, også med henblikk på om næringen vil være økonomisk istand til å gi dyra tilstrekkelig gode forhold i produksjonsfasen. Rådet finner det videre beklagelig at det ble gitt tillatelse til innførsel av struts for oppdrett før spørsmålet om slakting er avklart.

Strutsen er ny som produksjonsdyr. Arten er lite domestisert, og det finnes lite kunnskap om sjukdom, fôring og adferd i produksjonssammenheng. Vi har dessuten minimal erfaring med arten i vårt klima. Været kan mange steder være slik at fuglene må holdes inne i lengre perioder, og dette kan ha negativ innvirkning på dyras velferd. Alt taler for at det vil kreve betydelige investeringer, både når det gjelder kunnskap og økonomi, for å få etablert en produksjon av strutsekjøtt i Norge som er tilpasset disse dyras egenart.

De etiske sidene ved moderne husdyrhold har i de seinere år kommet stadig sterkere inn i offentlighetens søkelys. Spørsmålstegn er blitt stilt ved en rekke forhold knyttet til forlengst etablerte næringer. Etter Rådets oppfatning bør man unngå at det blir etablert nye næringer som vanskelig kan leve opp til den etiske standard som vi må kunne kreve av et forsvarlig dyrehold. Siden produksjonen av strutsekjøtt ennå ikke er kommet igang, er vi i den heldige situasjon at det fremdeles er mulig å sette en forsvarlig dyrevernmessig standard i forkant av utviklingen. De retningslinjer som Landbruksdepartementet har gitt, er etter Rådets oppfatning et godt utgangspunkt for dette. Rådet vil tilrå at arealkravene for både avlsdyr og slaktefugl blir minst like strenge i kommende forskrifter som i retningslinjene. Hensynet til strutsens mosjonbehov og ivaretagelse av dens orienteringsbehov må legges inn i forskriften, og man må være spesielt oppmerksom på de problemer som kan oppstå i den kalde årstid. Forskriften må dessuten vurderes fortløpende i lys av ervervet erfaring og ny kunnskap om hold av struts. Under disse forutsetninger mener Rådet at grunnlaget er til stede for at strutseoppdrett kan drives på en dyrevernmessig akseptabel måte i Norge. Dersom næringen av økonomiske grunner ikke kan etableres eller utvikles innenfor rammen av de nevnte forutsetninger, må hensynet til dyrevernet være utslagsgivende slik at strutseoppdrett ikke tillates.

Rådet anbefaler at det innføres konsesjonsplikt for strutsehold i Norge. Betingelser for konsesjon bør bl.a. være at eier og røkter har satt seg inn i strutsens spesielle biologi og adferd, at planer er forhåndsvurdert og at hus og utearealer er godkjent før strutsen ankommer. Det bør føres journal i anlegget, og offentlig veterinær bør pålegges plikt til å føre tilsyn med virksomheten. Det bør sikres at erfaringer og data når det gjelder fôring og stell, klimatoleranse, adferd og sjukdom registreres, slik at det blir mulig å kunne forbedre dyras velferd og om nødvendig justere forskriften for norske forhold.