Avgitt april 1995
Etikkutvalget har vurdert problemene rundt husdyr på utmarksbeite og rovvilt. Utvalget har som utgangspunkt at Norge har påtatt seg et medansvar for å sikre levedyktige bestander av de store rovdyrene i Norden og at de lange tradisjoner befolkningen har med å utnytte utmarksressursene må kunne fortsette som en viktig del av norsk landbruk og bygdekultur. Husdyr, først og fremst sau, er et meget lettere bytte for rovdyrene enn de fleste viltlevende arter. Om sommeren finnes sau i langt rikeligere forekomster enn mange ville byttedyr. Der det finnes rovdyr vil nødvendigvis noen husdyr bli skadet eller drept. Dyrevernmessige problemer er først og fremst knyttet til tilfeller der rovdyr ikke dreper momentant, men forårsaker smertefulle skader, ofte med døden til følge etter kortere eller lengre tid.
Etikkutvalget mener at rovdyrangrep på husdyr har dyrevernmessige implikasjoner som må vektlegges langt mer enn tilfellet er i dag. Det kan ikke være akseptabelt at forsvarsløse husdyr sendes på utmarksbeite i områder med betydelig risiko for rovdyrangrep uten at det satses på forebyggende tiltak. Erstatninger gir dekning for tapte dyr, men har ikke dyrevernmessige virkninger. Bevilgningene bør derfor i større grad kanaliseres fra passiv skadesutbetaling til forebyggende tiltak. For å sikre at utmarka i Norge fortsatt kan ha plass for både bufe og rovvilt, må forebyggende tiltak være et prioritert forskningstema.
Etikkutvalget mener
- at det i enkelte områder med særlig store rovviltskader ikke vil være forsvarlig å fortsette med husdyrhold i dagens former
- at det neppe er ønskelig å tillate etablering av rovdyrstammer i landets beste beiteområder
- at forebyggende tiltak må tilpasses lokale forhold og de ulike rovdyrartene
- at det bør finnes en beredskap som på kort varsel kan lete opp og eventuelt avlive skamferte dyr
- at det bør bli lettere å få tillatelse til å skyte enkeltindivider som volder særlig stor skade i områder der bestandene er større enn et biologisk fundert minimumsnivå.
Etikkutvalget konstaterer at de ulike offentlige instanser som har ansvar for å regulere bruken av utmarka ikke har omforente planer for løsing av de etiske konflikter som oppstår når rovdyr i og utenfor sine kjerneområder skader og dreper husdyr i tradisjonell beitegang. Etikkutvalget anbefaler at de berørte departementer i fellesskap utarbeider en samlet plan med konkrete angivelser av hvordan problemene skal håndteres.
Bakgrunn for uttalelsen
Landbruksdepartementets etikkutvalg har mottatt en henvendelse fra Dyrebeskyttelsen Trondheim og Omegn der utvalget anmodes om å vurdere følgende spørsmål:
“Er det etisk forsvarlig at dyr sendes ut på beite i utmark uten forsvarlig tilsyn, der det kan være fare for rovdyrangrep? Med forsvarlig tilsyn menes her gjeting, som kan forebygge både rovdyrangrep, hjelpeløshet hos dyr som får ryggvelt, setter seg fast eller på annen måte utsettes for livsfare.”
Internasjonale forpliktelser
Norge har gjennom internasjonale avtaler forpliktet seg til å ta vare på det biologiske mangfoldet i naturen (Bern-konvensjonen, rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling). Forvaltningen av de store rovpattedyrene er nedfelt i Stortingsmelding nr. 27 (1991-92) (Rovviltmeldingen), som Stortinget har sluttet seg til. Denne har som mål å sikre levedyktige bestander i Norge av de store rovdyrene bjørn, gaupe og jerv, og at Norge og Sverige sammen skal ha en levedyktig ulvestamme. Det er nylig opprettet såkalte kjerneområder for bjørn og jerv. Kjerneområdene innbefatter distrikter med husdyrhold.
Norsk regelverk
Bjørn, jerv, ulv og ørn er totalfredet. Gaupe ble det i 1994 åpnet for kvotejakt på i flere fylker, etter å ha vært totalfredet i Sør-Norge siden 1991/92. Rødrev kan jaktes over hele landet.
I Norge er den såkalte “nødvergeparagrafen” i viltloven (§ 11) nylig strammet inn. Tidligere kunne rovdyr uavhengig av fredningsbestemmelsene skytes under fare for direkte angrep på bufe og tamrein. I praksis betydde dette at rovdyr som ble påtruffet i områder med beitende husdyr kunne skytes. Etter innstrammingen i loven kan rovdyr bare skytes under direkte angrep på bufe eller tamrein. Dessuten er det tatt inn en passus om at Kongen kan bestemme at denne nødvergeretten ikke skal gjelde spesielle truede arter eller bestander.
Viltmyndighetene kan etter søknad gi fellingstillatelser på enkeltdyr som gjør skade. Slik fellingstillatelse gjøres gjeldende i bare få dager, slik at man skal være rimelig sikker på at det er riktig individ som felles. Det er varslet at det vil bli meget vanskelig å få fellingstillatelse på skadegjørende dyr i det som er utpekt som kjerneområder for rovdyrene. Miljøvernministeren har i enkelte områder lovet melkekvoter til sauebønder som vil slutte med sau og gå over til storfe.
Dyrevernloven inneholder ingen bestemmelser som spesielt omhandler forholdet til rovdyr. I § 5 stilles det krav om at sjuke eller skadde dyr får høvelig behandling og om nødvendig blir avlivet.
Utmarksbeite
Norge har en spredt bosetning og store utmarksressurser. Dette innebærer at utmark over store deler av landet utnyttes til sommerbeite for sau og geit, i noen grad også for storfe. Tamrein beiter i utmark hele året både sør og nord i landet.
Tap av husdyr på utmarksbeite
Omlag 4-5% av de 2,2 millioner sauer og lam som slippes på utmarksbeite blir ikke funnet igjen på høsten. Dette utgjør ca. 100 000 dyr. I 1993 ble det utbetalt rovdyrerstatninger for 10 200 bufe, i det alt vesentlige (99%) småfe. I 1994 er det søkt om erstatning for ca. 20 000 bufe (16800 i 1993). Som et landsgjennomsnitt for voksne sauer og lam anslår man at rovdyr er ansvarlig for minst 10% av tapet. Nyere forskning med radiomerkete lam (“tause dødsvarslere”) fant at rovvilt sto for en langt større andel av tapet i typiske rovdyrområder, ca. 60% av lammetapet. Deler av Troms, Trøndelag, Møre og Romsdal og Hedmark har de største tapene pga rovdyr. I 1994 ble ca. halvparten av sauene som ble tapt på beite i Hedmark erstattet som rovdyrdrepte. Hovedtyngden av norsk sauehold er imidlertid på Vestlandet, hvor det er lite rovdyr. Dette forklarer at andelen rovdyrdrepte husdyr totalt er forholdsvis lav. Andre tapsårsaker på beite er først og fremst sjukdom, men også at dyr går seg fast i myr eller berg, påkjørsler, tjuvslakting, løshunder samt sau som ikke blir funnet under høstsankingen. I følge en oversikt fra Organisert beitebruk var det totale tapet av sau på beite minst i Rogaland og størst i Troms, med henholdsvis 2,3 og 6% i 1993.
Det ble erstattet 2479 tamrein pga rovdyrskade i 1993, mens det var søkt om erstatning for ca. 20 000 dyr. Undersøkelser i Sverige med radiomerkede tamreinkalver har fastslått at rovdyr sto for ca. 60% av tapet.
Rovdyra
Store rovdyr kan ta store byttedyr. Husdyr, først og fremst sau, er et meget lettere bytte for rovdyrene enn de fleste viltlevende arter. Om sommeren finnes dessuten sau i langt rikeligere forekomster i utmark enn mange av de ville byttedyrene. Dette gir nødvendigvis rovdyrdrept bufe der det finnes rovdyr, og gir opphav til en konflikt mellom verneinteresser og landbruksinteresser.
Gaupe er det rovdyret som tar mest sau; gaupa er da også den mest tallrike rovdyrarten. Gaupa er ingen åtseleter, den eter fortrinnsvis ferskt kjøtt. Bjørn har et betydelig innslag av vegetabilsk føde i dietten. Fra gammelt av regnes slagbjørn for å være enkeltindivider som har fått smaken på kjøtt. Dette er nok en sannhet med modifikasjoner. De fleste bjørner vil nok kunne slå en sau en gang i blant, selv om det synes klart at enkelte dyr gjør mer skade enn andre. Bjørnen er avhengig av spesielt energirik kost for å kunne lagre tilstrekkelig opplagsnæring for vintersøvnen. På ettersommeren er bjørnen derfor selektiv i sitt valg av føde dersom tilgangen på mat er god. Dette kan gi seg utslag i at den kun eter de fettrike delene av byttedyret; jur og brystfett. Hos både ulv og bjørn er det særlig yngre hanner som foretar lange vandringer og forårsaker mest skade. Ulvetispa som i flere år har ynglet på Finnskogen er stasjonær, og i de tilgrensende områdene er det lite eller ingen rovdyrskader. Hunnulv kan imidlertid vandre langt for å finne make dersom ulvebestanden er liten. Jerv kan drepe et betydelige antall lam. Rødrev kan ta lam, helst den første tiden etter beiteslipp. Det har lenge vært bestridt av fagfolk at ørn kan ta småfe. Ørn er ikke fysisk i stand til å løfte annet enn små lam. Likevel er det neppe lenger tvil om at iallfall kongeørn kan drepe lam. Ørn forsyner seg dessuten ofte av sauekadavre, og deler av disse kan fraktes opp til reiret. For havørn, og delvis kongeørn, hevdes det at ørnen med overlegg kan jage saueflokker utfor avgrunner, for etterpå å leve godt av kadavrene. Alle de store rovdyrene kan ta rein, men jerv er ansvarlig for det meste av tapet.
Rovvilt avliver generelt byttedyr effektivt, sammenlignet f.eks. med hund. Halvdøde og ille tilredte sauer er likevel ikke noe uvanlig syn. Slik framferd fra rovdyras side ses særlig hos unge individer med liten jakterfaring og dårlig drapsteknikk. Dessuten ser man at rovdyr kan “gå amok” i overfloden; byttedyrene er så lette å innhente at en ikke får den normale forløpet hvor ett individ avskjæres fra resten av flokken, forfølges og drepes. Fenomenet med massedrap er velkjent blant rovdyr når byttedyr finnes i store mengder og er lette å ta (jfr. rev i hønsehuset).
Rovdyra beskyldes ofte for å utnytte byttet dårlig. For bjørn kan dette ha sin forklaring i det selektive kostvalg ved overflod av mat. Jerven hamstrer mat for vinteren når tilgangen på byttedyr (f.eks. sau) er god. Dette er en nyttig strategi for et dyr som er tilpasset et liv i marginale høyfjellsstrøk. Når rovdyr er studert i naturlige biotoper uten husdyr, er regelen at byttet utnyttes meget godt. En vanlig årsak til dårlig utnytting av byttet er nok også at rovdyrene skremmes unna området fordi folk kommer til, og at rovdyret ikke tør komme tilbake for å nyttiggjøre seg kadaveret.
På liknende måte som for bjørn, viser det seg at det er individuelle forskjeller når det gjelder matpreferanser også hos andre arter. Radiomerking har vist at enkelte gauper ikke rører sau, selv når de oppholder seg i områder med sau på utmarksbeite, mens andre nærmest kan spesialisere seg på sau som byttedyr. Generelt gjelder også at moras matvaner har stor betydning for hva avkommet foretrekker seinere. Rovdyr driver dessuten en aktiv opplæring av ungene i jakt og jaktteknikker. Tidlig tilvenning til kjøtt av spesielle byttedyr, kombinert med seinere opplæring i jakt på samme art, kan derfor bety at et hunndyr som selv har spesialisert seg på sau, viderefører denne preferansen til eget avkom.
Erstatning
I dag erstatter det offentlige husdyr som det kan dokumenteres eller sannsynliggjøres er drept av artene ulv, bjørn, jerv, gaupe og kongeørn. Kategorien “dokumentert rovdyrskade” krever at kadaveret skal være undersøkt av folk fra Fylkesmannens miljøvernkontor. Hovedtyngden av utbetalingene (80-90%) skjer imidlertid som “sannliggjort rovdyrskade”. Her kan det gis erstatning for tap av dyr uten at kadaveret er funnet, hvis det i området er dokumenterte skader. Normaltapet trekkes fra. I 1993 ble det utbetalt erstatninger for 17,5 mill. kr., og for 1994 er beløpet 23 mill. kr. For reindriftsåret 1993/94 ble det utbetalt erstatninger for 3,1 mill. kr. Ankepunktene mot erstatningsordningen har vært at verdien på enkeltdyr settes for lavt, at det tar lang tid før pengene utbetales, og at det kreves for strenge “bevis” for at dyret er rovdyrdrept. Mange mener at normaltapet også innbefatter en del rovdyrskade. Ofte vil angrep fra rovdyr skremme saueflokkene, og gjøre at lam kommer bort fra mora. Undersøkelser antyder noe lettere lammevekter (slakt) fra områder med rovdyrherjinger.
Befolkningens holdninger til bevaring av rovdyra
I 1987 ble det utført en spørreundersøkelse om nordmenns holdninger til og betalingsvillighet for å bevare bjørn, ulv og jerv. Et stort flertall ønsket å ha bestander av de store rovdyrene i landet, og folk var villige til å betale langt mer for å bevare disse dyra enn de kostnadene rovdyrene påførte samfunnet på dette tidspunktet. I en spørreundersøkelse fra 1994 blant innbyggere i 3 Hedmarkskommuner (som har betydelige rovdyrskader), mente 51% at det er for mye ulv i Norge, og 14% ønsket å utrydde ulven helt.
Forebyggende tiltak
De tiltak som oftest anføres for å redusere skadevirkningene på bufe er bedre tilsyn på beite, beiteforbud i utmark og begrensning av rovdyrbestandene. Men det finnes også andre tiltak som alene eller i kombinasjon kan bidra til å redusere rovdyrtapene. Flere slike er foreløpig under utprøving.
Bedre tilsyn
Det har i nyere tid ikke vært vanlig å gjete husdyr i utmark i Norge, selv om de fleste saueeiere fører et visst tilsyn med dyra gjennom sommeren. For å hindre rovdyrskade må antakelig gjetingen være omfattende og kontinuerlig som i gamle dager. Mange steder var det vanlig å stenge husdyra inne om natten. Gjetingen ble ofte utført av barn. Med dagens arbeidskostnader vil slik gjeting falle dyrt. Et annet moment er at våre foredlede saueraser går mer spredt i terrenget, noe som vanskeliggjør gjetingen. Bruk av gjeter i Trollheimen reduserte ikke tapene av sau pga jerv. Gjeting av husdyr i utmark er fortsatt vanlig i flere europeiske land.
Bedre tilsyn med dyr på beite vil kunne redusere antallet sau som dør av sjukdom og skader eller går seg fast i ulendt terreng. Gjeting vil således kunne redusere sauetap av mange årsaker.
Beiteforbud
Det kan også være nødvendig å vurdere beiteforbud i rovdyras kjerneområder, iallfall for sau. Gårdenes beiterettigheter i utmark bør i så fall kompenseres økonomisk, eller med bytte av beiteområder. Hvor effektivt dette er kan diskuteres; et sannsynlig utfall er at rovdyrene vandrer ut av kjerneområdet til beiteområdene. Der vil de forårsake samme skadeomfang eller bli skutt.
Begrensning av rovdyrbestanden
Dette kan gjennomføres ved ordinær jakttid, regional kvotejakt eller ved å gi fellingstillatelser på enkeltdyr som tar mye husdyr. Regional kvotejakt er trolig en god måte å føre en kontrollert bestandsregulering på. Fellingstilltalelser på enkeltdyr kan bidra til å begrense skadeomfanget ved at de største skadegjørerne fjernes.
Andre tiltak
Tidlig henting fra fjellbeite kan redusere lammetap forårsaket av jerv, som hovedsakelig gjør sine innhugg i saueflokkene fra august måned. Bjørn tar også mest sau på slutten av beitesesongen. August er imidlertid en viktig beitemåned i fjelltraktene.
– Gjerding kan være aktuelt. I Finland er det f.eks. konstruert elektriske gjerder som holder bjørn unna bikuber.
– Det gjøres nå forsøk med bruk av store vokterhunder (pyreneerhund) for å beskytte sau mot rovdyr. Disse hundene skal kunne være ute alene med sauene, og jage unna rovdyr. Vokterhunder er i de seinere år tatt i bruk i flere nye land, bl.a. USA, Israel og Australia. Her er hundene alene med husdyra om natten, og rovdyrtapene er rapportert å ha gått ned. Men det følger en rekke praktiske problemer knyttet til å ha løse hunder alene i utmark, bl.a. i forhold til turgåere og den ville fauna. I enkelte land holdes lama (!) i saueflokken for å jage vekk rovdyr, med godt resultat.
– Aversjonslæring. I USA har det i noen områder vist seg vellykket å lære coyoter å ikke ta sau ved å legge ut sauekadavre tilsatt brekkmiddel. Dette bygger på klassisk betinget læring (lært fôraversjon), der hensikten er at coyoten, etter å ha blitt forbigående syk av åtet, skyr sau som byttedyr seinere og fortrinnsvis lærer sine valper den samme aversjon mot sau. Forsøk med dette er planlagt i Norge. Det gjøres også forsøk med å utstyre sau med halsbånd innsatt med lukt- eller smaksstoffer som skal virke frastøtende på rovdyr.
Etikkutvalgets vurderinger
Etikkutvalget har som utgangspunkt at de store rovdyrene hører hjemme i Skandinavia, og at Norge må ta sin del av forvaltningsansvaret for at det kan finnes levedyktige bestander av rovvilt. Mange land bruker store ressurser for å bevare truede arter.
Det kan imidlertid diskuteres hvor store rovdyrstammene må være for at de er levedyktige, og i hvilke områder av landet rovdyra skal kunne etablere seg. Det er f.eks. neppe ønskelig at det etableres faste rovdyrbestander i de beste beiteområdene på sørvestlandet. En fornuftig rovdyrforvaltning må baseres på bestandsoverslag som er så riktige som mulige. Det er en utbredt oppfatning blant husdyreiere at viltmyndighetenes bestandsestimater er for lave.
I et land som Norge, med spredt bosetning og utstrakt bruk av utmarksbeiter, vil det nødvendigvis oppstå tap forårsaket av rovdyr, sjukdom og ulykker. Utvalget ser det likevel som udelt positivt at en ressurs som skogs- og fjellområder utnyttes til beiting. Utmark representerer en viktig fôrressurs, som både i dag og i framtida vil ha stor betydning for norsk matproduksjon. Beitedrift er dessuten viktig for å opprettholde kulturlandskapet. Husdyr som får anledning til å gå slik fritt i naturen har en langt større mulighet til å få utløp for sin naturlige adferdstrang enn dyr som holdes i binge og bås. Tilsynet med dyra blir imidlertid dårligere, selv med gjeting. Etikkutvalget mener at det er nødvendig å akseptere et større tap av dyr på utmarksbeite enn det som er tilfelle dersom dyra står i fjøset. Omfanget av rovdyrskadene vil utvilsomt øke i årene framover dersom bestandene bygges opp. Dermed vil det totale tap av dyr på beite øke.
Et endelikt på slakteriet er framtidsutsikten etter beitesesongen for mange husdyr, og det kan hevdes at forskjellen neppe er stor for lammet om det drepes effektivt av et rovdyr eller slaktes på et slakteri. Begge alternativer medfører forutgående stress. Dyrevernmessig er det heller ingen forskjell på om rovdyret dreper en sau eller et rådyr for å få mat.
Men rovdyrangrep kan også ha andre konsekvenser enn at dyr blir drept og spist. Det oppstår lett panikk i en flokk, og lam kommer bort fra sine mødre. Husdyr blir ikke sjelden skadd slik at de går en langsom og smertefull død i møte dersom de ikke blir funnet og tatt hånd om. Noen vil hevde at dette er naturens gang, men menneskene har endret mange av forutsetningene slik at forholdet er blitt annerledes: Mange sauer går i dag på skogsbeite, der de vanskelig kan oppdage farer tidlig nok til å komme seg i sikkerhet. Moderne sauer er dårlige sprintere, og mangler stort sett horn. Geiter og storfe avhornes, og flokkene mangler hanndyr som kan forsvare dem. Et viktig moment er at rovdyra ofte oppfører seg annerledes overfor tallrike og lettfangede byttedyr som sauer enn det de gjør overfor naturlige ville byttedyr. Skadebiting kan lett bli resultatet. Etikkutvalget mener derfor at forebyggelse av rovdyrskader er en nødvendighet av dyrevernmessige hensyn.
Husdyreiernes tap på grunn av rovdyrangrep rammer ofte svært ulikt. En enkelt gårdbruker kan miste en stor del av sine sauer når et streifdyr passerer, mens naboen går fri. Etikkutvalget finner det høyst urimelig dersom den enkelte husdyreier alene skal belastes med skadevirkningene av en voksende rovdyrstamme. Enkelte bønder finner det nå umulig å fortsette med sau. For alle ansvarlige saueeiere er det en stor påkjenning å finne istykkerrevne dyr, og kanskje ennå verre, stygt skadde, levende dyr.
Det er etisk problematisk å sende bufe på beite i områder der mange dyr sannsynligvis vil bli skadd eller drept av rovdyr. Mens det for mange mennesker er lett å akseptere at rovdyr dreper det de trenger til livets opphold, vekker det sterke følelser når rovdyr dreper langt mer enn de kan ete, eller skamferer dyr uten å drepe. Dette forhold påvirkes ikke av om myndighetene utbetaler erstatninger eller ei. Skadesutbetalinger er ikke dyrevern. Det kan derfor ikke være en varig løsning å bare øke erstatningene til husdyreierne. Samfunnet må være villig til å påta seg et ansvar som går ut over dette. Utvalget mener det er viktig at myndighetene her kommer på forskudd av utviklingen og legger opp en plan for hvordan problemene skal håndteres. Det er likeledes viktig at en slik plan utarbeides i fellesskap av de berørte departementer. Ulike alternativer og deres konsekvenser må gjennomdrøftes. Mye av usikkerheten som råder blant husdyreierne, skyldes trolig fravær av en slik samlet, helhetlig plan.
Etikkutvalget mener at det sannsynligvis blir nødvendig å avsette mer midler til rovdyrskader. Disse bevilgningene bør i stor grad kanaliseres til forebyggende tiltak. Slik kan rovdyrområdene få et reelt “ulempe”-tilskudd, samtidig som dyrevernaspektet vektlegges. Prioritering av virkemidler og fordeling av penger bør skje lokalt. Ulike rovdyrarter og ulik driftsstruktur kan kreve forskjellige tiltak. Mens det i noen områder sikkert vil være riktig å endre driften fra sau til mindre utsatte husdyr (storfe), kan det i andre områder være tilstrekkelig å hente dyra hjem tidligere på høsten. Andre steder kan det være mulig å få i stand omfattende gjeting. Det kan ikke være akseptabelt at forsvarsløse husdyr sendes på utmarksbeite i områder med betydelig risiko for rovdyrangrep uten at det satses på forebyggende tiltak. Dersom utmarka skal ha plass for både bufe og rovvilt, må dessuten nye og mer aktive forebyggende tiltak være et prioritert forskningstema.
Når man finner ulve- eller bjørnedrepte husdyrkadavre kan det være grunn til å gjennomsøke området etter levende, skadde dyr. Det bør av dyrevernmessige årsaker være en beredskap som på kort varsel kan samle folk for å lete opp og avlive skamferte dyr.
Når rovdyrbestanden er kommet over et biologisk fundert minumsnivå, mener utvalget at det bør bli lettere å få tillatelse til å skyte enkeltindivider som påviselig volder særlig stor skade, også innenfor kjerneområdene for rovdyr.