Avgitt januar 1998
I land hvor griser og da først og fremst avlspurker, holdes utendørs, er det relativt vanlig å sette en ring i trynet. Formålet med ringen er å hindre grisen i å rote i bakken. Tryneringen gjør det sannsynligvis smertefullt eller meget ubehagelig å grave med trynet, iallfall opphører eller reduseres denne adferden. Ringen bidrar derfor til at gressbakken holder seg grønn og fin lenge. Griser vil ellers i løpet av kort tid pløye opp bakken på leting etter røtter, meitemark og annet spiselig. Dette gjør at området etterhvert blir oppgravd og brunt. Bakken blir mindre bestandig mot tråkk og blir lett sølete ved regnvær. I det hele tatt fremstår området som mindre tiltalende estetisk sett. En annen grunn for å bruke trynering kan være å hindre purkene i å grave dype reder i hyttene, hvor grisungene lettere kan bli klemt og skadet.
Å sette ring i trynet på gris (knavre) er forbudt etter dyrevernlovens § 13. Det er i lovteksten åpnet for at veterinær likevel kan gjøre dette etter “føresegner gjeve av departementet, når bruksgrunnar gjer at det trengst”. En slik forskrift ble fastsatt i 1963 og ga tillatelse til at veterinær kunne knavre avlsgris som gikk på beite. Etterhvert fikk beiting mindre og mindre betydning i svineholdet, og forskriften ble opphevet i 1996.
Likevel har nå spørsmålet om bruk av trynering fått ny aktualitet. Utedrift med villsvinkrysninger har fått en viss utbredelse, og de siste par årene har noen få bønder startet opp med utedrift med vanlige purker etter utenlandsk mønster. Purkene har hvert sitt lille hus eller hytte plassert på et felles uteområde (jorde). Ungene fødes inne i hytta og har denne som fast base. Purkene har et fritt liv, som ikke ligger så fjernt fra det naturlige. Driftopplegget må i utgangspunktet regnes som betydelig mer dyrevennlig enn tradisjonell smågrisproduksjon, der purkene har liten plass og begrenset mulighet for normal adferd. Rådet for dyreetikk har derfor en meget positiv grunnholdning til utedrift.
Holdningen blir imidlertid en helt annen dersom utedrift skal være betinget av bruk av trynering. Selve innsettingen av ringen er utvilsomt smertefull dersom grisen ikke er bedøvet. Men det er tryneringens innvirkning på grisens adferd som Rådet her vektlegger mest. Ringen hindrer grisen i å utføre en meget sterk biologisk trang, nemlig å bruke trynet. Griser er svært aktive dyr, og studier av griser som holdes ute viser at dyra bruker en stor del av sin våkne tid til nettopp å rote i jorda. Dette gjelder også når dyra får dekket hele næringsbehovet gjennom tildeling av kraftfôr. Det må antas å skape betydelig frustrasjon hos purkene om denne sterkt motiverte roteadferden medfører smerte.
Det skulle være fullt mulig å praktisere utedrift uten bruk av trynering. Det betinger imidlertid oftere arealskifte, spesielt i nedbørrike områder. Vekselbruk kan drives med planteproduksjon, f.eks. gras eller korn. Hyttene som benyttes er enkle å flytte, og gris holdes lett inngjerdet ved hjelp av flyttbare elektriske gjerder. Ved en god utforming av hyttene og rikelig med redemateriale, skulle heller ikke graving inne i hyttene utgjøre noe problem.
Rådet mener at det er store dyrevelferdsmessige gevinster ved å la purkene bevege seg utendørs. Dette kan likevel ikke forsvare bruk av trynering. I en tid da kunnskapen om husdyras adfersbehov blir tillagt økende vekt ved utforming av lover og forskrifter, vil det være et skritt i gal retning å tillate et inngrep som faktisk har til hensikt å forhindre naturlig adferd gjennom å påføre dyret smerte. På denne bakgrunn vil Rådet for dyreetikk sterkt fråråde Landbruksdepartementet å tillate trynering til gris.