Avgitt desember 1997
Det oppdages tid om annet levende dyr som er ulovlig innført til Norge. Rådet for dyreetikk mener at myndighetene i for stor grad tyr til avliving av angjeldende dyr i slike situasjoner. Avliving er en lite arbeidskrevende og således lettvint og løsning på problemet, men etter Rådets syn ikke uten videre en rimelig reaksjon. Med mindre smittehensyn gjør avliving påkrevet, bør avliving av ulovlig innførte dyr være siste utvei etter at alle andre løsninger er forsøkt uten resultat eller ikke kan la seg gjennomføre. En forvaltningspraksis der avliving ofte er første valg, bidrar til en tingliggjøring av dyr og strider imot den bevissthet og ansvarsfølelse overfor dyr som Rådet ønsker fremmet i samfunnet.
Innledning
Selv om adgangen til å bringe levende dyr inn i Norge er blitt vesentlig enklere etter nytt regelverk, oppdages det tid om annet dyr som er ulovlig innført. Dette kan f.eks. være dyr av arter som ikke under noen omstendighet ville blitt tillatt innført til landet eller dyr som mangler de nødvendige papirer. Det ender ofte med at slike dyr blir avlivet av offentlig myndighet. Saken er tatt opp av Rådet på bakgrunn av enkeltsaker omtalt i media.
Ulike årsaker til ulovlig innførsel
Norges nye internasjonale forpliktelser gjennom EØS- og WTO-avtalene har gjort det langt lettere å bringe levende dyr inn i Norge på lovlig vis. Hund og katt fra EØS-området kan lovlig medbringes på ferie dersom de er rabiesvaksinert etter fastsatt prosedyre og vaksinasjonens effekt er dokumentert gjennom en blodanalyse. Imidlertid kan det være både dyrt og tidkrevende å skaffe til veie de nødvendige sertifikater og helseattester. Dokumentasjonskostnadene forut for en lovlig innførsel kommer fort opp i flere tusen kroner. For en rekke arter, som storfe og hest, må det i tillegg betales en betydelig toll. Høye offentlige kostnader er i seg selv en faktor som kan friste til smugling.
Dyrehelsesituasjonen i enkelte land kan være av en sådan art at innførsel ikke kan tillates av myndighetene p.g.a. spesielt høy risiko for å få spredt sjukdom til norske dyr eller mennesker. Er det vanskelig å finne dyr i “trygge” land, kan smugling bli et alternativ for enkelte.
Washington-konvensjonen (CITES) om beskyttelse av truede arter setter strenge restriksjoner på handel med dyr og produkter av dyr som omfattes av bestemmelsene. Dette gjelder en rekke villfangede eksotiske fugler og krypdyr, som er attraktive hobbydyr. Fra vårt eget land kjenner vi til innfanging av rovfugler som omsettes til høye priser i utlandet. I verdenssammenheng er ulovlig innfanging og omsetning av sjeldne arter en stor og organisert virksomhet, som utgjør en betydelig trussel mot enkelte arter. Transport- og oppstallingsforholdene er ofte elendige, og mange dyr lider og dør.
En annen kategori dyr er slike som ikke tillates innført av miljøvernhensyn. Dette er arter som myndighetene anser kan rømme og etablere seg i norsk natur og dermed påvirke den etablerte økologiske balansen. Importrestriksjonene etter viltloven gjelder også fremmede genetiske varianter eller raser av arter som naturlig finnes i Norge.
Offentlige bestemmelser
Tidligere hadde Norge et generelt forbud mot innførsel av dyr og dyreprodukter, og all import skjedde som dispensasjoner. Foruten offentlige krav til dokumentasjon av helsestatus, måtte det også godtgjøres at det var behov for importen. WTO-avtalen avskaffet det kvantumsbaserte importvernet til fordel for et tollbasert vern. EØS-regelverket gir tillatelse til inn- og utførsel av storfe, svin, hest og fjørfe på gitte helsemessige vilkår. Hund og katt kan tas inn i landet uten karantene, dersom visse betingelser angående rabiesvaksinering er oppfylt. Både i henhold til EØS- og WTO-avtalen kan det kreves at dyr som importeres er testet og funnet fri for visse sjukdommer som det kan dokumenteres at landet selv ikke har.
Med hjemmel i dyrevernloven fikk Norge i 1976 en forskrift som satte et generelt forbud mot innførsel og hold av eksotiske pattedyr, krypdyr og amfibier. De personer som på dette tidspunktet eide slike dyr, kunne få dyret registrert med tillatelse til å beholde det til det døde. Det var ikke tillatt å bruke dyret i avl eller å selge eller gi det bort. Under visse forutsetninger gis det dispensasjon for hold av skilpadder. Forskriften er nå under revisjon. En rekke av de beslag som gjøres gjelder nettopp slanger og øgler.
Miljøvernmyndighetene har etter viltloven og Bern-konvensjonen anledning til å nekte import av dyr av arter det er fare for kan etablere seg og forrykke balansen i norsk natur. Et eksempel er rødøreterrapin, en robust skilpaddeart som utilsiktet har klart å etablere seg i flere europeiske land. Rødøreterrapin er flere ganger forsøkt smuglet inn i Norge. CITES-regelverket forvaltes nasjonalt av Direktoratet for naturforvaltning.
Praksis
Relativt ofte resulterer en avdekking av ulovlig import at angjeldende dyr avlives av offentlig myndighet. Dersom det dreier seg om sjeldne arter som omfattes av CITES-bestemmelsene, blir dyra om mulig overlatt til en dyrepark.
Vurdering
Gjennom ulovlig innførsel av dyr til Norge kan smugleren utsette norske dyr og eventuelt mennesker for betydelig smitterisiko. Alle som importerer og omsetter dyr bør her være sitt ansvar bevisst. Smitterisikoen tilsier at ulovlig innførsel bør slås hardt ned på. Etter Rådets syn er det allikevel ikke uten videre en rimelig reaksjon å avlive dyret. Riktignok kan avliving enkelte ganger være påkrevet av smittevernmessige årsaker. Men forøvrig bør avliving av ulovlig innførte dyr kun være siste utvei etter at alternative løsninger er forsøkt og ikke latt seg gjennomføre. Gjelder det dyr som mangler de nødvendige helsesertifikater, bør dyret om mulig sendes tilbake til en forsvarlig mottaker i avsenderlandet, på smuglers bekostning. Alternativt kan dyret settes i norsk karantene til de nødvendige prøver er tatt, også på smuglers bekostning. Dyret kan så selges eller omplasseres i Norge. Avliving av dyr bør ikke brukes som en straff overfor smugleren. Først når det dreier seg om dyr som ikke kan tilbakesendes dit det kom fra og som heller ikke lar seg holde på en forsvarlig måte i Norge, bør avliving vurderes. En forvaltningspraksis der avliving er første valg, bidrar til en tingliggjøring av dyr og strider imot den bevissthet og ansvarsfølelse overfor dyr som Rådet ønsker å fremme i samfunnet.