Skip to content

Hold av verpehøner og slaktekylling

    Avgitt desember 1996

    Egg- og kyllingproduksjon er den husdyrnæring som har fått sterkest preg av industriell drift i vårt land. Driften er intensiv med høy dyretetthet i et kontrollert miljø med stor grad av automatisering. Verpehøner holdes vanligvis i små nettingbur, mens slaktekyllinger går fritt på strø i store haller. Produksjonen er meget effektiv, og både egg og kyllingkjøtt har relativt sett sunket i pris i forhold til andre husdyrprodukter gjennom flere tiår.

    Etter Rådets syn har målet om lave produktpriser på en uakseptabel måte satt hensynet til dyras behov til side. Høns er meget aktive dyr med et adfersmønster som i liten grad adskiller seg fra dens ville opphav. Dyras naturlige adferdsbehov er bare blitt vektlagt i den grad det har hatt direkte betydning for produksjonen. Rådet mener at forbukerne bør kunne godta en høyere produktpris dersom dette klart kommer dyra til gode.

    Etter Rådets syn er verken intensive løsdriftsystemer eller tradisjonell burdrift for verpehøner dyrevernmessig tilfredsstillende. Rådet mener imidlertid at det er en kvalitativ forskjell mellom bur og løsdrift. I dagens standardbur er de adfersmessige begrensninger meget store. Driftformer som i denne grad fratar dyr mulighet for normal adferd er etter Rådets syn ikke akseptabtable. Det må derfor være et mål at dagens burdrift på sikt blir avviklet. Problemene med løsdrift, først og fremst aggressiv hakking (“kannibalisme”), er imidlertid fortsatt for store til at denne driftsformen kan anbefales uten forbehold. Rådet ber derfor om at myndigheter og næring aktivt legger forholdene til rette for at det utvikles og etableres etisk akseptable former for løsdrift.

    Det bør utarbeides forskrifter for verpehøner i løsdrift, som bl.a. regulerer dyretetthet. Forskningsinnsatsen på løsdriftsystemer bør fortsette, også med hensyn på å finne fram til hønetyper som er bedre egnet. Rådet utelukker heller ikke at en forbedring av burene der disse utstyres med vagle, sand og verpekasse, kan gjøre framtidig burdrift akseptabel.

    I slaktekyllingoppdrettet finner Rådet det vanskelig å akseptere den høye dyretettheten som er vanlig den siste tiden før slakting. Rådet anbefaler at myndighetene kommer med forskrifter som blant annet regulerer tettheten i kyllingoppdrett, der det tas tilbørlig hensyn til dyra også i slutten av oppfôringsperioden. Det er et etisk dilemma at det er avlet fram dyr med et så stort vekstpotensiale at de må slaktes tidlig eller fôres meget restriktivt for ikke å pådra seg lidelser knyttet til den hurtige veksten.

    Rådet vil på generelt grunnlag avvise driftsformer som er gjort avhengig av at dyra ikke gis tilgang på dagslys for å fungere. Dersom systemet ikke tåler tilsig av dagslys, er dette et tegn på at miljøet er utilstrekkelig og må forbedres. Det bør være et skille mellom dag og natt, slik at dyra kan etablere en døgnrytme. Rådet foreslår en godkjenningsordning for lysprogrammer.

    Alternative avlivningsmetoder for fjørfe, som ikke forutsetter at dyra må henges opp levende før bedøvingen finner sted, bør utprøves.

    Bakgrunn for uttalelsen

    Ikke noen husdyrproduksjon ble så tidlig industrialisert som hønseholdet. I de fleste land er fortsatt industripreget langt mer framtredende enn i andre husdyrproduksjoner. Blant annet på denne bakgrunn er hold av verpehøner i bur til stadighet utsatt for kritikk fra allmenheten. Rådet har på eget initiativ tatt opp og vurdert hold av verpehøner og slaktekylling.

    Hønas normale biologi

    Tamhøna stammer fra asiatiske jungelhøns (bl.a. bankivahøns) som ennå lever vill i Sør-Øst-Asia. Høna ble først domestisert i Kina, kanskje allerede for 8000 år siden. Fra starten ble høns hovedsakelig holdt som sportsdyr til hanekamper. De siste par tusen år har høns vært holdt for egg og kjøtt, men bare de siste 40-50 år har det vært avlet intenst for produksjonsegenskapene. Det er avlet fram en rekke spesialiserte raser for henholdsvis kjøtt- og eggproduksjon. Mens jungelhøna legger ca. 60 egg i året, produserer ei moderne verpehøne mer enn 300. En broiler når slaktestørrelse på knapt 5 uker.

    Ved å studere jungelhøns, forvillede stammer av tamhøns og tamhøns under seminaturlige forhold er det ervervet mye kunnskap om hønas adferd.

    Høns har en komplisert sosial struktur. Flokken består av begge kjønn og flere aldersgrupper. Lederen er en voksen hane. Han styrer et harem på 4-10 høner pluss kyllinger, unghøns og underordnede haner. Hanen hevder et revir som forsvares mot andre haremshaner, mens hønene kan bevege seg over i nabohanens område. Høns har en rangorden (“hakkelov”) som er grundig studert. Kroppsstørrelse, alder og styrke er viktige faktorer som bestemmer rangen. Hver høne er enten over- eller underordnet til hver enkelt annen høne i flokken, men rangordenen er ikke strikt hierarkisk. En sosial rangorden kan opprettholdes i hønseflokker opp til ca. 25-30 dyr. I større grupper kan det dannes mindre undergrupper, men enkelte individer kan falle helt utenfor og bli betraktet som fremmed av alle.

    Høns kommuniserer ved lyder, kroppsstillinger og bevegelser. Det er skilt mellom betydningen av 20 lyder hos høns, som bl.a. omfatter varslingssystemer når en fare truer. Kroppsspråket er viktig for å opprettholde sosial orden i flokken. Ofte er kroppspråket nok til å klargjøre sosial posisjon og avverge slåssing. Ved aggressiv dominant hakking hakker høna hardt ovenfra og nedover. Vennskapelig pussing foregår ved hakking nedenfra og opp, og rettes gjerne mot matrester eller rusk i nebbet eller fjærdrakten.

    Tamhøna har beholdt mye av jungelhønas fôrsøkingsadferd, som består i skraping eller sparking på bakken med føttene og etterfølgende hakking i dette området. Sparkeadferden er så sterkt bevart at den utføres ofte selv om høna eter av et trau.

    Høns er dagaktive. Nettene tilbringes i et tre, helst midt i hanens revir. Hønsene vagler seg opp på tynne greiner. Under hvile tolereres en mindre avstand til andre individer enn ellers, og hønene sitter tett. Tidlig på morgenen forlater de treet, pusser fjørdrakten og begynner fôrsøket. Midt på dagen tar hønsene en pause, de pusser seg, støvbader eller hviler. Et støvbad varer omlag 20 minutter, og utføres et par-tre ganger i uka. Støvbading hjelper til å holde fjørdrakten rein og fri for parasitter. Støvbading er en sterk drift, og de karakteristiske bevegelsene kan ses også hos fugl på bur uten adgang til sand eller strø.

    Høns har et kurtisespill før paringen. Hønene velger av og til andre haner enn flokklederen som paringspartner. Før høna begynner verpingen, bygger hun et enkelt rede, helst litt unna resten av flokken. Hanen blir ofte med for å finne en egnet redeplass. Høna legger ett egg hver dag til redet teller 10-15 egg. Da utløses rugeadferden. Rugingen varer i 3 uker. I denne perioden forlater høna redet minst mulig, og matinntaket reduseres til 20%. Hos de fleste moderne verpehøneraser er rugelysten sterkt redusert eller til og med borte. Når eggene fjernes etter hvert, får hønene aldri det rugestimulus som et rede med mange egg utgjør. Høner fra foredlede verperaser har et høyt nivå av kjønnshormoner i blodet, og de kommer trolig aldri til det hormonelle stadiet der de anser seg ferdig med verpingen, selv om eggene ikke fjernes etter hvert. Høner i bur forsøker gjerne å trekke seg unna når de skal verpe, og da ses ofte en stereotyp vandring fram og tilbake i buret. Redebyggingsadferd kan også ses.

    Høna mater ikke kyllingene, men hjelper dem å finne mate ved å sparke på bakken. Kyllingene tåler lite kulde, og er avhengig av at høna varmer dem om natta og med jevne mellomrom om dagen. Mens kyllingene er små, holder høna seg i utkanten av flokken. Høna blir avvisende mot kyllingene når disse er 6-8 uker gamle.

    Selv om det er variasjon mellom ulike raser og stammer av tamhøns, er adferdsforskjellene mellom jungelhøna og tamhøna ikke særlig store. Den største forskjellen er at tamhøna er mindre sky og aggressiv enn sitt ville opphav.

    Moderne hønsehold

    Egg- og kjøttproduksjonen er meget spesialisert, og de ulike fasene i oppdrettet foregår adskilt hos forskjellige produsenter. I dagens avlsopplegg oppdrettes det spesielle høne- og hanelinjer som besteforeldre- og foreldredyr. Det snakkes om hybrider heller enn raser. Etter at det i 1994 ble åpnet for import av fjørfe (avlsdyr), har i praksis norsk fjørfeavl blitt borte. Det brukes nå nesten utelukkende utenlandske hybrider både i egg- og kyllingproduksjonen. De nye hybridene er blitt godt mottatt av produsentene. Både produksjon og helse opplyses å være vesentlig bedre hos disse utenlandske hybridene.

    Rugeeggproduksjon foregår vanligvis i løsdrift. Eggene klekkes i rugemaskin. Nyklekte kyllinger av verperase blir kjønnssortert av profesjonelle fagfolk. Hanekyllingene avlives ved gassing eller ved at de puttes i en slags kvern der de avlives av en hurtig roterende kniv. Hønekyllingene sendes til framfôring i egne besetninger. Døgngamle kyllinger har med seg så mye næring fra plommesekken at de kan transporteres uten fôr og vann. I framfôringsbesetningen holdes kyllingene i løsdrift eller på bur, og selges til verpehønebesetningene ved ca. 16 ukers alder. Dunkyllinger av slakterase (broiler) selges direkte til slaktekyllingprodusenten.

    Slaktekyllinger

    Det ble produsert 22,7 millioner slaktkyllinger i Norge i 1995 fordelt på 424 oppdrettere. Slaktekyllinger fôres opp i store haller der de går fritt på strø. Moderne broilerraser har en meget rask tilvekst. Kyllingene når slaktemoden vekt (ca. 0,9 kg slaktet) på 32-34 dager. Fôrutnyttelsen hos broiler er meget god. For å produsere ett kg kyllingslakt går det med 2,8 kg kraftfôr.

    Det er vesentlig at fôrets sammensetning er nøye tilpasset dyrets behov ved den aktuelle vekstintensitet. Kyllingene får i vekstfasen en muskelmasse som overstiger skjelettets styrke, trolig fordi mineraliseringen av skjelettet krever mer tid enn oppbygging av muskulatur. Dette kan forårsake ledd- og knokkelskader, og sår på brystbeinet dersom fuglene ligger mye. I land der kyllingene fôres fram til en større slaktevekt, er dette et betydelig dyrevernmessig problem.

    Avlsdyr gis en begrenset fôrtilgang, slik at skjelett og leddbånd ikke skal overbelastes. Mens de ved fri tilgang på mat spiser 150-160 gram fôr daglig, gis avlsdyrene omtrent halvparten av dette i vekstfasen. Fôret har dessuten et lavere energi- og proteininnhold. Begrenset fôrtilgang kan skape stress og aggresjon fordi fuglene er sultne.

    Plassen er god mens kyllingene er små, men de siste dagene før slakting er det meget tett med fugl. Største anbefalte tetthet er av næringen selv (Prior) satt til 35 kg/m2. Dette tilsvarer 23-24 kyllinger pr. m2 ved vanlig slaktealder (1,5 kg levende vekt). I mange europeiske land er det vanlig med tettheter som godt overstiger dette. I Europarådets stående komite for beskyttelse av produksjonsdyr diskuteres det nå en anbefalt tetthet på 20-25 kg/m2.

    Dersom strøunderlaget ikke holder seg tørt, f.eks. ved feil klimaregulering eller for høy belegningsgrad, får fuglene lett etsesår under føttene.

    Det anbefales relativt mye lys (nesten døgnkontinuerlig, 25-30 lux) når nye kyllinger settes inn, slik at de skal finne fram til vann og fôr. Etter hvert som kyllingene blir eldre og det blir trangere, er det vanlig å dempe belysningen ned mot 5-8 lux for å sikre roligere fugler. Lysstyrken påvirker fuglenes aktivitetsnivå og det kan gjøres tilpasninger til den enkelte flokk. Det brukes en rekke forskjellige lysregimer. Det anbefales alltid minst 1 time mørke pr. døgn, i første rekke for at fuglene skal være tilvent mørke slik at panikk unngås i tilfelle strømbrudd. Enkelte lysprogram skiller ikke mellom dag og natt. Det kan f.eks. være 2 timer lys og 2 timer mørke hele døgnet.

    Under naturlige forhold holder kyllinger og unghøns på lik alder sammen, med unntak av de første ukene mens kyllingene er avhengig av høna for å få varme og finne mat. I store oppdrett vil det kunne dannes smågrupper. Sosial struktur trenger ikke bli så ulik det naturlige. På slutten av oppfôringen vil imidlertid den store tettheten umuliggjøre normal sosial adferd. Fordi kyllingene er for unge til å ha etablert en rangorden, er aggresjon likevel ikke vanlig.

    Innfanging for forsendelse til slakt kan være en påkjenning for fuglene. I Norge fanges fuglene inn for hånd (“plukkes”) og puttes i kasser som transporteres til slakteriet. I utlandet benyttes mange steder en maskin som beveger seg innover i rommet og ved hjelp av luftsug eller langsomt roterende fangarmer bringer fuglene over på et transportbånd til transportkassene. Det hevdes at noen av disse automatiske kyllinginnsamlere er mer skånsomme mot fuglene enn manuell innfanging.

    Eggproduksjon

    I 1995 fantes ca 3,5 millioner verpehøner i Norge, fordelt på 4300 leverandører. Selv om antallet leverandører har sunket hvert år, har hele 62% av besetningene under 500 høner, og bare 11% har mer enn 2000 høner. I Norge ble konsesjonsgrensen for verpehøner økt for noen år siden, fra 2000 til 5000 dyr. I internasjonal sammenheng er dette lite. I Danmark finnes f.eks. anlegg med 300 000 verpehøner.

    Hønene begynner å verpe ved 20 ukers alder, og topp produksjon nås ved 30 ukers alder. Produksjonstiden er vanligvis ett år. Verpehøner i intensiv drift holdes enten på bur eller løse innendørs.

    – Bur

    Det absolutt vanligste i Norge er at eggproduksjon foregår på nettingbur. Den norske burhøneforskriften fra 1983 gir detaljbestemmelser om utforming av buranlegg for verpehøner av lett rase. Det er ikke tillatt med fler enn 3 høner pr. bur, med en overgangsperiode for eksisterende innredninger fram til 1998. Hver høne skal ha minst 700 cm2 gulvflate. Til sammenligning skal EU-høna ha minimum 450 cm2 til rådighet. Bur som er godkjent for 3 høner i Norge, kan dermed romme 5 høner i de fleste EU-land. Også de øvrige krav til burenes utforming er generelt strengere i Norge enn i andre land. Burhøyden skal være 42 cm, dybden minst 35 cm. Bunnen i buret er skrånende, slik at egg som verpes triller ut av rekkevidde for hønene. Helningsgraden skal høyst være 12% (6,8 grader), dette for å unngå belastningsskader. Det er vanligvis fri tilgang på fôr fra en fôrrenne. Alle dyra skal ha plass til å kunne ete samtidig (minst 15 cm troplass pr. dyr), og det skal være minst 2 drikkenipler eller vannkopper i hvert bur. Det skal være høyst 3 etasjer med bur. Dyretallet skal ikke overstige 5,5 høne pr. m3 rom. Dyra skal ha daglig tilsyn. Alt mekanisk utstyr som har betydning for dyra, skal etterses daglig.

    Jevn temperatur og god ventilasjon er meget viktig i hønehus for å holde gjødselgasskonsentrasjonen på et akseptabelt nivå. Dersom ventilasjonen er avhengig av et mekanisk ventilasjonsanlegg, skal det være tilkoblet et alarmanlegg som varsler ved strømbrudd og ved for høy eller for lav temperatur.

    I bur med 3 høner er det lite aggressiv hakking, og produksjonen er god.

    – Løsdrift

    Det er også i bruk løsdriftanlegg for verpehøner i Norge. Løsdriftsystemer kan finnes i en rekke forskjellige utforminger. Det finnes ikke norske forskrifter som regulerer hold av verpehøner i løsdrift.

    Gulvdrift foregår i dag omtrent som før burenes tid, med et stort strøareal, verpekasser og vagler. Utfôring og egginnsanking er vanligvis automatisert. Investeringskostnadene er relativt beskjedne.Tettheten er vanligvis ca. 10-11 høner pr. kvadratmeter, men kan hos enkelte være vesentlig høyere.

    Aviarier (volierer) har deler av gulvet dekket med strø, men her kan hønene også bevege seg i høyden mellom flere etasjer av netting. Aviariene er utstyrt med vagler og verpekasser. Aviarier gir en høy utnyttelse av huset, med omtrent like mange høner pr. kubikkmeter rom og kvadratmeter gulvflate som ved burdrift. Her i landet er man gjerne nede i 5-7 høner pr. kvm. tilgjengelig areal, som tilsvarer omlag 15-17 høner pr. m2 gulvflate. EU setter krav om maksimalt 25 høner pr. kvm. gulvareal. Innredningen til aviarier er omtrent like kostbar som bur i innkjøp.

    Intensive løsdriftsystemer har gjerne tusen eller flere høner i én flokk. Dyretallet er for stort til at normale sosiale strukturer kan etableres, men hønene får mulighet til større grad av naturlig adferd, bl.a. bevegelse, støvbading og verpeadferd. Selv om hønene får tilfredsstilt flere naturlige drifter i løsdriftsystemer, er disse systemene langt fra problemfrie. Høns er en aggressiv art, og stor tetthet fører nødvendigvis til flere sosiale interaksjoner. Dersom ei høne først har blitt hakket til blods, ser dette ut til å anspore de andre til ytterligere angrep. Slik adferd går under betegnelsen “kannibalisme”. Ofte angripes hønas kloakkåpning, og det kan ende med at tarmene trekkes ut. Dette er et stort dyrevernmessig problem, og den høye dødeligheten og lavere produksjonen som følger med, er et økonomisk problem. Det er store forskjeller mellom de ulike løsdriftsystemene på hvor utbredt “kannibalisme” er. Det kan også være forskjeller mellom ulike innsett og flokker i de samme systemene.

    Det anses som en nødvendighet at høner som skal gå i løsdrift er oppdrettet i løsdrift, slik at de har hatt anledning til å bli kjent med et liknende innredningssystem fra ung alder.

    – Alternative eggproduksjoner

    For å kunne bruke betegnelsen “frittgående høner” har næringen bestemt at tettheten ikke skal overstige 11 høner pr. kvadratmeter gulvflate, det skal være nok vagler og verpekasser, og minst 1/3 av arealet skal være dekket av strø. Betegnelsen “utegående høner” krever i tillegg at hønene har adgang til utendørs luftegård med vegetasjon, og der belegningsgraden ikke skal overstige 400 høner pr. mål.

    Økologisk produksjon setter en rekke generelle krav, bl.a. om hjemmeavlet fôr. Det stilles krav om at hønene har adgang til hønsegård ute, som i hovedsak skal være dekket av vegetasjon. Innendørs skal det være maks. 5 høner pr. kvm., utendørs maks. 200 høner pr. mål (5 kvm. pr. høne).

    Fra eldre lærebøker om hønsehold anbefales til sammenligning hønsegårder på 15-20 kvm pr. høne.

    I Danmark er interessen for alternativt hønehold stor. Produksjonen av egg i økologisk drift fikk en tredobling fra 1990 til 1993. Det ytes offentlig støtte til omlegging av driften.

    – Lys

    Hus for høns bygges normalt uten vinduer eller innsiv av dagslys. I Norge er høns den eneste dyrearten hvor det ikke er satt krav om tilgang på dagslys. Lysprogrammer, der daglengden kontrolleres kunstig, brukes for å styre oppverping og produksjonen. Ved gradvis å øke daglengden opp mot 14-16 timer lys hver dag simuleres en sommersesong, og produksjonen holdes oppe også i den mørke årstid. Det finnes enkelte lysprogram for verpehøner uten døgnrytme, såkalt intervallbelysning, der det skiftes mellom kortere perioder med lys og mørke. Fordelen med intervallbelysning opplyses å være bedre skallkvalitet og lavere fôrutgifter. Intervallprogrammer er kun tatt i bruk i et fåtall verpehønebesetninger.

    Noen lysprogrammer har en gradvis overgang mellom lys og mørke. Spesielt i løsdrift er dette en klar fordel, fordi hønene da får tid til å vagle seg opp før det er helt mørkt.

    Belysningen i hønehus er vanligvis relativt svak, 5-15 lux. Til sammenligning er normen i kufjøs 75 lux midt i rommet. Ved tilsyn skal det imidlertid være så godt lys at hvert dyr kan ses. Mye lys øker aggresjonen, nokså uavhengig av om dyretettheten er 3 eller 10 høner pr. m2. Redusert belysning demper aggresjonen og forebygger “kannibalisme”. Flere fagfolk i næringen anser at et eventuelt krav om dagslys til høner vil være meget uheldig. I Sverige omgås det nye påbudet om vinduer i nybygde hønehus ved at lysåpningen i vinduene tettes igjen. Noen fjørfeetologer mener imidlertid at hønehus fint bør kunne ha dagslys fra vinduer, men at det er viktig at dyra er vant med dagslys fra de er kyllinger. Dimming av lyset anses å være eneste måte å redusere skadeomfanget på ved utbrudd av “kannibalisme” i løsdriftsystemene i dag.

    – Nebbkutting og kamklipping

    I mange land utføres nebbkutting eller -trimming for å forhindre hakking. Dette anses mange steder som en nødvendighet i løsdrift, men brukes også i mange buranlegg. I følge norsk dyrevernlovgivning er det forbudt å klippe eller brenne nebb eller sette “briller” på høner, en annen innretning som skal forhindre hakking. Sverige og Finland har også forbud mot nebbkutting. I Sveits, hvor burhøneholdet er avviklet, er nebbtrimming tillatt. Inngrepet innebærer at en varierende del av overnebbet (inntil ½ nebbet), eventuelt også en del av undernebbet, kappes av. Høna blir da hverken i stand til å nappe ut fjær eller forårsake skade på andre.

    Hønas nebb har rikelig med nervetråder og er et meget følsomt organ. Ved å fjerne den ytre del av nebbet blottlegges nerver. Det er påvist at nerveendene kan rulle seg opp (neuromer), et fenomen som man vet forårsaker fantomsmerter i amputerte legemsdeler hos mennesker. Kroniske smerter kan være resultatet. Dersom en moderat nebbtrimming foretas på døgngamle kyllinger, ser det ut til slike neuromdannelser er sjelden.

    Å klippe kammen av høns er forbudt etter norsk dyrevernlov. Likevel praktiseres nå klipping av kamanlegget på daggamle hanekyllinger i norske avlsbesetninger. Etter at det ble åpnet for import av avlsdyr, er avl på norske verpehybrider nesten utradert. I praksis importeres nå alt avlsmaterialet, og Norge bruker det samme genetiske dyrematerialet som resten av Europa. Den nå meget utbredte tyske verpehybriden Lohman har svært stor kam. Stor kam er assosiert med høyt nivå av kjønnshormoner. Hos Lohman-hanene er kammen blitt så ekstrem at man fjerner denne kroppsdelen.

    Tvangsmyting

    Høns skifter fjær (myter) én gang i året, første gang ved 1½ års alder. I Norge slaktes normalt verpehønene før de kommer i sin første myting, fordi produksjonen reduseres eller opphører i mytingsperioden. Det kan imidlertid være aktuelt å beholde avlsdyr ett år til. For å få fuglene samlet og raskt inn i myting og raskt tilbake igjen i produksjon, benyttes tvangsmyting. Dette består i å ta bort fôret i 2 døgn, og eventuelt samtidig vannet i 1-2 dager. Denne “kuren” kan imidlertid være utilstrekkelig. Det er derfor ikke uvanlig å tilsette store mengder sink i fôret (1%) en ukes tid. Dette fører til at hønene mister appetitten, og fôrinntaket faller til omkring 10%. Sinktilsetningen gir skader i fordøyelsessystemet og pankreas (bukspyttkjertelen), men disse forsvinner når dyra settes på normal fôring igjen. Etter dyrevernloven er det neppe lov å sulte eller tørste dyr, og veterinærmyndighetene har stilt seg negative til tvangsmyting ved hjelp av sink.

    Helsesituasjon

    Den fysiske helsesituasjonen hos norske verpehøner er generelt sett meget god. Det vaksineres mot virussjukdommen smittsom hønselammelse (Mareks disease). Denne sjukdommen forårsaket tidligere betydelige tap. Ny vaksine og annet dyremateriale har redusert problemet; dødeligheten er nesten halvert. Foreldredyr vaksineres i tillegg mot smittsom hjernehinne- og ryggmargsbetennelse (aviær encephalomyelitt). Lymfoid leukose er en relativt vanlig forekommende virusbetinget svulstsjukdom. Alvorlige smittsomme sjukdommer som Newcastle disease og hønsepest finnes ikke i Norge i dag.

    Sjukdommen koksidiose er utbredt hos fjørfe. Den forårsakes av encellede tarmparasitter (koksidier), som smitter gjennom avføring og skaper således nesten utelukkende problemer ved gulvdrift. Det er vanlig å gi fôr tilsatt koksidie-hemmende medisin (koksidiostatika) til dyr som ikke er i produksjon. Dersom unge høns utsettes for moderat smitte, vil de opparbeide naturlig immunitet uten å bli sjuke. Det er foreløpig ikke utviklet noen effektiv vaksine. Innvollsorm forekommer også, også hovedsakelig i systemer med strø. Den røde hønsemidden kan være plagsom for hønene, og er vanskelig å bli kvitt.

    Produksjonssjukdommer forekommer hos høner som hos andre produksjonsdyr. Fordi enkeltindividene har lav verdi og behandling er lite aktuelt p.g.a. krav om tilbakeholdelse av egg etter medisinering, blir sjuke dyr avlivet. Ofte vil ikke sjukdom oppdages før høna er død. Gjennomsnittlig dødeligheten hos verpehøner i burdrift ligger nå på rundt 5% i løpet av 1 års produksjon. Dødeligheten i løsdrift er gjennomsnittlig noe høyere. Utbrudd av kannibalisme eller smittsom sjukdom kan øke dødeligheten dramatisk.

    Kunnskap om helsetilstanden i verpehønebesetninger har man fra forsøk der alle døde dyr er sendt til obduksjon. Egglederbetennelse, som henger sammen med høy ytelse, er en relativt vanlig diagnose. Fettlever forekommer i første rekke hos burhøner. Kassasjonsprosenten for verpehøner ved kjøttkontrollen varierer mellom slakteriene, men ligger anslagsvis på 4-6 %. Viktige kassasjonsårsaker er avmagring, svulster, hudskader, egglederbetennelse og bukhinnebetennelse.

    Skjelettskader ses hos en del høner etter slakting. Mineraliseringen av skjelettet er spesielt lav hos burhøner, og gir opphav til beinbrudd, særlig under slaktebehandlingen. I en engelsk undersøkelse fant man at 5% av burhønene hadde brudd ved slutten av produksjonstiden, og at ytterligere 3-8 % ble påført brudd under håndtering før avliving. Andelen varierte med håndteringsmåten. Frekvensen av bruddskader på høner ved slakting er etter det Rådet kjenner til langt lavere i Norge, det er sannsynligvis snakk om få promille. Høner i løsdrift får mer mosjon og dermed et sterkere skjelett. Det er likevel ikke uvanlig at brudd kan oppstå ved at fuglen setter seg fast i innredningen eller ved andre uhell. Ikke alle slike beinbrudd oppdages av røkteren, og fuglene kan derfor gå i lengre tid med smertefulle skader. Deformasjon av brystbeinet forekommer hyppig hos høner i løsdrift. Fotbyller ses hos høner på fuktig strø. Burhøner får forvokste klør fordi de ikke slites. I Sverige er det av denne grunn stilt krav om slipe-tape i bur.

    Norske slaktekyllinger har generelt en meget god fysisk helse. Dødeligheten ligger på 4-6% under oppdrettet, og dødeligheten har gått ned med de nye hybridene. De første dagene vil svake kyllinger dø fordi de ikke klarer å ta opp fôr og vann. Tarmbetennelse forårsaket av Clostridiebakterier (nekrotiserende enteritt) ga en markert økning i dødeligheten den første tiden etter at fôrantibiotika ble tatt bort, men situasjonen er nå bedre. “Sudden death syndrome”, eller Martedals sjukdom, som skyldes hjerteproblemer p.g.a. høy vekstintensitet, ses i de fleste besetninger. Frekvensen av bukvattersott har gått ned i forhold til tidligere. Kassasjonsprosenten ved slakteriene ligger på omkring 1 %.

    Beinproblemer er et betydelig dyrevernmessig problem hos slaktekylling i mange land. Beinproblemer har også en viss utbredelse i Norge, anslagsvis 1-1½ % av kyllingene, og situasjonen vurderes som bedre med det nye dyrematerialet. Beinproblemer kan ha en rekke ulike årsaksfaktorer, både infeksiøse, genetiske, ernærings- og vekstrelaterte. Større slaktevekt gir økt opptreden av beinproblemer.

    Mens de fleste andre land har problemer med salmonella-bakterier i konsumegg og fjørfeslakt, er situasjonen for denne zoonosen stort sett meget tilfredsstillende i Norge. Campylobacter-bakterien finnes imidlertid ofte også i norske slakt. Disse bakteriene har vanligvis større betydning for human helse enn for høns.

    Tilsetningsstoffer / medisinbruk

    I kyllingfôr er det vanlig å tilsette koksidiostatika (midler som virker mot koksidier). Det er også lovlig å tilsette forantibiotikumet zinkbacitrasin. Leverandører i eggsamvirket har et selvpålagt forbud mot å bruke fôrantibiotika. Det er imidlertid mulig at et nytt koksidiostatikum som er tatt i bruk, Narasin, også har en viss antibakteriell effekt. Tidligere ble fôrantibiotikumet avoparcin mye benyttet, men dette middelet er nylig forbudt å bruke i Norge. Årsaken er at det er påvist at bakterier som er blitt resistente mot avoparcin samtidig har utviklet resistens mot vancomycin, som er et viktig antibiotikum i humanmedisin. Koksidiostatika og fôrantibiotika tilsettes forebyggende, og dosene er ikke terapeutiske.

    Til verpehøner benyttes ikke tilsvarende tilsetninger i fôret. Syke dyr dør eller avlives. Medisinsk behandling er ikke aktuelt, først og fremst på grunn av tilbakeholdelsesfrister på egg, men også på grunn av lav verdi på hvert enkelt dyr. I kraftfôr til verpehøner tilsettes grasmjøl og mais som skal sikre gul plomme. Rene fargestoffer (astaxantin) er også tillatt som tilsetning, men brukes ikke. Det markedsføres nå egg med et forhøyet innhold av vitamin E etter at hønene er gitt dette vitaminet i større doser enn det fysiologiske behovet.

    Adferdsavvik og problemadferd hos verpehøner

    – Fjærplukking og aggressiv hakking

    Dette er adferder som i første rekke skaper problemer i løsdrift og i bur for et større antall høner. Adferdsforskningen har vist at det er ulike typer hakking. Mild hakking utføres av nesten alle høner, og regnes som en normal sosial adferd. Mild hakking fører ikke til at fuglene mister fjær. Et mindre antall høner utfører imidlertid alvorlig hakking, eller fjærplukking, der offerets fjær blir dratt ut. Dette er smertefullt.

    Det vokser ikke ut nye fjær så lenge høna er i full produksjon. Ved slutten av produksjonstiden er det sjelden å se høner med intakt fjærdrakt. De kan mangle fjær rundt halsen (i burdrift kan dette skyldes slitasje) eller også større deler av rygg og vinger, bryst og buk. Høner med stort fjærtap mister mye varme og må øke fôropptaket vesentlig som kompensasjon. Fjærplukking har derfor økonomisk betydning. Fjærplukking rettes ofte mot høner som eter eller støvbader, men det ser ikke ut til at adferden rettes mot spesielle ofre. En stor del av fjørene etes. Årsaken til fjærplukking er ikke kjent. Adferden har en genetisk komponent, og andelen fugler som driver med dette kan tenkes redusert gjennom bevisst seleksjon.

    “Kannibalistisk” hakking påfører offeret sår. Begrepet “kannibalisme” er litt misvisende brukt i denne sammenheng, da fortæring av offeret neppe er formålet med hakkingen. Dette er snarere en feilrettet hakkeadferd. Kannibalistisk hakking rettes helst mot kloakkåpningen og kan ende med at offerets tarmer blir trukket ut. Høner som allerede har sår, eller høner som nettopp har verpet og fortsatt har kloakkslimhinnen vrengt litt ut, er spesielt utsatt. Det er et fåtall høner som utfører denne kloakkhakkingen, og utøverne ser ut til å være andre individer enn de som står for fjærplukkingen. Man snakker likevel om utbrudd av “kannibalisme”. Tilstedeværelse av blod vekker stor interesse i høneflokken og får mange av de andre hønene til å hakke borti såret. Selv om ofrene ofte forholder seg merkelig passive mens de hakkes, blir ofrene for slik hakking nervøse og forsøker å gjemme seg bort. De fleste dør av skadene de påføres. Det er kjent at faktorer som høy tetthet, feil med fôr eller klima m.m. øker risikoen for utbrudd av “kannibalisme”. Man vet likevel fortsatt ikke hva som utløser det første hakket.

    De brune verpehønehybridene har ord på seg for å ha en høyere terskel for “kannibalisme”, men har det først blitt et utbrudd, får dette gjerne atskillig større omfang og er vanskeligere å stoppe enn utbrudd hos de hvite hybridene. Dette tyder på en arvelig komponent også for kannibalistisk hakking.

    – Aggresjon

    Det kan det bli konkurranse om ressursene i form av mat og vann, og adgang til vagler, strøareal og verpekasser. Verping, støvbading og hvile foregår helst synkront. Høner med lav sosial status vil stadig måtte vike plassen for mer dominante høner når det gjelder adgang til f.eks. verpekasser og fôr. Lavstatusdyr kan bruke uforholdsmessig mye tid og energi på å få i seg nok vann dersom antallet drikkenipler er litt knapt. Disse lavstatushønene vil også kunne utsettes for mange aggressive hakk fordi plassen ikke tillater dem å vike i tide.

    I meget små flokker, d.v.s 2-4 høner, viser det seg å være lite aggresjon selv om plassen er begrenset. Dette er bakgrunnen for den norske forskriftens krav om maksimalt 3 høner i hvert bur.

    Dersom hønene går sammen med en hane, kan flokkstørrelsen økes noe uten at aggresjonen øker. Også i store løsdriftsystemer har haner en positiv effekt, selv om det ikke er fler enn én hane pr. 130 høner.

    – Støvbading

    Under naturlige forhold støvbader høns jevnlig. “Støvbading” i luft ses hos høner som ikke har tilgang på strø. Dette tyder på at støvbading er en sterk indre drift hos høns, som ikke trenger et ytre stimuli, som f.eks. synet av jord eller sand, for å utløses. Det er likevel uvisst om høna oppfatter støvbading uten sand som frustrerende, eller om dette gir en tilstrekkelig tilfredsstillelse av driften.

    – Stereotypier

    Stereotype bevegelser forut for hver verping er vanlig. Høna løper da hvileløst fram og tilbake i buret. Dette tolkes som et uttrykk for den frustrasjon høna antas å oppleve ved ikke å finne et egnet sted for å verpe. Stereotypier er tegn på vesentlige mangler ved miljøet.

    – Vingeflaksing

    Høner som sittes i små bur flakser med vingene og strekker seg når de slipper ut. Omfanget av denne adferden øker jo lenger de har vært fratatt muligheten for slik adferd. Trangen, eller motivasjonen, for å utføre handlingen bygger seg altså opp. Burhøner har begrenset mulighet til å strekke seg eller flakse med vingene.

    Slakting

    Verpehøner slaktes før de kommer i myting og produksjonen normalt faller. Vanlig slaktealder er nå 75-80 uker, d.v.s. etter ca. 1 år i produksjon. Tidlig slakting reduserer sjukdomsproblemene. Det stimuleres tidvis til tidligere slakting for å redusere en eventuell overproduksjon. Broilere slaktes ved 31-35 dagers alder, avhengig av ønsket slaktestørrelse.

    Alle høns i en besetning slaktes samtig. Dette er nødvendig først og fremst av smitteforebyggende årsaker, men også på grunn av lysregimet som benyttes for verpehøner. Huset blir vasket og desinfisert før nytt innsett.

    Slakting av høns foregår ved spesialiserte fjørfeslakterier. Hønsene transporteres i egne transportkasser som kan stables. Hønsene sitter meget trangt i kassene. God plass kan føre til at dyr trampes ned av de andre. Bilen må være godt ventilert. Dødsfall p.g.a. dårlig ventilasjon, varme eller kulde forekommer likevel. Det er ikke krav om klimaregulert transportvogn. Framme på slakteriet lesses kassene av. Rett før slakting tas hønsene ut av transportkassene. Varsom håndtering både når hønsene tas inn og ut av kassene er nødvendig for å unngå skader. Hønsene henges opp levende etter føttene i kroker fra et transportbånd. De roer seg vanligvis raskt ned, da det hos de fleste vil utløses såkalte “posturale reflekser” som begrenser flaksing og uro. Hengende etter beina føres hønsene til et vannbad med elektrisk strøm. Hodet kommer her i kontakt med det strømførende vannet, og bedøving inntreffer. Etter bedøving kuttes blodårene i halsen ved at båndet passerer en kniv. Dermed blodtappes hønsene og inntrådt død sikres før de går inn i en automatisk skolde- og ribbemaskin. Deretter foregår den videre slaktebehandlingen, kjøttkontroll og til slutt pakking.

    Dagens avlivingsmetode har flere svakheter. Fjørfe er det eneste dyreslag som tillates hengt opp levende etter beina. Enkelte individer kan klare å løfte hodet, eller er for små, og unngår dermed vannbadet. Disse får enten kuttet strupen uten forutgående bedøvelse eller går i verste fall levende i skolde-/ribbemaskinen. Personell skal etter regelverket tilse at dette ikke skjer.

    Det gjøres utprøvinger i England med gass som avlivingsmetode. Dette vil bety at hønsene avlives i transportkassene og at de ikke henges opp levende. Det benyttes en blanding av karbondioksyd og argon, som etter sigende både er skånsom for dyra og har slaktekvalitetsmessige fordeler.

    Forskning på innredning og adferd

    I Sverige ble det i 1988 vedtatt et forbud mot burhøner. Ikrafttredelse ble imidlertid utsatt til 1999 i påvente av at det skulle forskes fram løsdriftsystemer som er tilfredsstillende både økonomisk og dyrevernmessig. Det ble på denne bakgrunn satt inn ressurser i fjørfeforskningen. Også Norge hadde i 5 år (1989-95) et prosjekt der ulike alternative systemer ble sammenlignet med hverandre og med tradisjonell burdrift med hensyn på eggproduksjon og økonomi, helse og adferd. Svenske landbruksmyndigheter foreslår nå å omgjøre burhøneforbudet i frykt for at import vil utkonkurrere svensk eggproduksjon. Sveits opplevde det samme problemet da de avviklet burdriften, men Sveriges EU-medlemsskap vanskeliggjør beskyttelse av innenlandsk produksjon. Jordbruksverket i Sverige foreslår i stedet å sette generelle krav om at at høner skal ha tilgang til verpekasse, vagle og sandbad.

    Det forskes også på å forbedre bursystemene. Bur utstyres med vagler, verpekasse og sandbad. Slike forsøk er gjort i Sverige og England med bur for 4-6 og 15-40 høner.

    I Norge er det nylig igangsatt et forskningsprosjekt for å finne ut om det er forskjell på verpehønehybrider med hensyn på adferd under løsdriftsforhold, og om mulig fremskaffe norskavlede hybrider som er bedre egnet.

    Økonomiske forhold

    Løsdriftsystemene krever pr. idag en tettere oppfølging og større arbeidsinnsats av røkteren for å fungere tilfredsstillende enn det som er tilfelle med burdrift. Det er risiko for utbrudd av “kannibalisme” som kan gi store tap. Investeringskostnadene er lavest for tradisjonell gulvdrift, omtrent lik for bur og aviarier.

    Fôrforbruket er lavest på bur. Dette skyldes at fôrforbruket går opp på grunn av hønenes aktivitet i løsdrift. Varmetap på grunn av fjørløshet kan føre til en betydelig økning av fôropptaket. Selv om de fleste verpehøner har dårlig fjærdrakt på slutten av produksjonsperioden, gjelder dette i størst grad i løsdrift.

    Produksjonen kan være noe lavere i løsdrift enn på bur. En del egg tilgrises eller hakkes i stykker fordi de verpes i dypstrøet i stedet for i verpekassene. Dette problemet kan langt på vei løses dersom røkteren tar seg tid til å stadig fjerne golvegg i oppverpingstiden. Innredningsdetaljer vil også kunne ha betydning for andelen golvegg.

    Det er mer kostbart å fôre opp verpekyllinger i løsdrift enn på bur, men man anser det i dag for å være helt nødvendig at verpehøner i løsdrift er oppdrettet i løsdrift. Slike verpeklare høner blir derfor noe dyrere i innkjøp.

    Det betales i dag en merpris for egg fra frittgående høner i gulvdrift på 3 kr./kg. Fra aviarier er det foreløpig intet tillegg. Betalingen anses ikke for å være tilstrekkelig til å dekke merarbeidet med slike systemer.

    I andre europeiske land har etterspørselen etter egg fra frittgående høner vært sterkt økende de siste årene, selv med høyere pris til forbruker. Eggsamvirket forventer en liknende utvikling i Norge, og ønsker at flere produsenter tilpasser seg dette markedet.

    Rådets vurderinger

    – Slaktekylling

    Rådet for dyreetikk ser i første rekke dyrevernmessige problemer knyttet til den store dyretettheten som er vanlig på slutten av oppfôringstiden. Den første del av oppdrettet er mindre problematisk.

    Avlssiden står etter Rådets syn overfor et etisk problem. Det store vekstpotensialet som er avlet fram, og som kommer til syne når fuglene har fri tilgang på energi- og proteinrikt fôr, kan påføre fuglene skader i skjelett og seneapparat. En slaktekylling må slaktes i tide, ellers blir den en krøpling!

    Det er grunn til å peke på at kravene til fôrets sammensetning og produksjonsforholdene skjerpes vesentlig når marginene blir så små. Dette øker kravene til kompetanse både hos fôrprodusenter og oppdrettere. Etter at Statens landbrukstilsyn etter EØS-avtalen ikke lengre regulerer kraftfôrblandingenes sammensetning, er korrektiver og justeringer av kraftfôret overlatt til aktørene i markedet, uten offentlig medvirkning.

    Livdyr (foreldredyr) må fôres meget restriktivt i oppveksten for at skjelettet skal få tid til å modnes, og går konstant sultne. Dette er trolig en betydelig stressituasjon som utløser aggresjon fuglene imellom.

    Den endring i avlsmaterialet som her har skjedd vil etter Rådets mening kunne rammes av dyrevernlovens § 5 , selv om avlsarbeidet nå foregår i andre land.

    – Verpehøner

    Avliving av halvparten av daggamle kyllinger (haner) er et etisk dilemma. I et “gammeldags” dyrehold ville denne ressursen blitt utnyttet ved at hanene ville blitt slaktet og spist. Verpehønskyllingene vokser imidlertid for langsomt og er for lite kjøttfulle til at noen finner det økonomisk interessant å fôre fram hanekyllingene for slakt.

    * Fordeler med burdrift

    Nettinggulvet reduserer smittepresset ved å hindre kontakt med avføring, og dyras fysiske helse er generelt meget god. Høner med lav sosial status har en tryggere og trolig mindre stressende tilværelse i et 3-hønebur enn i løsdrift med samme høye belegninggrad. Det er videre enklere for røkteren å føre tilsyn med høner på bur enn i løsdrift. Sjuke og skadde dyr vil lettere kunne oppdages og skilles fra.

    * Ulemper med burdrift

    Ulempene ved burdrift er knyttet til de sterke begrensninger som legges på hønas bevegelsesfrihet og mulighet til å utføre artsspesifikk adferd. Høns er fra naturens side aktive dyr. Burmiljøet er meget stimulifattig og begrenser eller fratar hønene mulighet til å utfolde sitt naturlige adferdsrepertoir. Under naturlige forhold bruker de bl.a. mye tid på å sparke og hakke i bakken, en adferd som ikke får utløp i bur. Klørne slites ikke mot nettingbunnen og blir forvokste. Stereotyp vandring i burene før verping er trolig et tegn på frustrasjon ved ikke å finne et egnet rede. Plassen er så begrenset at hønene vanskelig kan flakse med vingene, og det finnes vanligvis ingen vagle.

    * Fordeler med løsdrift

    Hønene får mulighet for å tilfredsstille mange av sine adferdsmessige behov, bl.a. bevegelse, vagling, verpeadferd, fjærstell og støvbading. Hønene viser generelt et lavere fryktnivå enn på bur.

    * Ulemper med løsdrift

    Parasitter og mikroorganismer får bedre vilkår når høns er i kontakt med egen avføring, og smittepresset er derfor større i løsdriftsystemer med strø enn på bur. Fotbyller kan være et stort problem. Mortaliteten varierer mellom systemene, og er ikke nødvendigvis høyere enn på bur. “Kannibalisme” kan gi store økonomiske tap, og er dyrevernmessig et meget alvorlig problem.

    Ved høy tetthet og relativ knapphet på ressurser som drikkenipler, verpekasser m.v. vil løsdrifttilværelsen utvilsomt kunne bety en belastning for høner med lav sosial status.

    Rådets konklusjon

    Etter Rådets syn har målet om lave egg- og kyllingpriser på en uakseptabel måte satt hensynet til dyras behov til side. Egg og fjørfekjøtt er i dag de rimeligste animalske næringsmidler som kan kjøpes, og prisen har gjennom flere tiår vært fallende sammenlignet med annet kjøtt. Dyras naturlige adfersbehov og helse er bare blitt vektlagt i den grad det har hatt direkte betydning for produksjonsøkonomien.

    * Verpehøner. Verken burdrift eller intensive løsdriftsystemer for verpehøner slik de drives i dag, er etter Rådets syn dyrevernmessig tilfredsstillende. De mest intensive driftssystemene er med sin store tetthet ikke forenlig med det Rådet oppfatter som akseptabel dyrevelferd

    Rådet for dyreetikk mener imidlertid at det er en kvalitativ forskjell mellom burdrift og løsdrift. Høns er aktive dyr med en sterk trang til å utføre visse adferder. Tradisjonell burdrift begrenser etter Rådets oppfatning i urimelig stor grad hønenes mulighet for normal adferd og går dermed i uakseptabel grad på bekostning av dyrevelferden. Rådet vil likevel ikke utelukke at bur kan gjøres mer akseptable dersom vagle, sand og verpekasse gjøres tilgjengelig for hønene.

    Rådets kritiske holdning til bur betyr på ingen måte at løsdrift er problemfritt. I løsdrift kan fjærhakking og spesielt “kannibalisme” være et alvorlig og betydelig dyrevernmessig problem som fortsatt ikke er løst. Tilfredsstillende økonomi i produksjonen krever fortsatt en høy dyretetthet også i løsdriftsystemene. EUs maksimumsgrense på 25 høner pr. kvm gulvflate i løsdrift illustrerer dette. Ved høy tetthet blir det lett konkurranse mellom dyra om tilgang til de enkelte ressurser, noe som først og fremst går ut over dyr med lav sosial status. Et viktig mål må være å redusere dyretettheten.

    Rådet for dyreetikk mener etter en helhetsvurdering at det må være et mål at dagens burdrift på sikt blir avviklet. Problemene med løsdrift er imidlertid fortsatt for store til at denne driftsformen kan anbefales uten forbehold. Rådet ber derfor om at myndigheter og næring aktivt legger forholdene til rette for at det kan utvikles og etableres etisk akseptable former for løsdrift. Det bør komme forskrifter for hold av verpehøner i løsdrift. Forskningsinnsatsen på alternative systemer bør fortsette, også med hensyn på å finne fram til raser eller hybrider som er bedre egnet.

    Selv om det nå etterhvert vokser fram et tilbud av konsumegg produsert under mer dyrevennlige forhold, mener Rådet at det er nødvendig å gjøre noe med forholdene i den industrielle produksjonen. Et todelt produksjonssystem, med et tilbud av “alternative” egg ved siden av bureggene, er etter Rådets syn ingen løsning på de etiske problemene knyttet til den industrielle eggproduksjonen. En noe høyere pris som klart kommer dyrevelferden til gode, bør alle forbrukere kunne godta.

    * Slaktekylling. Rådet stiller seg særlig skeptisk til den store dyretettheten som er vanlig den siste del av oppfôringsperioden. Slaktekyllingproduksjon bør etter Rådets syn reguleres gjennom offentlige forskrifter under dyrevernloven. Det bør settes begrensninger på dyretetthet som tar tilstrekkelig hensyn til dyra også på slutten av oppfôringsperioden. Det bør stilles krav til strøgulvets beskaffenhet og til tilgjengelighet av vann og fôr, samt lys.

    * Fôring og avl. Ensidig fokusering på veksthastighet og fôrutnyttelse i avlsarbeidet for broilerrasene har fremskaffet kyllinger som er utsatt for lidelser forårsaket av den raske veksten. Med fri tilgang på fôr, vil kyllingene kunne pådra seg invalidiserende beinskader om de ikke slaktes i tide. Avlsdyr må av denne årsak fôres meget restriktivt. Fortsatt avl etter disse retningslinjene vil etter Rådets syn kunne rammes av dyrevernlovens § 5, som setter forbud mot å endre dyrs arveanlegg, også gjennom tradisjonelt avlsarbeid, dersom dette påvirker fysiologiske funksjoner i uheldig retning, eller dyret blir påført unødig lidelse.

    Kompetanse til å fôre det dyrematerialet som brukes til enhver tid, må sikres både blant produsenter og i fôrindustrien. Rådet mener at det offentlige ikke kan overlate alle forhold vedrørende fôring og avl som har vidtrekkende konsekvenser for dyrevelferden i fjørfeproduksjonen, til aktørene i markedet. Rådet mener at Landbruksdepartementet gjennom sine tilsynsorganer må sørge for at dyrevernmessige sider ved import og oppdrett vies like stor oppmerksomhet som de hygieniske og smittemessige forhold.

    * Lys. Utestenging av dagslys anses av mange fagfolk som en nødvendighet i fjørfeholdet. Rådet for dyreetikk vil peke på at lys er essensielt for en rekke fysiologiske funksjoner, bl.a. døgnrytmer. Rådet kan på generelt etisk grunnlag ikke akseptere at en husdyrproduksjon ikke skal være forenlig med et basalt naturfenomen som dagslys. Rådet ber om at det undersøkes hvordan dagslys best kan introduseres i fjørfeproduksjonen. Dette er selvsagt ikke til hinder for at man simulerer mørkere natt v.h.a. av gardiner eller lemmer og en lysere eller lengre dag v.h.a. kunstig lys, eller har tiltak som hindrer direkte solskinn inn i rommet.

    Rådet stiller seg meget skeptisk til bruken av lysprogrammer uten døgnrytme, selv om det så langt Rådet kjenner til ikke er registrert negative effekter på dyra. Rådet ber om at lysprogrammer bør vurderes og godkjennes av offentlig dyrevernmyndighet.

    * Slakting. Rådet anbefaler at Landbruksdepartementet bidrar til utprøving av alternative avlivingsmetoder for fjørfe, der opphenging av levende dyr kan unngås.