Skip to content

Xenotransplantasjon

    NOU 2001: 18 om xenotransplantasjon har vært på høring. Rådet for dyreetikk har i den forbindelse gitt en vurdering av dyreetiske og dyrevelferdsmessige sider av saken.

    Rådet understreker viktigheten av full offentlig styring og kontroll med xenotransplantasjon. Rådet støtter forslaget om opprettelse av en egen nemnd og en biobank.

    Rapporten fra utvalget som har vurdert xenotransplantasjon legger avgjørende vekt på menneskets verdi og vår etiske og moralske plikt til hjelpe den som er syk. Dette er et viktig utgangspunkt også for Rådet for dyreetikk. En understrekning av menneskets verdi behøver imidlertid ikke utelukke at også dyr kan ha en egenverdi. Rapporten blir derfor alt for ensidig når den understreker menneskers verdi uten å berøre spørsmålet om dyrs verdi. Rapporten bærer preg av en sterk tro på medisinsk teknologi og menneskers “rett” til å forlenge livet gjennom alle de medisinske inngrep det til en hver tid finnes kunnskap om, samt menneskers rett til å bruke dyr som instrumenter for å oppnå dette. Rapportens omtale av den genetiske endringen av gris som en tilføring av “en håndfull menneskelige gener” og som “ikke vesentlig”,  bidrar til å bagatellisere den rent instrumentelle holdningen til bruken av dyr i medisinsk forskning og behandling.

    Det er en kjensgjerning at mange mennesker spiser svinekjøtt. Det kan derfor hevdes at det for grisens del må være likegyldig om den blir spist eller brukt som reservedeler. Selv om dette er riktig, legitimerer det likevel ikke enhver form for behandling av dyr. Det at vi spiser kjøtt betyr som kjent  ikke at det er likegyldig hvordan vi behandler dyrene før vi spiser dem. Faktisk settes det en rekke krav til hold av slaktedyr for at produksjonen kan framstå som etisk akseptabel, og en samlet landbruksnæring har sagt nei til genmodifiserte produksjonsdyr. Å spise dyr gir altså ingen automatisk rett til å genmodifisere dem. Slik Rådet for dyreetikk ser det,  blir det dermed ikke bare et spørsmål om ja eller nei til å utvikle bruken av dyr til organdonasjon. Det avgjørende er om dette kan foregå på en dyrevernmessig og etisk forsvarlig måte. Det er tre områder som Rådet vil peke på i denne sammenheng.

    1. Oppdrett av genmodifiserte donorgriser. Dyr som skal levere organer til transplantasjon må leve under kontrollerte, tilnærmet sterile forhold. Dette innebærer så vidt Rådet forstår at grisungene må tas med keisersnitt og overføres direkte til et sterilt miljø. De må altså vokse opp uten kontakt med mora. Griser er dessuten sosiale og meget aktive dyr. Det kan derfor være vanskelig å gi dyrene et tilstrekkelig stimulerende liv og ivareta deres velferd på en akseptabel måte under disse sterkt kontrollerte miljøforholdene. Dermed er det ikke sagt at det vil være umulig å ta vare på disse grisenes velferd på en hygienemessig trygg måte, men at det vil kreve innsats og oppfinnsomhet å få det til.
    2. Veien fram til en donorgris. Griser må genmodifiseres før de kan nyttes som organdonatorer. Uten en genmodifisering, der overflatemolekyler på cellene som “trigger” en avstøtningsmekanisme enten fjernes eller endres, kan ikke griseorganer brukes. Veien fram til en vellykket genmodifisering er fortsatt lang, og man må forvente mange mislykkete forsøk for hvert som er vellykket. Erfaringene viser at genoverføringer har gitt uventede resultater og at transgene dyr også har fått påvirket andre egenskaper enn de man var ute etter. Det er derfor svært viktig at dyrevelferden vektlegges hele veien, og at det ikke fires på kravet til funksjonsdyktige dyr.
    3. Forsøksdyr / klinisk utprøving. Forskning og utprøving for å etablere teknikkene for organtransplantasjon, og ikke minst for å forhindre avstøtningsreaksjoner, foregår for fullt. Mottakerne dør fortsatt, etter å ha vært utsatt for en omfattende operasjon og store påkjenninger i dagene etterpå. Det benyttes en lang rekke arter til disse forsøkene, primater inkludert. Det er likevel enighet om ikke å bruke primater til organdonatorer for mennesker. Dette er bygget på flere hensyn, ikke minst den lidelse som disse dyra utsettes for og hensynet til primatene som våre nærmeste slektninger, med et rikt følelsesliv. De er dessuten fåtallige, formerer seg langsomt og kan huse for oss farlige virus. Imidlertid fanges det nå inn, i storstilt skala, ville bavianer i Afrika. Disse sendes videre til forsøksdyrlaboratorier verden over, til bruk i forskning på xenotransplantasjon. Det er kommet rapporter om sjokkerende forhold, både i forbindelse med innfanging og videre oppstalling. Selv om slik forskning ikke foregår i Norge, er det viktig at man tar sterk avstand fra bruk av villfangede dyr og at forskermiljøene er oppmerksomme på og kritiske til omfanget og typen forsøk som gjennomføres.

    Vurdering fra Rådet for dyreetikk, avgitt oktober 2001