Er det mulig å bruke rensefisk på en etisk og velferdsmessig forsvarlig måte i norske oppdrettsanlegg?

Sammendrag

Behandling av lakselus utgjør en stor belastning for oppdrettslaks i Norge. En av måtene man bekjemper lakselus på, er ved å bruke rensefisk som spiser lusene av laksen. Dette har ført til at bruken av rensefisk i norske oppdrettsanlegg har økt kraftig de siste årene og ligger nå på et nivå på 50-60 millioner fisk årlig. I denne uttalelsen ønsker Rådet for dyreetikk å vurdere om det er mulig å bruke rensefisk på en etisk forsvarlig måte som ivaretar deres velferd, eller om bruken må reduseres eller i ytterste konsekvens fases ut.

Utfordringene ved bruk av rensefisk omfatter blant annet høy dødelighet og dårlig velferd.  Det er også uklart hvor effektiv rensefisken er som lusespiser og hvordan villfangst, produksjon og transport av rensefisk påvirker lokal fauna. En viktig prinsipiell diskusjon er også hvorvidt det er greit å bruke én art for å opprettholde en annen.

Før det kan revurderes om rensefisk kan brukes på en etisk og velferdsmessig forsvarlig måte i norske oppdrettsanlegg, er det en rekke tiltak som må på plass. Kompetansenivået må heves, mørketallene rundt dødelighet må reduseres og de faktiske årsakene til dødelighet må kartlegges, overvåkes og løses. Det må videre arbeides for bedre etterlevelse av rutiner forbundet med helse-, miljø- og velferdsovervåkning. Det må også arbeides for bedre etterlevelse av rutiner for avviksbehandling, samt utvikles bedre rutiner for avliving og slakt. Det må være klare krav til artstilpassete miljøberikelser og gjemmesteder, artsspesifikke retningslinjer og velferdsstandarder for hele livssyklusen for rensefisken.

Rådet for dyreetikk mener at dagens praksis hvor millioner av rensefisk forbrukes hvert år, ikke er etisk eller dyrevelferdsmessig forsvarlig. Inntil rensefisk kan tilbys et liv som er verdt å leve i norske merder, bør bruken begrenses. Når kunnskapshullene er tettet og positive effekter av de ovenfor nevnte tiltakene er dokumentert, kan videre bruk av rensefisk vurderes på ny. På bakgrunn av ovenfor nevnte forhold, er rådets anbefaling:

  • Dersom tiltakene resulterer i dokumenterbart bedre velferd og overlevelse, kan bruken av rensefisk fortsette. Det er allikevel ikke gitt at videre forbruk på nivåer som vi ser i dag eller høyere kan forsvares selv under optimale forhold.
  • Dersom tiltakene uteblir eller ikke gir dokumenterbart bedre velferd og overlevelse, bør det resultere i en total utfasing.

Bakgrunn og premiss for uttalelsen

Bruk av rensefisk er et tema som engasjerer både oppdrettsnæringen, forsknings-miljøene og befolkningen generelt. Temaet diskuteres også på politisk nivå og Miljøpartiet De Grønne (MDG) har tatt til orde for å forby bruken av rensefisk av hensyn til dyrevelferd og livet i havet.

Meningene om bruk av rensefisk er sterke og sprikende. De fleste er imidlertid enige om at et forbruk av rensefisk på dagens nivå, med de utfordringene praksisen innebærer, ikke kan fortsette. Rådet for dyreetikk (RDE) ønsker i denne uttalelsen å vurdere om det er mulig å bruke rensefisk på en etisk forsvarlig måte som ivaretar deres velferd, eller om bruken må reduseres eller i ytterste konsekvens fases ut.

Enkelte medlemmer i RDE ønsker å avskaffe bruken av rensefisk på prinsipielt grunnlag. Uttalelsen bygger allikevel på et premiss om at bruk av rensefisk kan være etisk akseptabelt gitt at den tilbys et godt liv.

Norsk oppdrettsnærings bruk av rensefisk

Norsk fiskeoppdrettsnæring hadde sin spede begynnelse på 1970-tallet. I 2019 utgjorde de to viktigste oppdrettsartene atlantisk laks og regnbueørret henholdsvis 93,9 og 5,7 % av eksportverdien av norsk oppdrettsfisk på 72,5 milliarder kroner.

Norsk sjømatnæring utgjør omkring 58 000 årsverk, hvorav halvparten av sysselsettingen skjer direkte i næringen.

Infeksjonsforebyggende tiltak og vaksineringsprogrammer gjennom flere tiår har redusert antibiotikaforbruket i oppdrettsnæringen med 99 % siden 1987. Produksjonen er allikevel ikke uten problemer. Sykdommer som infeksiøs lakseanemi (ILA), pancreassykdom (PD) og hjertesprekk (CMS) er fortsatt en utfordring i norske merder og resulterer i både fiskevelferds- og økonomiske konsekvenser. Dødelighetstallet varierer mye mellom lokaliteter og landsdeler, men ligger på landsbasis rundt 16 % per år i sjøfasen. Lakselus (Figur 1) har lenge vært et problem for oppdrettsnæringen av hensyn til fiskens velferd og helse. Lusene setter seg fast på laksen og spiser laksens skinn og blod. Dette kan føre til sårskader og økt forekomst av sykdom og død. Ifølge matforskningsinstituttet Nofima, brukte oppdretterne over 5,2 milliarder kroner på å holde lusenivået under kontroll i 2018.

Figur 1. Lakselus fester seg på verten og vokser videre til voksen lus. Kilde: https://laksefakta.no/laks-og-miljo/lus/

Behandling av lakselus er den største utfordringen for helsen til oppdrettsfisk i Norge. En av måtene man bekjemper lakselus på, er ved å bruke rensefisk som spiser lusene av laksen. Denne behandlingen er forebyggende, og et av flere verktøy som ligger under kategorien ikke-medikamentell (IM) behandling. Antallet rensefisk brukt i norske oppdrettsanlegg har økt kraftig de siste årene og har nådd et nivå på mellom 50 og 60 millioner fisk årlig (Figur 2). Flere rapporter og forskningsartikler den senere tid, inkludert Velferd hos rensefisk (2020), skrevet etter Mattilsynets tilsynskampanje i 2018-19 og rapporten om dødelighet (2020) fra Havforskningsinstituttet, peker på høy dødelighet og store problemer ved bruk av rensefisk.


Figur 2. Årlig bruk av rensefisk mellom 1998 og 2018. Tall i millioner.
Kilde: Fiskeridirektoratet pr. 29.5.2019

I Norge er det særlig rognkjeks og ulike leppefiskarter som bergnebb, grønngylt, berggylt, gressgylt og rødnebb som brukes som rensefisk. På 1990-tallet var omsetningen av rensefisk kun basert på villfanget fisk, men etter hvert som etterspørsel og forbruk økte, begynte man å produsere oppdrettsfisk i egne oppdrettsanlegg. I 2019 ble 64 % av rensefisken drettet opp, mens 36 % var villfanget. Fangst, produksjon og omsetning av rensefisk har i dag en verdi på over 1 mrd. kroner årlig. Det brukes vanligvis 5 – 15 rensefisk per 100 laks i et oppdrett.

Utfordringene ved bruk av rensefisk

Tidligere ble lakselus hovedsakelig bekjempet med kjemikalier som azametiphos, cypermethrin, deltamethrin og hydrogenperoksid. Etter hvert ble lusene motstandsdyktige mot kjemikaliene og effekten avtok. Kjemikaliebruk er også uønsket grunnet miljøhensyn. Rensefisk, en biologisk IM bekjempelsesmetode, representerte derfor en av flere lovende løsninger på problemet. Bruken er allikevel ikke uproblematisk.

Høy dødelighet

Hovedproblemet ved bruk av rensefisk er den høye dødeligheten. Mens Mattilsynet i sin rapport fant at den dokumenterte dødeligheten ligger på rundt 40 %, er realiteten at det er store mørketall rundt hvor mange rensefisk som er igjen i merden når laksen er slakteklar.

Som det framgår i de tidligere omtalte rapportene til Mattilsynet og Havforskningsinstituttet, er det mange årsaker til at rensefisken dør. Halebiting, generell mangel på gode vaksiner mot ulike bakterie- og virussykdommer, dårlig yngelkvalitet, skade etter transport, dårlig hygiene, temperaturstyring og vannkvalitet er alle listet opp som mulige årsaker. Andre grunner kan være dårlig håndtering, rømning, predasjon, skader og sult. I tillegg kommer problemer relatert til vaksinering og manglende utsortering når laksen skal avluses mekanisk.

På lik linje med laks, er det altså tre faser av livs- og produksjonssyklusen som må adresseres med hver sine utfordringer.

  1. Produksjon/landfase
  2. Levering, transport og utsett
  3. Røkting og stell i merdene

Produsentene av rensefisk har et ansvar for å drive en helse- og velferdsmessig forsvarlig produksjon for å kunne levere en robust fisk av god kvalitet. Ifølge næringen selv, kan stadig flere oppdrettere, spesielt av rognkjeks, vise til økt overlevelse gjennom hele produksjonssyklusen. Dette forklarer de med tiltak som systematisk arbeid med screeningprogrammer for ulike sykdommer, sanering av syke kar/grupper og optimalisering av driftsforhold. Salg av rensefisk har også gått fra å være et “selgers marked” til et “kjøpers marked” der kundene i større grad stiller krav til kvalitet, størrelse og leveringstidspunkt.

Dagens største rensefiskutfordringer er knyttet til røkting og stell av fisk etter utsett i merder i sjø. Som vist over, er det en stor diskrepans mellom den dokumenterte dødeligheten på 40 % og den faktiske som ligger nær 100 %. Dette betyr at det er store hull i kunnskapen om hva som skjer under sjøfasen. Riktignok kan det være vanskelig å dokumentere hva som har skjedd med rensefisken. Antall fisk telles når de blir satt ut i merd. Død fisk går imidlertid fort i oppløsning og rømt fisk er vanskelig å følge. Antall døde fisk kan derfor være vanskelig å registrere. Allikevel vitner diskrepansen om dårlige rutiner og mangelfull oppfølgning. Dette tyder på at systemene ikke er tilstrekkelig utviklet til å omfatte rensefisk og dermed vanskeliggjør registreringsarbeidet. Uavhengig av hvilken grunn, er det vanskelig å løse et problem man ikke har oversikt over eller vet årsaken til.

Tiltak

Vi trenger mer kunnskap om hvorfor rensefisken dør. For å kunne kartlegge dette, må det utvikles gode rutiner og systemer for å registrere og dokumentere dødeligheten. Når diskrepansen mellom dokumentert og faktisk dødelighet er redusert, må nivået overvåkes og målrettede tiltak etableres for å øke overlevelsen gjennom hele produksjonssyklusen.

Ukjent effektivitet

Et paradoks ved bruken av rensefisk, er at man ikke vet hvor effektive de er til å fjerne lus. En oversiktsartikkel fra 2020 (Overton, Barrett, Oppedal, Kristiansen, & Dempster, 2020) konkluderte med at kun 11 vitenskapelige studier hadde undersøkt denne effekten med gode eksperimentelle, repeterbare oppsett og at resultatene var sprikende. Studiene var dessuten nesten utelukkende utført i forsøksmerder eller kar og var derfor lite representative for kommersiell drift. Rognkjeks er også funnet å ha ulik personlighet som igjen påvirker deres evne eller interesse for å spise lus.

Tiltak

Effektiviteten av rensefisk må undersøkes. Erfaringer fra felt gir indikasjoner på at bruk av rensefisk har en tydelig effekt. Flere storskala-forsøk er derfor nødvendig for å etablere i hvilken grad de ulike rensefiskene spiser lus for å kunne forsvare videre bruk. Dersom effektiviteten viser seg å være så lav som tidligere studier har vist, må det iverksettes tiltak som avl for mer effektiv rensefisk og tilrettelegging for bedre kontakt mellom oppdrettsfisk og rensefisk. En mer treffsikker utvelging av de mest effektive rensefiskene kunne i teorien ha spart et betydelig antall rensefisk, med samme effekt i bekjempelse av lakselus. Det er mye ubrukte data, særlig fra felt og erfaringer i den daglige produksjonen, som kan bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget i dette arbeidet.

Ettersom evnen til å spise lakselus er genetisk betinget, må det jobbes videre med å avle fram rensefisklinjer som har ekstra appetitt på lakselus. Dersom bruken av rensefisk i det hele tatt skal kunne forsvares, må det kunne dokumenteres som et effektivt tiltak.

Manglende avviksbehandling

I 2018-19 hadde Mattilsynet en tilsynskampanje på rensefisk. I den etterfølgende rapporten, pekte de på manglende rutiner for avviksbehandling for rensefisken som et stort problem i oppdrettsnæringen. Ifølge regelverket skal det utføres avviksbehandling ved for dårlig levemiljø og forøket dødelighet. Dårlig levemiljø kan omfatte blant annet for høy tetthet, dårlig vannkvalitet og fôringsmangler.

Tiltak

Gode rutiner for avviksbehandling må etableres for å fange opp problemene og effektivt løse dem før det går utover fiskens helse og velferd. Etablering av gode rutiner og god dokumentasjon er også viktig for å se utviklingen over tid og unngå at samme problem oppstår flere ganger.

Forhold som påvirker rensefiskens velferd

I tillegg til årsakene som gjør at rensefisken dør, er det en rekke forhold i merden som gjør at rensefisken har dårlig velferd. Tilleggsfôring er nødvendig for å ivareta rensefiskens ernæringsbehov. Vitenskapelige studier har anslått at en tredjedel av rognkjeks dør av sult i løpet av noen måneder dersom den ikke tilleggsfôres (Powell et al., 2018). Situasjonen kan også være snudd på hodet i den betydning av sulten laks kan angripe og spise rensefisk. Det er derfor anbefalt at laksen er mett når rensefisken introduseres. Rensefisk trenger i tillegg skjulesteder i merden for å unngå å bli spist, unngå annen aggressiv rensefisk og for å hvile. Rognkjeksen er ingen sterk svømmer og har behov for egnede hvilesteder. Mangel på skjulesteder gir derfor økt stress og går ut over velferd og helse.

Mens rognkjeksen ikke har svømmeblære, kan leppefisken få overfylt svømmeblære. Dette kan skje enten som respons på stress eller ved at de heves for raskt mot overflaten som når nettene skal vaskes eller fisken behandles. Overfylling av svømmeblæra kan forårsake død hos fisk.

Både rognkjeks og leppefisk er utsatt for sykdommer som furunkulose, bakterie- og soppinfeksjoner. Sekundærinfeksjoner kan også oppstå som følge av stress, dårlig fôring, håndtering under vaksinasjon, dårlig stell og/eller vannkvalitet. Rognkjeks er også utsatt for katarakt (grå stær) som kan følge av underernæring eller parasitter. Rensefisk kan også selv bli angrepet av Skottelus, Caligus elongatus. Denne kan være særskilt problematisk i deler av året, spesielt i nordlige regioner.

Det finnes også bevis for at sykdommer kan overføres fra rensefisk til oppdrettslaks og at sykdomsfremkallende agens kan endre seg over tid og infisere nye arter. Blanding av oppdrettsfisk og rensefisk kan dermed utgjøre en gjensidig trussel for hverandre dersom helse og velferd ikke ivaretas på en tilfredsstillende måte.

Tiltak

Vi trenger mer kunnskap om forholdene som påvirker rensefiskens velferd. God dyrevelferd dreier seg ikke bare om å unngå helseproblemer eller belastninger, men også om det å ha frihet til å få utfolde seg og oppleve god livskvalitet. Det finnes i dag veiledere med anbefalinger rundt bruk og hold av rensefisk. Disse er i ferd med å oppdateres gjennom et større arbeid finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF). Erfarings- og kunnskapsdata bør legges til grunn for å gi krav til f.eks.:

  • Hvor mange rensefisk som maksimalt kan settes ut i en merd
  • Fôring for å sikre optimal helse- og ernæringsstatus, f.eks. daglig mengde, tidspunkt på døgnet, plassering i merden i forhold til strøm, skjul, dybde i vannsøylen og fôrtype
  • Når på året det er forsvarlig å sette ut rensefisk i ulike regioner (geografisk strategisk utsett)
  • Hvor mye tareskjul som skal være tilgjengelig til en gitt mengde rensefisk

Når slike spørsmål er besvart, må velferdsnivået kontinuerlig overvåkes ved bruk av gode velferdsindikatorer som også må etableres.

Det kontinuerlige arbeidet med avl, effektive vaksiner, helsetilstand ved utsett av rensefisk i kombinasjon med generelle biosikkerhetstiltak er svært viktig for å sikre god helse blant rensefisken.

Anskaffelse av rensefisk

Som tidligere beskrevet, blir rensefisk enten villfanget eller drettet opp. Begge metoder har sine velferdsutfordringer. Det høye forbruket av rensefisk i lakseoppdrettet har medført bekymring for overfiske av de ville rensefiskbestandene. Det er usikkert hvordan uthenting av store mengder fisk påvirker økosystemet i områdene de hentes fra. Fiskeridirektoratet har fastsatt reguleringer av fisket etter leppefisk i 2020. Innrapportering av fangst, kvoter og restriksjoner av tidsperiode for fiske er viktige tiltak for å ha kontroll med og ivareta bestanden. Flytting av villfanget rensefisk mellom regioner og ulike deler av landet er problematisk, både mtp. påvirkning på lokal fauna og biosikkerhet, ettersom sykdoms- og infeksjonsstatus hos villfanget rensefisk generelt er dårlig kjent (VKM et al., 2017).

Uavhengig om rensefisken er villfanget eller oppdrettet, må den transporteres til oppdrettslokalitetene. Dette er stressende for fisken. Det er også funnet at en stor andel fisk dør av sykdom i samlemerder og kar. Foreløpig mangler man oversikt over utbredelsen av sykdommer, så transport av villfanget leppefisk skjer uten at man kjenner fiskens helsestatus.

Mattilsynet-inspektørene fant den største andelen avvik i settefiskeanleggene (21 av 33 undersøkte anlegg hadde avvik) og det rapporteres om høy dødelighet i både stam- og settefiskproduksjonen. Her er det imidlertid stor variasjon mellom aktørene.

Tiltak

Rensefiskprodusenter må som et minimumskrav kunne dokumentere lav dødelighet fra innlegg av rogn til levering og utsett av rensefisk, samt helsekontroll med operative velferdsindikatorer før utsett. Det bør jobbes med systematisk kunnskapsbasert og vitenskapelig suksesskriterier for produksjon. Hvis rensefisk kan produseres på en måte som sikrer bedre velferd og overlevelse, vil en lavere rensefiskproduksjon være tilstrekkelig for å oppnå samme renseeffekt i merden.

Det samme gjelder for transport og levering av rensefisk fra landanlegg til sjøanlegg. Det må utarbeides tydelige krav for forsvarlig transport, særlig mtp. håndtering ved pumping/ flytting fra kar til transportenhet, tetthet i transportenhet, krav til flater å hvile på (rognkjeks), lengde på transport, etc.

Påvirkning på lokal fauna

Akkurat som laksen kan rømme og blande seg med villaks, kan rensefisk rømme og blande seg med viltlevende rensefisk. Ettersom rømming kan skje på steder som er uegnet for rensefisk, kan rømningen i seg selv medføre velferdsutfordringer eller død grunnet uegnet miljø, temperatur, strømninger eller for lite mat. Rømning kan også forekomme på steder hvor rensefiskens genetikk ikke er identisk med den lokale. Hybridisering (oppdrettet eller villfanget fisk med annen genetisk sammensetning parrer seg med lokal fisk), kan derfor ha en negativ påvirkning på de lokale rensefiskstammenes fitness og redusere deres velferd og overlevelse. Rømming kan også utsette lokale fiskebestander for sykdommer de har liten motstandskraft mot.

Transport av villfanget rensefisk kan også påvirke lokal fauna på andre måter. Sammen med fisken, kan agens som virus, bakterier, parasitter og sopp, samt virvelløse dyr, maneter og tang følge med som blindpassasjerer. Dersom dette skjer gjentatte ganger, er det en betydelig sjanse for at de fremmede artene etablerer seg på stedet.

Tiltak

Effekten av villfangst må undersøkes, samt påvirkningen rømt rensefisk har på lokale villfiskstammer. Det er behov for mer kunnskap som kan bidra til å redusere risiko for smitte mellom laksefisk og leppefisk og mellom de ulike leppefiskbestander. Det er viktig å kartlegge helsestatus hos leppefisk som flyttes mellom regioner. Det bør stilles strengere krav og restriksjoner til hvor villfanget fisk kan settes ut i forhold til der den ble fanget/ fisket.

Det trengs også mer kunnskap om belastningen for rensefisk som selv utsettes for angrep av skottelus.

Alternativer til rensefisk

Det er generelt få effektive verktøy i kampen mot lakselus. Ettersom medikamentell behandling har begrenset effekt og så å si alle ikke-medikamentelle-metoder medfører en belastning for fisken, ligger det viktigste arbeidet i kampen mot lakselus i langsiktige forebyggende strategier. Dette omfatter tiltak som soneplanleging og strategiske utsett, bruk av luseskjørt, undervannsfôring og lys, nedkorting av produksjonstid i sjø, samt reduksjon av antall laks i perioder der lusene formerer seg mest og i perioder der smolten vandrer ut fra elvene. I tillegg kommer de kontinuerlige tiltakene som fjerner lakselus jevnt og trutt uten at de har en direkte negativ effekt på laksen.

Tiltak

Det er viktig å fortsette arbeidet med å utvikle nye, effektive og skånsomme tiltak mot lakselus og ikke slå seg til ro med rensefisk som den endelige løsningen.

Etter endt tjeneste

Det er hensiktsmessig at rensefisken følger laksen gjennom en hel produksjonssyklus. Dette er mulig for den saktevoksende berggylten gitt at den holder seg frisk og i god kondisjon. For rognkjeksen er det derimot en utfordring av den blir for stor og mister sin effekt som lusespiser. Det jobbes med mer effektive metoder for utfisking av stor rognkjeks, samt utfisking av rensefisk i forbindelse med operasjoner for å ivareta fiskevelferden. Disse metodene må optimaliseres slik at særlig rognkjeksen kan fjernes fra merdene når den ikke lenger tjener sitt formål som lusespiser.  Det er også viktig at avlivning av rensefisk foregår på en velferdsmessig forsvarlig måte.

Tiltak

Det er viktig å finne gode bruksområder for rensefisken etter at den ikke lenger kan benyttes i merdene.  Det trengs også mer kunnskap rundt slakt av rensefisk. Forsøk er i gang for å dokumentere og utvikle verifiserte avlivningsprosedyrer og for å finne metoder med mål å sikre human avliving av rensefisk i forbindelse med utfisking og slakt av oppdrettsanlegg.

Det bør videre undersøkes om et mulig endelikt for viltfanget rensefisk etter endt tjeneste kunne være frislipp, og et liv i fri, vill tilstand i en siste livsfase. Dette ville gi viltfanget rensefisk mulighet til å gjennomgå flere faser i sin livssyklus og dermed mer fullverdige liv, forutsatt at frislipp av viltfanget rensefisk reelt kunne resultere i akseptabel overlevelse. Viktige hensyn her er også at frislipp ikke måtte overbelaste lokale økosystemer (noe som vel også kunne resultere i lav overlevelse) eller medføre vesentlig smitteproblematikk eller fare for hybridisering med lokal fisk.

Er det greit å bruke én art for å opprettholde en annen?

Rensefisk er beskyttet av dyrevelferdsloven på lik linje med laksen. I Lov om dyrevelferd §3 heter det at «dyr «har egenverdi uavhengig av hvilken nytteverdi de måtte ha for mennesker». Det oppleves derfor paradoksalt at et forbruk av rensefisk på 50-60 millioner individer per år tillates når kunnskapshullene er store, velferdsutfordringene står i kø og den faktiske dødeligheten er nær 100 %. En slik praksis ville aldri vært tillatt for landdyr. Hvorfor skal det da være greit for fisk?

Vi mennesker behandler ulike dyrearter ulikt. Forskjellsbehandling på grunnlag av artstilhørighet kalles spesiesisme (eng. speciesism), og innebærer at dyr tildeles ulike verdier og rettigheter på grunnlag av sin artstilhørighet – noen ganger ut fra i hvilken grad de er forskjellige fra mennesker. Dyr behandles også ulikt på grunn av utseende. Søte dyr med myk pels og store øyne vekker vår empati og beskyttelsestrang. Det gjør derimot ikke fisken. Med sin kalde kropp, ubevegelige ansikt, stive blikk og uforståelige kommunikasjon, kommer den langt ned på søthetsskalaen. Dette er muligens en grunn til at fiskevelferd har vært et ikke-tema helt frem til 2000-tallet. Holdninger til fisk er derfor langt dårligere enn holdninger til mange andre dyrearter. Når rensefisk i tillegg reduseres til et verktøy til bruk for å opprettholde produksjonen av en annen art, kommer den enda lenger bak i folks bevissthet. Kritiske stemmer, også blant politikerne, har i årevis kommentert hvordan en dødelighet på 15-20 % for oppdrettslaksen er uakseptabelt. Dødelighet på nær 100 % for rensefisken har fått liten eller ingen oppmerksomhet.

Det diskuteres i vitenskapelige kretser om død er ensbetydende med dårlig velferd (Yeates, 2010), men mange vil mene det er uetisk å bruke 50-60 millioner individer av en art for å opprettholde produksjonen av en annen art, dersom disse individene opplever dårlig velferd i løpet av sin levetid. Et sentralt punkt i diskusjonen om det er uetisk å bruke rensefisk i det strategisk forebyggende arbeidet mot høye nivåer av lakselus, er om rensefiskens helse og velferd blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Dette forutsetter at effekten på rensefiskens velferd kan dokumenteres på en vitenskapelig tilfredsstillende måte, og at det utarbeides klare, kunnskapsbaserte retningslinjer for forsvarlig bruk og hold av rensefisk.

Det må kunne stilles strenge krav til helse og velferd hos en art som benyttes for å opprettholde produksjonen av en annen, for å unngå at førstnevnte utelukkende blir utnyttet som et middel uten respekt for dens egenverdi. Det kan derfor virke uakseptabelt at dødelighetsnivået til rensefisk overskrider dødelighetsnivået til oppdrettsfisken.

Etisk forsvarlig bruk av rensefisk som et forebyggende tiltak krever derfor både at rensefisken fører til bedre velferd for laksen som produseres; at rensefisken produseres, fanges og transporteres på en helse- og velferdsmessig forsvarlig måte; og at røkting og stell i merden sikrer tilgang på skjul, mat og mulighet til å utøve naturlig atferd.

Rådets vurdering

Før det kan revurderes om rensefisk kan brukes på en etisk og velferdsmessig forsvarlig måte i norske oppdrettsanlegg, er det en rekke tiltak som må på plass. Disse tiltakene må lovfestes og være styrt også av hensyn til fisken, ikke utelukkende av økonomi. Kompetanseheving må til. Mørketallene rundt dødelighet må reduseres og de faktiske årsakene til dødelighet må kartlegges, overvåkes og løses. I Mattilsynets tilsynsrapport ble det avdekket mange rutineavvik, blant annet i forbindelse med vaksinering og bedøvelse. Det må derfor arbeides for bedre etterlevelse av rutiner forbundet med helse-, miljø- og velferdsovervåkning. Det må fortsatt arbeides for bedre etterlevelse av rutiner for avviksbehandling, og det må utvikles bedre rutiner for avliving og slakt. Det må være klare krav til artstilpassete miljøberikelser og gjemmesteder, artsspesifikke retningslinjer og velferdsstandarder for hele livssyklusen for rensefisken.

I tillegg til tiltakene over, må det igangsettes formelt holdningsskapende arbeid. De som arbeider med oppdrettsfisk har lovpålagt fiskevelferdskurs hvert 5. år. Fokuset på rensefisk bør økes i disse kursene. Gode holdninger bygger på formidling av god, forskningsbasert kunnskap og er en forutsetning for god behandling og gode valg tas på vegne av rensefisken.

Rådet for dyreetikk mener at dagens praksis hvor millioner av rensefisk forbrukes hvert år, ikke er etisk eller dyrevelferdsmessig forsvarlig. Inntil rensefisk kan tilbys et liv som er verdt å leve i norske merder, bør bruken begrenses på en slik måte at kun de produsenter og kunder (lakseoppdrettere), som kan dokumentere god helse, oppfølging og effekt av rensefisk, får tillatelse til å fortsette med en begrenset bruk. Det må samtidig utvises en viss forståelse for at det tar noe tid å fylle kunnskapshull og implementere ny kunnskap i praksis. Det bør settes en tidsfrist med milepæler og klare mål. Når kunnskapshullene er tettet og positive effekter av de ovenfor nevnte tiltakene er dokumentert, kan videre bruk av rensefisk vurderes på ny.

På bakgrunn av ovenfor nevnte forhold, er rådets anbefaling:

  • Dersom tiltakene resulterer i dokumenterbart bedre velferd og overlevelse, kan bruken av rensefisk fortsette. Det er allikevel ikke gitt at videre forbruk på nivåer som vi ser i dag eller høyere kan forsvares selv under optimale forhold.
  • Dersom tiltakene uteblir eller ikke gir dokumenterbart bedre velferd og overlevelse, bør det resultere i en total utfasing.

Referanser

Havforskningsinstituttet. (2020). Analyse av dødelighetsdata fra spørreundersøkelse om velferd hos rensefisk Retrieved from https://www.hi.no/templates/reporteditor/report-pdf?id=31288&55055156

Mattilsynet. (2020). Velferd hos rensefisk. Retrieved from https://www.mattilsynet.no/fisk_og_akvakultur/akvakultur/rensefisk/mattilsynet_sluttrapport_rensefiskkampanje_2018_2019.37769/binary/Mattilsynet%20sluttrapport%20rensefiskkampanje%202018%202019

Overton, K., Barrett, L. T., Oppedal, F., Kristiansen, T. S., & Dempster, T. (2020). Sea lice removal by cleaner fish in salmon aquaculture: a review of the evidence base. Aquaculture Environment Interactions, 12, 31-44.

Powell, A., Treasurer, J. W., Pooley, C. L., Keay, A. J., Lloyd, R., Imsland, A. K., & Garcia de Leaniz, C. (2018). Use of lumpfish for sea-lice control in salmon farming: challenges and opportunities. 10(3), 683-702. doi:10.1111/raq.12194

VKM, Rimstad, E., Basic, D., Gulla, S., Hjeltnes, B., & Mortensen, S. (2017). Risk assessment of fish health associated with the use of cleaner fish in aquaculture Retrieved from https://vkm.no/download/18.40cd61cf160507e9844ca6c/1513852770245/Risk%20assessment%20of%20fish%20health%20associated%20with%20the%20use%20of%20cleaner%20fish%20in%20aquaculture.pdf

Yeates, J. W. (2010). Death is a Welfare Issue. Journal of Agricultural and Environmental Ethics, 23(3), 229-241. doi:10.1007/s10806-009-9199-9

Last ned høringssvaret

Høringssvar – Er det mulig å bruke rensefisk på en etisk og velferdsmessig forsvarlig måte i norske oppdrettsanlegg?