Avgitt oktober 1994
Pelsdyroppdrett er en av de husdyrproduksjoner som blir utsatt for sterkest kritikk fra dyrevernorganisasjonene og publikum forøvrig. Landbruksdepartementets etikkutvalg har drøftet de etiske sider ved pelsdyroppdrett. Dette er første gang etikkutvalget har vurdert en husdyrnæring i sin helhet.
Sammendrag: Fortsatt pelsdyrhold krever endringer
Etikkutvalget har vurdert de etiske sidene ved driftsformene i pelsdyrnæringen. Bevisstheten om de problematiske sidene ved oppdrett av pelsdyr er i de seinere år blitt mer framtredende også innenfor næringen selv. Det handler om driftsformer og behandling av dyr som ikke uten videre kan aksepteres.
Etikkutvalget peker på at pelsdyroppdrett dreier seg om rovdyr med en begrenset domestiseringsgrad som plasseres i små, stimulifattige nettingbur, der dyra ikke får utløp for mye av sin naturlige adferd. Selv om den fysiske helsetilstanden hos norske pelsdyr er god, og mor og unger får være sammen lenge, tyder stereotyp adferd, fryktreaksjoner og valpedrap på at dyra er mistilpassede i miljøet. Legger man avgjørende vekt på dyras ve og vel, er det etikkutvalgets oppfatning at de driftsformer som anvendes i dag, ikke kan forsvares. De bør derfor avvikles.
Skulle de politiske myndigheter av andre tungtveiende grunner ønske å videreføre næringen i den form den framtrer i dag, tilrår utvalget subsidiært at det innføres konsesjonsplikt, og at nye konsesjoner ikke gis før det er lagt fram en omfattende handlingsplan med sikte på en grunnleggende forbedring av dyras velferd. Utvalget viser til en rekke faktorer som kan forbedre situasjonen for dyra. Det pekes videre på betydningen av fortsatt forskningsinnsats, og at ny kunnskap prøves ut i praktisk oppdrett.
1 Hva betyr pelsdyrnæringen
Norge står for ca. 19% av reveskinnproduksjonen og ca. 1% av minkskinnproduksjonen på verdensbasis. I Norden er det Finland og Norge som har mest rev, mens Sverige og Danmark hovedsakelig har mink. I 1992 ble det i Norge produsert 425 000 reveskinn og 275 000 minkskinn i ca. 1800 farmer. Antall pelsdyrfarmer gikk ned med 400 (22%) i 1993, og produksjonen av reveskinn ble redusert med 100 000. Skinnprisene steg betydelig høsten 1993, og det er derfor ny optimisme i næringen, og det er forventet at produksjonen vil øke igjen. Næringen er følsom for konjukturer og motetrender, og har opplevd store svingninger i den tiden pelsdyroppdrett har vært drevet i Norge. Pelsdyroppdrett drives oftest i kombinasjon med annen landbruksvirksomhet.
Pelsdyroppdrett ble på midten av 80-tallet lansert politisk som et satsningsområde for landbruket i distriktene. Dette skyldes flere ting: Reveskinn av høy kvalitet kan bare produseres i kjølig klima. Pelsdyr kan nyttiggjøre seg avfall og avskjær fra slakterier og fiskeforedlingsbedrifter, ressurser som ellers blir lite utnyttet i Norge. Hunde- og kattemat blir i bare liten grad produsert innenlands. Luktproblemer gjør pelsdyroppdrett lite egnet i tettbygde områder. I typiske pelsdyrkommuner som Oppdal, Tingvoll og Sortland utgjør næringen anslagsvis 15, 9 og 6% av årsverkene i jordbruket (minimumsanslag beregnet som snitt av årene 1989, 1991 og 1993).
2 Pelsdyroppdrett – kort historikk
Den første oppdrett av pelsdyr startet i Canada på slutten av forrige århundre. Dette dreide seg i første omgang om sølvrev. Til Norge kom de første sølvrever i 1914, og blårev mot slutten av 1920-tallet. På 1920-tallet startet også importen av nordamerikansk mink.
I dag drives det hovedsakelig oppdrett på 3 arter:
– Sølvrev, som er samme art som rødrev (Vulpes vulpes)
– Blårev, som er samme art som fjellrev (Alopex lagopus) og
– Mink (Mustela vison), en art av mårfamilien som tidligere ikke fantes i norsk natur.
I oppdrett er det tatt vare på flere ulike fargevarianter (mutanter). Nye pelsfarger har også fremkommet ved krysninger med disse. Blårev og sølvrev kan, vha inseminering, krysses med hverandre.
I perioder har det vært drevet noe oppdrett på ilder, chinchilla, bisamrotte og sumpbever (nutria), og forsøksvis på mår og mårhund. Disse artene er nærmest uten betydning som pelsdyr i Norge i dag.
3 Domestiseringsgrad
Rev og mink er de av våre husdyrarter som er minst domestiserte. Dette skyldes at pelsdyr har vært holdt i fangenskap i relativt få generasjoner sammenlignet med de tradisjonelle husdyrartene, som har levd sammen med mennesker i flere tusen år. Et annet svært viktig moment er at det i liten grad har vært drevet et bevisst avlsarbeid for tammere dyr. Betydningen av å vektlegge lynne i avlsarbeidet ble imidlertid understreket i revidert avlsplan fra Norges Pelsdyralslag i 1993.
Selv om artsspesifikk adferd generelt viser liten genetisk variasjon og derfor påvirkes lite av seleksjon, viser emosjoner som frykt og aggresjon begge en relativt høy arvbarhet. For alle egenskaper en ønsker å selektere for, gjelder at effekten av seleksjonen er størst mens den arvelige variasjonen i egenskapen mellom individer er stor, dvs de første generasjonene. Seleksjonsforsøk fra Russland viser at det er fullt mulig å avle fram tam sølvrev i løpet av relativt få generasjoner.
Domestisering består i en genetisk betinget større mottakelighet for sosialisering overfor mennesker, og et generelt lavere aggresjonsnivå. Selv vårt eldste husdyr, hunden, må ha kontakt med mennesker i valpeperioden for å bli sosial. Dersom en hund vokser opp uten slik menneskekontakt, vil den oppføre seg som et vilt dyr.
Utilstrekkelig domestisering på genetisk grunnlag kan til en viss grad kompenseres ved bevisst å “temme” valpene gjennom hyppig kontakt med mennesker.
4 Naturlig levesett for pelsdyrartene
Rødrev
Sølvreven er som nevnt en fargevariant av rødreven. Nyere undersøkelser viser at rødreven er mer sosial enn man tidligere trodde. Det vanligste er at rødreven lever i et monogamt parforhold, men i områder der dyretettheten er større, er det alminnelig at grupper med rever lever sammen. Gruppen har rangordning. Flokken består av nær beslektede tisper og én hann. Det er vanligvis bare den mest dominante tispa som reproduserer. Gruppen har felles hi, og alle revene hjelper til med å fø opp ungene.
Rødreven hevder revir som markeres med urin og avføring. Revirets størrelse kan variere mellom 200 og 20 000 dekar (vanligvis 4000-7000 dekar i Sverige), avhengig av næringstilgangen. Rødreven jakter alene, og er nærmest alteter. Den er en tilpasningsdyktig opportunist, som også finnes i større byer. Overflødig mat samles i forråd som graves ned. Rødrevens paringstid er i januar til mars, og 5-6 (1-14) unger fødes i hiet i april eller mai. Årets hannvalper forlater reviret seinhøstes, mens tispevalpene ofte blir igjen.
Rødreven er vanligvis mest aktiv om natten.
Fjellrev
Blåreven er en variant av fjellreven (polarrev). Fjellreven er mindre enn rødreven, og den lever i arktiske strøk. Fjellreven har naturlig beskyttelse mot streng vinterkulde gjennom sin tykke pels, korte lemmer og små ører. Den kan legge opp et tykt lag med underhudsfett som både tjener som isolasjon og opplagsnæring.
Fjellreven lever i par eller i større familiegrupper. Om vinteren, når næringstilgangen er liten, lever fjellreven oftest alene. Den kan da foreta lange næringsvandringer.
Fjellrevens revir er stort (pga knappere næringstilgang i fjellområder), mellom 8000 og 60000 dekar. Reviret hevdes imidlertid kun i sommerhalvåret (mars-oktober). Om vinteren er det bare selve hiområdet som forsvares. Hiet kan være meget komplekst, med til sammen flere hundre meter ganger i 2-3 etasjer og flere titalls åpninger. Farmreven nedstammer imidlertid fra fjellrevstammer i strøk med permafrost, der hiene er enklere utformet.
Fjellreven er langt mindre sky enn rødreven. Paringstiden kan strekke seg fra februar til mai, og hunnen går drektig i 53 dager. Dersom fjellreven lever i en gruppe, er det normalt bare den mest dominante tispa som reproduserer. Fjellreven kan få store kull, opptil 23 valper, vanligst er imidlertid 6-8. Valpetapet er stort. Fjellreven formerer seg bare i år med god næringstilgang (smågnagerår).
Fjellreven er dagaktiv.
Mink
Minken lever alene langs kyst og vassdrag. Minken er en utmerket svømmer, og jakter både i vann og på land. Den tar små pattedyr, fugl og egg, frosk, fisk og krepsdyr. Minken samler forråd.
Begge kjønn hevder revir, som kan være 0,7 -2,8 km lange strekninger langs elver, eller ca. 100 mål store våtmarksarealer. Reviret markeres med avføring og sekret fra analkjertlene.
Paringstiden varer fra februar til april. Det er hannen som forlater sitt revir for å finne hunner å pare seg med. Paringen induserer eggløsningen. Minken har forsinket implantasjon, dvs at de befruktede egg går inn i en hvilefase på 1-4 uker før fosterutviklingen fortsetter i 1 mnd. De 4-6 ungene fødes blinde og lite utviklede i mai. De dier mora i 8 uker, og forlater morens revir 3-4 mnd. gamle.
Minken er mest aktiv om natten.
5 Regelverk
Norske offentlige bestemmelser
Dyrevernlovens bestemmelser gjelder selvfølgelig også for pelsdyr. Det er egne forskrifter som regulerer avliving. Det finnes en rekke egne bestemmelser om pelsdyr hjemlet i husdyrloven (helse). Arbeid med forskrifter om hold av pelsdyr er nylig (1994) satt i gang.
Internasjonale bestemmelser
Norge er forpliktet til å følge Europarådets konvensjon om beskyttelse av produksjonsdyr, og anbefalingen om pelsdyr gitt under denne i 1990. I denne konstateres at essensielle velferdsbehov ofte ikke kan tilfredsstilles i dagens oppdrettsystemer, og det oppmuntres til videre forskning på velferd og helse hos pelsdyr.
Det heter videre at
– all rev skal ha hikasse eller hvilehylle, helst begge deler, og at tisper skal ha hikasse mens de er drektige eller har unger,
– dyrene skal gis passende objekter til å gnage på og leke med,
– at de bør få menneskekontakt fra ung alder, og
– at rutinemessig bruk av nakketang for å fange inn rev bør unngås.
Til avliving aksepteres flere metoder. En kan merke seg at det å brekke nakken på mink etter forutgående elektrisk bedøving, som er en vanlig avlivingsmetode i Norge, i følge Europarådets anbefaling kun bør benyttes dersom andre metoder ikke er tilgjengelige. Utstyr for elektrisk avliving skal ha en måler som er synlig for operatøren.
Næringens egne anbefalinger
Norges Pelsdyralslag har gitt ut egne anbefalinger om utforming av pelsdyrfarmer, som i hovedsak blir fulgt.
Pelsdyralslaget har nylig (1994) nedsatt en arbeidsgruppe som skal gjennomgå de seineste resultater fra adferdsforskningen med henblikk på utprøving under praktiske forhold. På grunnlag av dette skal det utarbeides en handlingsplan med henblikk på å gi pelsdyra best mulige vilkår.
6 Pelsdyr i farmmiljø
Bur
Pelsdyra går i nettingbur. Gulvnettingen er hos rev plastbelagt. Tidligere ble rev gjerne holdt i større utebur (løpegårder). Fra 1930-tallet gikk man over til holde dyra i skur under tak. Burene ble mindre, og de fikk nettingbunn. Dette beskyttet pelsen mot uheldig påvirkning av direkte sol og regn og bidro til å holde pelsen rein. På bur med nettingbunn blir også beskyttelsen mot smitte, bl.a. innvollsparasitter, bedre, idet dyrene ikke kommer i kontakt med avføring. Mink har hele tiden vært holdt på bur.
– Bur for rev (Pelsdyralslagets anbefaling)
En avlsburseksjon består av 2 bur, et stort (180x102x75; bredde/lengde x dybde x høyde i cm) og et lite (75x102x75) bur, som kan forbindes med en luke. Avlsburet utstyres med hikasse i yngletiden, ellers er burene vanligvis uten innredning. Hikassene er vanligvis uten redemateriale, og det er vanlig at ull som tispene plukker av seg blir fjernet av farmeren. I enkelte farmer er det montert inn ligge/utsiktshyller. Det kan være flere avvente revevalper (søsken) i samme bur. Minste anbefalte størrelse for pelsingsbur for én valp er 75x102x60.
– Bur for mink
Det brukes samme burstørrelse for både avlsdyr og valper. Standardmålene er 30x90x40 (høyde), men mange benytter bur med 35-40 cm bredde. Buret er beregnet for ett avlsdyr eller to avvente valper. Minken har permanent tilgang på redekasse utstyrt med redemateriale (treull e.l.).
7 Fôring og vanning
Voksne pelsdyr fôres èn gang daglig, unger oftere. Fôret kjøpes vanligvis ferdigblandet, og våtfôr (grøtaktig konsistens) er langt vanligere enn pelletert tørrfôr. Fôringen er meget viktig for en fin pels, og fôret er komponert for å dekke dyras behov for energi og næringsstoffer på en optimal måte. Det føres også en god hygienisk kontroll av fôret. Moderne pelsdyrfôr er næringsmessig svært konsentrert, og fôrvolumet er drastisk redusert i forhold til tidligere. Dette har fordeler som reduserte transportkostnader og mindre mengder ekskrementer. Den finfordelte konsistensen på fôret gir imidlertid ikke dyret sysselsetting i form av gnaging og riving som mer naturlig fôr ville gitt.
Praksis varierer når det gjelder systemer for vanntilførsel. Våtfôr dekker alene 65-75% av væskebehovet. De fleste farmer har automatisk vanning (drikkenipler) om sommeren. Om vinteren er problemet at vannet fryser. Vanningsanlegget kan frostsikres med varmekabler. Noen farmere vanner manuelt, og dyra kan da drikke inntil vannet fryser. Andre steder får dyra snø som legges oppå buret, eller det fôres med så vannholdig fôr at vannbehovet skal være dekket (sistnevnte løsninger tilfredsstiller ikke dyrevernlovens krav).
8 Håndtering
Pelsdyr håndteres i forbindelse med brunstkontroll og paring eller inseminasjon, flytting til annet bur, eventuell sjukdomsbehandling, bedømming av pelskvalitet og ved avliving.
Et avlsdyr håndteres gjennomsnittlig 20 ganger i året.
Det meste av innfangingen av rev foretas fortsatt med nakketang. Dette er en ca. 60 cm lang stang som har en gripeklo i ene enden. Gripekloen former en ring som sluttes rundt revens hals. Røkteren tar så tak i revens hale eller bakbein, og løfter dyret ut av buret. Reven kan fraktes over kortere strekninger i farmen mens den holdes på denne måten.
Det er vist at daglig og rolig håndtering av valper stort sett resulterer i voksne dyr som er såpass fortrolige med mennesker, at de lar seg fange inn og håndtere uten bruk av tang. Sølvrev får en mindre økning i hjertefrekvensen og viser mindre frykt ved manuell innfanging enn ved bruk av tang. Hos blårev, derimot, ser man ikke forskjell i adferd, og hjertefrekvensen er lavest ved innfanging med tang. Blårev reagerer oftere med passivitet i stressituasjoner (passiv mestringsstrategi). Måling av hjertefrekvens kan derfor være en dårlig stressindikator på denne arten.
Ved håndtering av mink benyttes skinnhansker, men også her er det vist at godt stell kan gjøre hansker overflødig.
9 Avliving
De dyra som skal pelses avlives på seinhøsten etter at vinterpelsen er ferdig utviklet (“moden”). Avlivingen foregår i farmen. Det er egne bestemmelser om avliving. En rekke metoder er tillatt. I praksis benyttes bare én metode på rev og to metoder på mink.
– Rev avlives med elektrisk strøm (220 V). En metallsonde føres inn i endetarmen, og strømkretsen sluttes ved at en metallstav stikkes inn i revens munn, eller ved at snuten holdes mot en metallplate.
– På mink foretas avlivingen ved at 1) nakken knekkes på dyr som på forhånd er gjort bevisstløse etter bedøving med elektrisk strøm, eller 2) vha av CO-gass.
1) Minken settes i et metallbur som tilkobles strøm, eller dyret holdes av røkteren som plasserer minkens bakbein på et metallunderlag og fører dyrets snute mot en metallplate. Dyret blir bevisstløst når strømkretsen sluttes, og nakken knekkes deretter manuelt.
2) Den giftige gassen karbonmonoksyd (CO) utvinnes fra eksos, som renses og avkjøles. Mink settes flere sammen ned i gassfylte kasser. Dyra blir bevisstløse i løpet av ca. 30 sek., og døden inntreffer etter 2-3 min.
10 Pelsdyrs velferd
Bedømming av husdyrs velferd kan baseres på parametre som: produksjonens størrelse, forekomst av sjukdom og reproduksjonsproblemer, samt vurdering av adferd (eventuelt også fysiologiske målinger av stresshormoner, hjertefrekvens, m.m.).
Lav produksjon indikerer dårlig velferd, men høy produksjon trenger ikke bety at velferden er god. Høy forekomst av sjukdom indikerer dårlig velferd. Høy forekomst av unormal adferd indikerer at dyra er stresset eller mistilpasset i miljøet.
10.1 Produksjonsresultater
Produksjonsresultat hos pelsdyr måles i % tomme tisper og antall valper pr. kull, eller antall valper pr. para eller inseminert tispe.
Færre minktisper enn revetisper går tomme. Inseminasjon gir flere tomme tisper enn naturlig paring (forskjell på 4-5%-poeng). Blårev har det største valpetapet, men dette er naturlig ut fra at blåreven får langt større kull enn sølvrev og mink. Hybridvalper (krysninger mellom blårevtispe og sølvrevhann) viser høyest dødelighet (30%). Tall for valpedødelighet er imidlertid usikre, da valper kan bli drept og fortært av tispa før den første opptellingen finner sted noen dager etter fødselen.
For mink viser produksjonsresultatet (1993) et snitt på 5,2 valper ved 3-ukers alder pr. para tispe.
Sølvreven får normalt ca. 5 unger i kullet, mens produksjonssnittet i norske farmer lå på 3,4 avvente revevalper pr. para eller inseminert avlstispe i 1993, en forbedring på 0,9 valp fra 1988.
Blåreven har naturlig større kull enn sølvreven, og får i snitt 8,1 valper i fangenskap. Produksjonsresultatene viser et snitt på 5,5 avvente valper pr. para eller inseminert tispe i 1993, en økning på 0,6 valp fra året før.
10.2 Helse
Norge har en av verdens friskeste pelsdyrpopulasjoner. En av hovedårsakene til dette har vært Norges strenge importbestemmelser. Men også sammenlignet med andre norske produksjonsdyr er helsesituasjonen for pelsdyr meget god.
Det foretas ikke rutinemessig vaksinering av besetningene.
– Virussjukdommer. Av virussjukdommene er det først og fremst plasmacytose på mink som i dag er et problem. Enkelte lyse fargemutanter er særlig mottagelige for denne sjukdommen. Plasmacytose bekjempes ved blodprøvekontroll med etterfølgende utpelsing av smittede individer.
– Bakterieinfeksjoner opptrer sporadisk, men det er idag ingen av disse som er særlig smittsomme.
– Fôringsbetingede sjukdommer. Fôrbårne infeksjoner og intoksikasjoner (f.eks. botulisme) har et langt mindre omfang enn tidligere. De fleste anlegg kjøper nå ferdig fôr, og forebyggende tiltak som god hygiene samt kontrollrutiner, har redusert forekomsten av slike utbrudd. Fôringsbetingede mangeltilstander er også sjeldne der det benyttes ferdig fôr.
I 1993 dukket det opp tarmadenomatose hos avvendte blårevvalper i noen få besetninger, en analog til tilsvarende sjukdom hos gris, som hos denne arten betegnes som en stress-sjukdom. Den opptrer på unge dyr i rask vekst som fôres sterkt. Dyrene får diarè og sterke trengninger, og kan presse fram endetarmen.
– Parasitter er relativt vanlig. Øremidd er utbredt på rev, og reveskabbepidemien er heller ikke helt klinget av. Smittekilden for skabb har i mange tilfeller vært vill rødrev. Mange oppdrettere får dyra sprøytet med ivomectin, et legemiddel som er virksomt mot både utvendige og innvendige parasitter, og som også benyttes til andre husdyrarter. Preparatet er imidlertid lokalirriterende, og gir vevsreaksjoner på injeksjonsstedet.
En èncellet organisme (Encephalitozoon cuniculi) gir sjukdommen nosematose, med sentralnervøse symptomer og nedsatt fruktbarhet. Blårev er mest utsatt. Parasitten ser ut til å ha en viss utbredelse i Norge, men har de siste par årene bare gitt kliniske symptomer på Østlandet.
– Hormonbehandling. I noen land behandles rutinemessig de dyra som skal pelses med hormonet melatonin. Implantasjon av melatoninkapsler på sommeren gjør at dyra blir pelsningsmodne 5-6 uker tidligere på høsten. Dermed reduseres fôrkostnadene. Dette gjøres ikke i Norge.
10.3 Pelsdyras adferd
Kjennskap til dyrenes adferdsbehov har stor betydning for å kunne gi dyra en god velferd. Motivasjonen som ligger bak en adferd er ofte komplisert. Noen adferdsmønstre utløses av ytre stimuli, mens andre har en sterk indre motivasjon. De unge rødrevhannenes vandringer ut av foreldrenes territorium på høsten er f.eks. hormonelt styrt. Adferder som er indre motivert anses som viktigst å tilfredsstille.
Siden 1987 har det pågått et nordisk forskningssamarbeide om pelsdyras adferd og velferd i farmmiljø.
Naturlig adferd er f.eks. fôrsøk (jakt), hevding av revir, seksuell adferd, hibygging og yngelpleie. Fôrsøk og jakt, samt markering av reviret, gir dyra mosjon. Bevegelsesbehovet opphører ikke selv om næringsbehovet er dekket. Rever antas å ha et et uttalt behov for å grave, en adferd som er en viktig del av reirbyggingen. Svømming og jakt i vann er en spesifikk adferd for mink. Hvor stor betydning tilfredsstillelse av artsspesifikke adferder har for dyras almenne velferd, er ikke klarlagt. Mange dyrearter er tilpasningsdyktige og kan vise stor fleksibilitet i sine adferdsmønstre.
Adferdsavvik
Våre 3 pelsdyrarter er alle i vill tilstand territoriale dyr og aktive jegere. Det er derfor ikke til å undres over at det oppstår problemer når dyra settes i bur i et farmmiljø. Minken kan ikke opprettholde et naturlig revir, og revene kan ikke danne sosiale strukturer eller foreta vandringer.
– Valpebiting/valpedrap
At moren dreper sine små valper, er en adferd som også forekommer hos rev i naturen. I oppdrettsammenheng er imidlertid denne adferden meget utbredt, og regnes som et stort problem hos rev, spesielt sølvrev. Adferden forekommer sjelden hos mink. Opptil halvparten av førstegangsfødende sølvrevtispene ammer ikke opp de ungene de føder. Noen valper dør fordi mora unnlater å stelle ungene, andre blir direkte bitt og drept av moren. Dette kan foregå uten påvisbare ytre forstyrrelser som overflyvninger, sprengninger o.a. Fryktsomme tisper dreper oftere sine unger enn andre. Fryktsomme tisper har ofte lav sosial status, noe som også er en faktor som er vist å ha stor betydning. Subdominante tisper er spesielt tilbøyelige til å drepe ungene sine, særlig dersom det er dominante tisper i naboburene. I et forsøk hadde sølvrevtisper med høy sosial status i gjennomsnitt 3,5 avvendte valper, mens tisper med lav status kun avvendte 0,6 valp. I naturen er det ikke vanlig at subdominante tisper som lever i en sosial gruppe reproduserer.
Forstyrrelser som dyra ikke er tilvendt, f.eks. overflyvninger, kan utløse panikkreaksjoner med valpedrap i pelsdyrgårder. Dyr som er vant med ulike syns- og lydinntrykk ser ut til å tolerere slike forstyrrelser bedre.
– Stereotyp adferd
kan utvikle seg når et dyr står overfor noe det oppfatter som et uløselig problem, og er vanlig å se hos dyr som står i stimulifattige miljøer. Det samme monotone bevegelsesmønsteret gjentas gang på gang, og har tilsynelatende ingen funksjon. Mink og rev, som har sterke motivasjoner for aktivitet, bl.a. i forbindelse med jakt, vil kunne bevege seg fram og tilbake i buret på en stereotyp måte. Noen dyr utvikler egne varianter, som å hoppe opp og ned mot burveggen. Forskningsresultater tyder på at utøvelse av stereotyp adferd kan dempe dyrets frustrasjoner gjennom frigiving av morfinliknende stoffer (endorfiner) i hjernen. Det er likevel meget omstridt om dyr med utviklet stereotyp adferd opplever mindre stress enn dyr uten slik adferd.
– Fluktadferd
Slik adferd viser seg når dyrene blir skremt og er motivert for å stikke sin vei. I et nakent bur vil en slik egentlig normal adferd kunne få avvikende uttrykk, siden målet for adferden ikke kan nås. Fluktadferd kan utvikle seg til å bli stereotyp, spesielt hos sølvrev. En kan se at reven står på framlabbene med kroppen presset opp langs borteste burvegg, eller at den hopper raskt fram og tilbake langs bortre burvegg. Tilstedeværelse av hikasse vil redusere stereotyp fluktadferd. Dominante dyr kan vise aggressiv adferd i de samme situasjoner som hos andre individer utløser fluktadferd.
– Pelsbiting
innebærer at dyret biter av seg sin egen pels. Adferden kan kun omfatte halen, og har da mindre økonomisk betydning. Pelsbiting har en viss utbredelse hos mink, mindre i Norge enn i mange andre land. En arvelig faktor antas å ha betydning for utvikling av dette adferdsavviket.
Sølvrev
Sølvrevens pels har til tider vært meget ettertraktet og svært godt betalt. Arten ble tidligere ansett for å være særlig problematisk å farme. Sølvreven var regnet som spesielt sky, men dens fryktreaksjoner overfor mennesker er blitt langt mindre uttalt de siste årene.
Ihjelbiting av valper regnes som et stort problem. Selv om registrert valpetap hos sølvrev ligger på 15-16%, anslår Braastad (NLH) det reelle tallet til ca. 30%, idet nyfødte valper trolig blir fortært før opptellingen finner sted noen døgn seinere. Mange para tisper er tomme (får ikke unger).
Blårev
Blåreven har vært regnet som enklere å holde i farmmiljø. Den er roligere og mer tillitsfull. Det er sannsynlig at blårev generelt har en mer passiv mestringsstrategi enn sølvrev, slik at den lettere reagerer på stressituasjoner, f.eks. håndtering, med passivitet.
Mink
Minken er et aktivt, nysgjerrig dyr som ofte viser interesse for besøkende. Den lar seg heller ikke lett forstyrre når den hviler. Minken viser imidlertid flere adferdsforstyrrelser. Rundt 15% av den våkne tid på omlag 6 timer i døgnet går i gjennomsnitt med til stereotyp adferd. Enkeltdyr kan drive med stereotypier nesten hele sin våkne tid. Det er ikke alle individer som utvikler stereotypier. Stereotyp adferd topper seg gjerne før forventet fôring. Simulert hamstringsadferd kan ses etter fôring. Pelsbiting er lite utbredt i Norge.
Flere mutanter er mer utsatt for visse sjukdommer (plasmacytose) enn den mørke standardminken. Den hvite Hedlundminken er døv, noe som går ut over morsegenskapene (valpepleie).
10.4 Positive velferdsfaktorer for pelsdyr
Pelsdyroppdrett tilfredsstiller noen viktige adferder bedre enn det vi ser i annet husdyrhold. Valpene får gå med mora lenge, og det benyttes naturlig paring, iallfall hos mink.
Det er også lite sjukdom; pelsdyra er fysisk sett langt friskere enn andre produksjonsdyr.
11 Mulige forbedringer av pelsdyras burmiljø
– Burstørrelse
En moderat utvidelse av burene, innenfor en 2-4 dobling av dagens størrelse, ser ikke ut til å ha positiv effekt i seg selv, kanskje tvert imot. En må trolig opp i en dramatisk utvidelse av burstørrelsen for bedre å tilfredsstille det naturlige bevegelsesbehovet. Krav til areal for rev i norske dyreparker er 1 dekar pr. familiegruppe. Det er gjort noen foreløpige studier med farmrev i store innhegninger. Et problem er at det kreves stor innsats av røkteren for at revene ikke skal bli menneskesky.
– Berikelse av burmiljø
Innredningen i burene er trolig meget viktig. Erfaringer fra dyrehager viser at et stimulirikt miljø betyr mer for dyras trivsel enn innhegningens størrelse.
Dersom forbedringer av pelsdyras miljø kunne føre til redusert valpetap, ville det være mulig å pålegge farmene kostbare ombygginger/omlegginger av driften. I dag er valpetapet før avvenning hos sølvrev estimert til ca. 30% (Braastad), og produksjonen pr. avlstispe ligger på kun 50% av middels valpetall hos sølvrev. Økonomisk betyr dette et produksjonspotensiale som kan utgjøre opptil 1500 kr. pr. tispe.
Dagens burmiljø i pelsdyrfarmene gir dyra minimal mulighet til sysselsetting og for rev ingen mulighet til å skjule seg. I Danmark gjøres det forsøk med å lage høyere bur for rev, der reven kan bevege seg mellom flere nivåer, og der det blir plass til en rekke av de forbedringer som er nevnt under.
Hvilehyller. Danske undersøkelser viser positive effekter av hvilehyller, bl.a. et redusert nivå av stresshormoner. Dette er imidlertid ikke bekreftet i mer omfattende finske undersøkelser. Finske forsøk viser at hyller uten levegger benyttes mest. Sommerstid benyttet 23% av revene hyllen, og tisper brukte den mer enn hanner. Vinterstid ble hyllene nesten ikke brukt. Årsaken til dette er ikke kjent. Hos blårev får individer som bruker hvilehyllen ofte, dårligere pelskvalitet, trolig på grunn av slitasje. Slitasjen er mindre dersom hyllen er laget av netting. Hyller av tre foretrekkes av reven dersom de er tørre.
Redekasse/hi. Burene kan utstyres med permanent hi. Dette kan redusere stressnivået hos rev. For rev bør hikassen ha trang tunnelinngang, helst flere rom og kanskje to innganger. Kanskje bør reven ha tilgang på redemateriale? Taket på redekassen vil kunne tjene som ligge eller utsiktsplass, og egen hvilehylle blir da nesten ikke brukt. Både sølvrev og blårev foretrekker hikasser som er plassert høyt i buret. Pelskvaliteten på sølvrev påvirkes negativt av tilgang på hi. Et problemet med både hikasser og hvilehyller er at reven ofte markerer disse med avføring, som sitt revir.
Fast gulv og tilgang på sand. Valper finner vanlig grovmasket nettinggulv ubehagelig, og unngår klart dette gulvet hvis de kan velge. Voksen rev prefererer den gulvtype de er oppvokst på. Betydningen av tilgang på sand for revers trivsel utredes nå i et dansk forsøk.
Badevann. Minken er en vannavhengig art. I Danmark er det gjort forsøk med å sette inn vannbaljer til mink. Minken benyttet seg av disse, selv om minkens interesse for å bruke badet avtok etter en tid. Det ble imidlertid ikke konkludert med at tiltaket økte dyrenes velferd, siden det ikke ble påvist lavere nivå av stresshormoner i blodet eller mindre stereotyp adferd, med unntak av den første tiden. Vannsøl er ikke gunstig mhp avrenning fra gjødsla under burene.
– Sosiale grupper
Etter avvenning settes valpene parvis eller enkeltvis i bur. I Danmark er det gjort forsøk med å holde rev i grupper (fortrinnsvis søskengrupper) fram til pelsing. Det er da brukt bur med 1 m2 gulvareal pr. rev. Revene var mer aktive (lekte mer) og vokste raskere. Det var noen episoder med bittskader blant sølvrev. Oppfostring i grupper førte ikke til nedsatt pelskvalitet, som tidligere forsøk fra Finland og Polen har antydet.
Dersom voksen blårev holdes sammen, dannes et stabilt hierarki som motvirker alvorlige sammenstøt. Når paringstiden begynner blir det imidlertid slåssing, tildels med alvorlige skader.
12 Skadevirkninger på naturmiljøet av pelsdyroppdrett
– Rømming
Villmink stammer fra rømt farmmink. Mink fantes tidligere ikke i norsk fauna. Den har tilpasset seg utmerket, og finnes nå langs kyst og vassdrag i det meste av landet. Villmink gjør en del skade i fiskeoppdrett, og kan ta mange fuglunger og egg i bl.a. sjøfuglkolonier. Rømming betyr nå trolig lite til eller fra for størrelsen av den ville populasjonen de stedene villmink finnes i dag.
Rømt sølvrev har neppe hatt økologisk betydning. Det har imidlertid vært spekulert på om rømt blårev kan ha hatt uheldig genetisk innflytelse på fjellreven, som etter å ha vært totalfredet i mer enn 60 år, fortsatt er svært sjelden.
– Forurensning
Pelsdyroppdrett er, som annet husdyrhold, en potensiell kilde til forurensning, dersom ikke gjødsla håndteres på forsvarlig måte. Pelsdyrskrottene “resirkuleres” til en viss grad ved at de blandes inn i fôr til andre pelsdyr. Mange steder utgjør skrottene likevel et avfallsproblem. Det gjøres forsøk med å blande oppmalte skrotter inn i annet organisk avfall og kompostere dette til et jordforbedringsmiddel.
Pelsdyrfarmer medfører lett luktplager for omgivelsene.
13 Andre utredninger om pelsdyr
Det danske “Etiske Råd vedrørende Husdyr” kom i 1989 med en uttalelse om produksjon av reveskinn. Rådet konstaterer at det ennå ikke er utviklet burmiljøer eller alternative systemer som sikrer at dyrene ikke påføres urimelige ulemper, både fysisk og mentalt. Rådet finner at produksjonen som den praktiseres i sin nåværende form, er etisk uakseptabel.
Sveriges “Veterinärmedicinska Sällskap” anser i sin utredning om pelsdyr fra 1990 at dyrevernproblemene innen reveoppdrett er så store at hold av rev på bur slik det drives i dag, bør forbys om 10 år. For mink påpekes den høye frekvens av stereotypier, og det foreslås at minkens behov for vann som sysselsetting utredes. For både rev og mink foreslås en rekke forbedringer, og det pekes på områder hvor en trenger mer forskning.
Det engelske “Farm Animal Welfare Council” tar i sin uttalelse fra 1989 klart avstand fra dagens pelsdyrfarming. Rådet peker på at det dreier seg om praktisk talt ville dyr som holdes i små, nakne bur, som ikke gir dyra mulighet til å utføre de fleste normale adferder. Rådet mener at det ikke foreligger nok viten til at det kan gis spesifikke anbefalinger for hvordan pelsdyrgårder bør utformes. Dersom pelsdyroppdrett skal bestå som næring, er det behov for forskning som tar hensyn til plassbehov for aktive rovdyr, behovet for berikelser av miljøet, betydningen av territorial og sosial adferd på oppstalling av mink og rev, effekt av nettinggulv, m.m.
14 Etikkutvalgets vurderinger og konklusjon
Pelsdyroppdrett er for lengst blitt en veletablert næring som drives med en betydelig grad av praktisk og forskningsbasert erfaring og kunnskap. Et ikke ubetydelig antall mennesker har sitt utkomme helt eller delvis knyttet til denne næringen, og det er særlig distriktene som nyter godt av de næringsmulighetene som pelsdyroppdrettet gir. For mange er det derfor mye som står på spill når spørsmålet dreier seg om næringens framtid, og dette må også tas med i vurderingen av de etiske sidene ved pelsdyroppdrett.
Pelsdyrnæringen er gjennom flere år blitt utsatt for sterk kritikk under etiske og dyrevernmessige synsvinkler, og det er i dag bred enighet om at oppdrett av pelsdyr reiser en rekke etiske problemer av tildels stor betydning og rekkevidde. Utredninger fra Danmark, Sverige og England om etiske problemer i pelsdyrnæringen bekrefter også dette. Kritikken har imidlertid lett for å overskygge det faktum at også oppdretterne har vært, og er, seriøst opptatt av dyras ve og vel. En nyansert debatt om disse spørsmålene er derfor lite tjent med at det blir skapt et inntrykk av at de som er opptatt av etikk og dyrevern står på den ene siden, med en næring som bare er opptatt av penger på den andre.
Bevisstheten om de problematiske sidene ved oppdrett av pelsdyr er i de seinere år blitt stadig mer framtredende, innenfor såvel utenfor næringen selv. Arbeidet med etiske spørsmål vil ofte dreie seg om nettopp en slik prosess der forhold man i god tro anså for uproblematiske, etterhvert kommer i mer kritisk lys. Næringens naturlige interesse for dyras ve og vel og myndighetenes syn på næringen som et satsningsområde, forhindrer derfor ikke at vi i dag kan se at det her dreier seg om driftsformer og behandling av dyr som ikke uten videre kan aksepteres.
Pelsdyroppdrett oppfattes av mange som en form for luksusproduksjon. Varme nok klær kan i dag lages med kunstfibre eller med skinn fra matproduserende dyr. Det produseres imidlertid også mange andre dyreprodukter som i like høy grad må kunne karakteriseres som luksusartikler. Dette kan også gjelde mat, f.eks. laks, som fôres på fullverdig fiskeprotein. Etter etikkutvalgets syn er det vanskelig å legge avgjørende vekt på nødvendigheten av produktet i vurderingen av om et dyrehold er akseptabelt. Det bør imidlertid være et prinsipp at det stilles minst like strenge krav til dyrehold eller oppdrett som kan sies å være unødvendig, som til produksjon av nødvendighetsartikler. Utvalget vil her vise til at arealkrav m.v. i dyreparker oftest er strengere enn for hold av tilsvarende art i oppdrett.
Utvalgets standpunkt:
Pelsdyr er rovdyr med begrenset domestiseringsgrad som plasseres i et stimulifattig bur med et svært lite areal. Riktignok er den fysiske helsetilstanden hos norske pelsdyr meget god, og pelsdyra har en oppvekstsituasjon der mor og unger får lang tids samvær før fravenning og adskillelse. Men dårlig fruktbarhet, valpedrap, fryktreaksjoner og stereotyp adferd tyder likevel på at dyra er mistilpassede. I pelsdyravlen har det overveiende vært lagt vekt på pelskvalitet, mens seleksjon for rolig lynne og tamhet har spilt en underordnet rolle. Etikkutvalget har inntrykk av at mink er noe bedre tilpasset farmmiljøet enn det rev er, men ser likevel ikke noen prinsipiell forskjell på oppdrett av rev og mink.
Utvalget betviler ikke at noen av de mer åpenbare tegn på mistilpasning, som f.eks. fryktreaksjoner og stereotypier, kan reduseres et stykke på vei ved planmessig forbedring av stell og burmiljø og et bevisst avlsarbeid. Men selve det grunnleggende forhold at vi har å gjøre med lite domestiserte rovdyr med grunnleggende behov for å inngå i sosiale mønstre, hevde revir, foreta vandringer, jakte, samle matforråd, bygge hi, osv., gjør det urealistisk å forestille seg at det vil være mulig å tilfredsstille alle basale adferdsbehov hos pelsdyr i bur. Selv om det med godt stell og mye håndtering kan være mulig å kompensere for manglende domestisering i alle fall et stykke på vei, er det lite trolig at den enkelte bruker virkelig vil se seg i stand til å påta seg denne tidkrevende oppgaven. Legger man avgjørende vekt på dyras ve og vel, er det etikkutvalgets oppfatning at de driftsformer som anvendes i dag, ikke kan forsvares. På denne bakgrunn bør de derfor avvikles.
Utvalgets subsidiære standpunkt:
Skulle de politiske myndigheter av andre tungtveiende grunner ønske å videreføre næringen i den form den framtrer i dag, tilrår utvalget at man gjør alt som er mulig for å forbedre pelsdyras livsvilkår og velferd. Utvalget anbefaler at det innføres konsesjonsplikt for oppdrett av pelsdyr, og at det inntil videre ikke gis konsesjoner før det er lagt fram en omfattende handlingsplan med sikte på en grunnleggende forbedring av dyras velferd og trivsel. Det er i det foregående pekt på en rekke forhold vedrørende stell og burmiljø som kan forbedre situasjonen for dyra. Etter etikkutvalgets oppfatning er det imidlertid fortsatt behov for å avklare faktorer som kan ha betydning for pelsdyras velferd i et farmmiljø. Det er derfor viktig at det forskes videre på dette området, og at ny kunnskap prøves ut i praktisk oppdrett.
Kilder
Bakken, M.: Diverse artikler, foredrag, innlegg.
Bakken, M., B. Braastad, M. Harri, L.L. Jeppesen & V. Pedersen: Production Conditions, Behaviour and Welfare of Farm Foxes. Scientifur 1994, 18, 44, 233-248.
Braastad, B.: Peldyras etologi. Kompendium 1988. Ås-NLH.
Braastad, B.: Diverse artikler, foredrag, innlegg.
Etik, velfærd og adferd i husdyrbruget. Landbrukets informationskontor, Danmark 1993.
Hansen, S.W.: Activity pattern of lactating mink and the effect of water trays or wire netting cylinders in mink cages. Scientifur 1990, 14, 187-193.
Jensen, P.: Dyras atferd. Om husdyra våre og deres ville forfedre. 1993.
Jeppesen, L.L. og Pedersen, V.: Effect of whole-year nest boxes on cortisol, circulating leucocytes, exploration and agonistic behaviour in silver foxes. Behavioural Processes 1992, 25, 171-177.
Korhonen, H. og Niemelä, P.: Hyllförsök med blårev under vinter- och forplantningssäsongen. Finsk pälstidsskrift 1993, 10, 210-218.
Møller, O.: Pelsdyr og dyrevern. 1984. Norsk Veterinærtidsskrift 96, 3, 175-178.
Norges dyr. Bind 1, Cappelen 1991.
Olsrød, M. og Røhme, M.: Farmrevs velferd ved uttak fra bur med og uten nakketang. Hovedoppgave NLH 1991.
Norges Pelsdyralslag: Bygging av pelsdyrhus. Brosjyre 1987.
Norges Pelsdyralslag: Statistikk fra pelsdyrkontrollen 1992, 1993.
Våre husdyrs ve og vel. Foredrag 1991. SFFL Faginfo nr.11, 1993.