Reindriften er en arealkrevende næring som primært drives av samiske utøvere. Reindrift drives i klimatisk utsatte områder og baserer seg på bruk av utmarksbeite hele året. Reinens leveområder er utsatt for press fra bl.a. veibygging, vassdragsreguleringer, landbruk og generelt økt ferdsel.
Reindriften har ikke de samme problemer med produksjonsbetingede sjukdommer og atferdsforstyrrelser som intensiv husdyrproduksjon. Tamreinen får i all hovedsak dekket sine atferdsmessige behov. De dyrevernmessige problemstillingene i reindriften tilsvarer dermed de man finner ved ekstensiv produksjon av sau og kjøttfe. Et mer begrenset tilsyn enn i andre husdyrproduksjoner gjør at det kan ta tid før skader, sjukdom og rovdyrangrep oppdages. I tillegg kan stress i forbindelse med inndriving, transport og håndtering av rein være betydelig. I dag er imidlertid det største dyrevernproblemet i reindriften etter Rådets mening knyttet til den tilbakevendende underernæring og sult som forekommer i områder der beitene er overbelastet.
Ca. 70 % av landets 180 000 tamrein finnes i Finnmark, og Rådet har i uttalelsen i stor grad konsentrert seg om forholdene i denne landsdelen. Gjennom mange år har reintallet i deler av Finnmark vært for høyt i forhold til beiteressursene, spesielt på høst- og vinterbeitene. Lavvegetasjonen er nedslitt i viktige beiteområder i Finnmark. Det vil trolig kreve mange år med sterkt redusert beitetrykk for å restituere lavdekket. Dyr som er i dårlig hold, har mindre forutsetninger for å tåle perioder med knapp næringstilgang. Slike perioder forekommer i større eller mindre grad nesten hver vinter, og skyldes ugunstige is- og snøforhold. Enkelte vintre har tapet vært på titusener av dyr. Dersom man ønsker å opprettholde en reindrift basert på utmarksbeite hele året, mener Rådet at det må være en hovedoppgave for forvaltningen å bringe balanse mellom dyretall og beiter. For å mildne de sosiale konsekvensene av en betydelig reduksjon i reintallet, kan man vanskelig tenke seg annet enn at nedslaktingen må foregå over flere år. I denne perioden mener Rådet for dyreetikk at rein bør tilleggsfôres i områder med dårlig beitegrunnlag. Det kan ikke godtas å holde dyr over tid på utilstrekkelig beite, uten supplerende fôring. Selv der reintallet er tilpasset beiteressursene, mener Rådet for dyreetikk at det bør foreligge planer for tilleggsfôring for å avverge sultkatastrofer under ekstreme værforhold. Det bør etableres krisefôrlagre for slike ekstraordinære situasjoner.
Transport av rein på kjøretøy bør i størst mulig grad unngås. Fysiske restriksjoner fremkaller stressreaksjoner hos dyr som er vant med å gå fritt, uten nærkontakt med mennesker. Myndighetene bør legge forholdene til rette for, og stimulere til, bruk av feltslakterier og mobile slakterier. Hovedregelen må være at slakteskrotter, og ikke levende dyr, transporteres på bil.
Rådet mener at adgangen til å kastrere reinsbukk uten bedøvelse bør fjernes. Personell som håndterer levende rein, for eksempel i forbindelse med driving, skilling, transport og slakting, må få opplæring, slik at dette kan foregå på en måte som gir minst mulig belastning på dyra.
A) Bakgrunn for uttalelsen
Reindriften har i de seinere år flere ganger vært i offentlighetens søkelys. Dyrevernorganisasjonene har tatt opp det de oppfatter som mangel på handling i forbindelse med at flere tusen dyr har sultet i hjel i Finnmark vinterstid. Det er også trukket fram andre forhold som lang transport, hard driving og generell uvøren håndtering av dyr. Reindriften i Finnmark er under sterk kritikk fra miljøvernhold for overbeiting og risiko for ødeleggelse av hele ressursgrunnlaget. Misforhold mellom beiteressurser og reintall er i en del områder i Finnmark en viktig årsak til underernæring og høye tapstall.
Rådet for dyreetikk avga i 1998 en kort vurdering om dyrevernloven og reindriften. Det hadde ved flere anledninger fremkommet uenighet om dyrevernlovens bestemmelser kan gjøres gjeldende for tamrein. Landbruksdepartementet anmodet derfor Justisdepartementet om å gi en fortolkning. Justisdepartementet kom i 1997 under tvil fram til at bestemmelsen i § 5 om krav til tilsyn og stell, herunder fôr, ikke gjaldt tamrein som gikk fritt på utmarksbeite. På denne bakgrunn anbefalte Rådet myndighetene å endre lovteksten, slik at loven klart også gjelder eiers ansvar for rein i utmark. Landbruksdepartementet har nå fremmet en endring av dyrevernloven som klargjør eiers ansvar for tamrein på utmarksbeite.
Rådet for dyreetikk har funnet det riktig å vurdere forholdene i tamreindriften mer helhetlig i en egen uttalelse. I forbindelse med arbeidet med uttalelsen har Rådet bl.a. hatt møter med en rekke personer innen næring og forvaltning, og har foretatt en ekskursjon til Finnmark.
B) Reindrift som moderne næringsvei
Man regner med at rein har vært holdt som “husdyr” i 5000 år. I Norge har samisk tamreindrift en historie på minst 400 år, etter en gradvis overgang fra jakt på vill rein. Reindriftssamene utgjør i dag ca. 10% av den samiske befolkningen i Norge. Samisk reindrift drives både i Nord- og Sør-Norge. I Sør-Norge finnes dessuten ikke-samisk reindrift, organisert i tamreinlag.
Norge har i dag ca. 180 000 tamrein, hvorav 70% befinner seg i Finnmark. Den ikke-samiske reindriften teller omkring 10 000 dyr. Etter en økning av reintallet fram mot 1989, har reintallet de seinere år gått noe ned, mest i Finnmark.
Reindriftspolitikk og offentlig forvaltning
Landet er delt inn i 6 reinbeiteområder: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark, inkludert Trollheimen. Reinbeiteområdene dekker 40% av Norges areal. Ikke-samisk reindrift (tamreinlag) drives på arealer hvor det er inngått leieavtaler med grunneierne. Tamreinlagene er administrativt lagt inn under forvaltningen for Sør-Trøndelag/Hedmark.
Reinbeiteområdene er delt inn i distrikter. Distriktene kan bestå av en eller flere driftsenheter, som igjen kan ha en eller flere personer som utøvere. Det finnes omtrent 560 driftsenheter. Reindrift er konsesjonsbelagt.
Reindriftsforvaltningen er underlagt Landbruksdepartementet. Forvaltningen har sitt hovedkontor med reindriftssjefen plassert i Alta. Hvert av de 6 reinbeiteområdene har et reindriftskontor med en reindriftsagronom som leder. Reindriftsforvaltningen fungerer som utøvende organ for reindriftsstyret sentralt og områdestyrene regionalt. Reindriftsstyret består av representanter oppnevnt av Landbruksdepartementet og Sametinget. Områdestyrene består av representanter oppnevnt av Sametinget og Fylkestinget.
Reindriftsloven
Norge fikk sine første lover om reindrift allerede i 1854. Gjeldende reindriftslov kom i 1978, og ble sist endret i 1996. Deler av loven er meget omstridt. Spesielt har innføringen av fellesbeiteområder, som brøt med reindriftssamenes tradisjonelle organisering i siidaer, møtt sterk kritikk. Mange fremholder at ordningen med fellesbeiter har fremmet den sterkestes rett ved å gjøre det mulig å ta seg til rette på bekostning av fellesskapet.
Konvensjoner
Norge har inngått konvensjoner med Sverige og Finland som regulerer og begrenser tradisjonell beiting på tvers av riksgrensene, og med Russland, der Norge er forpliktet til å hindre at rein trekker over grensen.
Reindriftspolitikk
Reindriftspolitikken er nedfelt i Stortingsmelding nr. 28 1991/-92 og Stortingets innstillinger til denne. Reindriften skal være økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig. Grunnlaget er sammenfattet i 3 punkter:
- det skal være en bærekraftig utnyttelse av beiteressursene
- produktene må holde høy kvalitet
- utøverne må gis akseptable inntektsmuligheter
Tilskuddsordninger
Årlig forhandler Staten ved Landbruksdepartementet med Norske reindriftssamers landsforbund (NRL) om reindriftsavtalen. For 2000/2001 har avtalen en økonomisk ramme på 88 mill. kr. Vel halvparten av dette går til utviklings- og investeringstiltak, velferdsordninger og organisasjonstilskudd. Midlene benyttes bl.a. til forskning, veiledning, konfliktdempende tiltak og ressursforvaltning, og det finnes ordninger for frivillig tidligpensjon og innløsning av driftsenheter.
Knapt 43 millioner er satt av til ulike produksjonstilskudd. Tilskuddsordningene er ikke like over hele landet. For å være berettiget til tilskudd må visse betingelser oppfylles. Generelt må reintallet i driftsenheten være maksimalt 600 og minsteproduksjonen kjøtt levert slakteri være minst 1200 kg, men det finnes unntak fra dette. Blant tilskuddene finner man:
- Distriktstilskudd består av et grunnbeløp på kr. 10 000 per distrikt samt 15 000 kr per driftsenhet. Distriktstilskuddet går til å administrere distriktet og dekke kollektive utgifter.
- Produksjonstilskudd på kr. 50 000 per driftsenhet
- Tidligslaktetilskudd på kr. 10/kg slaktet før 10. oktober innenfor sommerbeitedistriktet. Tilskuddet utbetales kun i Finnmark og skal stimulere til økt slakting før dyra kommer over på de sårbare vinterbeitene (lavbeitene).
- Kalveslaktetilskudd gis i Finnmark og Sør-Norge, inkludert tamreinlagene. Satsen er på kr. 225 per kalv, maksimalt kr. 30 000 per driftsenhet. Hensikten er å stimulere til at en større del av kjøttproduksjonen forgår på kalv, noe som er ressursøkonomisk gunstig.
Fra driftsåret 1999/2000 ble det åpnet for å bygge opp tapsforebyggende fond for å sette reindistriktene i stand til å møte krisesituasjoner under ekstreme beiteforhold. Det kan avsettes inntil 20% av distrikstilskuddene, som da utløser et tilsvarende beløp over reindriftsavtalen. Fondet forvaltes av områdestyret, mens distriktet selv avgjør hvordan tildelte midler skal brukes. Så vidt Rådet er kjent med, er det foreløpig ikke etablert slike fond.
Beredskapsutvalg
Etter katastrofevinteren 1996/1997 ble det etablert beredskapsutvalg for tapsforebyggende tiltak. Disse er sammensatt av representanter fra næringen, reindriftsforvaltningen og Dyrehelsetilsynet. Oppgaven er å vurdere forholdene fortløpende og iverksette tiltak før situasjonen er prekær. Vinteren 2000 ble det satt i gang fôring enkelte plasser, bl.a. i Troms hvor det var store snømengder, mens det i Finnmark ble besluttet å flytte rein tidlig til sommerbeitene.
Reindrift og produksjon
Reindriften er en arealkrevende næring. Den er basert på utmarksbeite året rundt og drives i marginale områder. Antallet rein per brutto areal varierer fra 1,5 til 3 per km², der sistnevnte regnes som høyt. Grunnlaget for vekst og produksjon legges i det alt vesentlige på sommerbeite, hvor dyra eter gras og urter. Vinterbeitet, hvor lav er den viktigste beiteplanten, gir dyra utilstrekkelige mengder næring til å vokse. Det er normalt at dyra går noe ned i vekt i løpet av vinteren. Reinen beiter også en rekke andre vekster om vinteren, som gras, lyng, vier og knopper. Rein kan klare seg uten lav.
Årsrytmen i reindriften er forskjellig i ulike regioner. På Finnmarksvidda oppholder reinen seg på lavbeiteområdene inne på vidda gjennom vinteren. Ut over våren forflytter flokkene seg nordover til sommerbeitene på kysten, og tilbake igjen om høsten. Det holdes daglig tilsyn med flokkene for å sikre at mindre grupper av dyr ikke blander seg med andre flokker, og for å sørge for at dyra oppholder seg på rett plass i forhold til distriktets beiteområder.
Produksjonsverdien av reindriften er på ca. 70 mill. kr. årlig. Avkastningen varierer sterkt mellom de ulike områdene. Kjøttproduksjon per livrein har i sørsamisk reindrift ligget på omkring det dobbelte av gjennomsnittet nordpå, og for tamreinlagene på nesten det tredobbelte. Mens 90-95% av simlene i sørsamisk drift føder kalv og gjennomsnittlig slaktevekt for kalv er omkring 20 kg, får vel 70% av simlene i Finnmark kalv, og slaktet kalv veier i gjennomsnitt 16-17 kg.
I sørsamisk reindrift og i tamreinlagene er hoveddelen av kjøttproduksjonen basert på kalv. Det årlige slakteuttaket er på ca. 50% av antallet dyr i vinterflokken, og 2/3-3/4 av slaktedyra er kalv. I store deler av Finnmark er slakteuttaket omkring 30%. Det lave slakteuttaket kan skyldes stort tap av dyr gjennom flere vanskelige vintre, og liten kalvetilgang. Omkring halvparten av slaktedyra er kalv. Tradisjonelt har kjøttproduksjonen i stor grad foregått på 1½ år gamle dyr. Kjøttproduksjon på kalv anses imidlertid for å gi den beste utnyttelsen av ressursene, i det vinterbeitene da forbeholdes avlsdyra. Myndighetene har derfor forsøkt å kanalisere produksjonen fra 1½ årige dyr over til kalv, gjennom ordningen med premiert kalveslakting. Med de lave kalvevektene som man finner i deler av Finnmark har, har imidlertid tilskuddet noen steder resultert i at de største kalvene systematisk har blitt slaktet. De minste kalvene har gitt for dårlige slakt. I tillegg til en generelt dårlig ernæringssituasjon i enkelte distrikter, som fører til redusert kroppsstørrelse, kan dette ha bidratt til at gjennomsnittlig levende vekt for simler over 2 år mange flere steder har sunket betydelig de siste tiårene. Det er vist at lette simler generelt har lavere drektighetsprosent, større kalvedødelighet og lettere kalver enn tyngre simler.
Kjernekraftulykken i Tsjernobyl i 1986 fikk store konsekvenser for deler av norsk reindrift. Nedfallet av radioaktiv forurensning var størst i Sør-Norge og Nordland. Lav tar opp radioaktivt cesium i mye større grad enn gras og urter. Reinen fikk derfor et mye høyere inntak av radioaktivt cesium enn andre husdyr som benyttet de samme utmarksområdene. Det ble satt høyere grenser for tillatt radioaktivitet i reinkjøtt sammenlignet med annet kjøtt; 6000 bequerelle/kg mot 600 hos sau. Etter 1994 ble grenseverdien for reinkjøtt redusert til 3000. I de utsatte områdene gjennomføres slaktingen nå tidligere på høsten, før dyra kommer over på lavbeite. Om dette ikke er tilstrekkelig for å komme under grenseverdien for radioaktivitet i kjøttet, legges det ned vomtabletter med stoffer som binder cesium og dermed hindrer det i å bli absorbert fra tarmen. Prosedyren krever at dyret holdes fast, og gir utvilsomt en stressbelastning. Alternativt kan dyra fôres med “rent” fôr noen uker før slakting. Det foretas fortsatt årlige målinger av radioaktivitet på levende dyr, på samme måte som for sau. Det blir nå ikke kassert reinkjøtt på grunn av for høy radioaktivitet.
Avl, flokkstruktur
I reindriften foretar dyreeier en styrt utvelgelse av livdyr, men det drives ikke et organisert avlsarbeid på tilsvarende måte som hos landbrukets husdyr. I noen områder veies all kalv, og de største simlekalvene blir beholdt som fremtidige avlsdyr. Gamle simler, som etter hvert får dårlige tenner, slaktes. Hensynet til reinflokkens sammensetning har betydning for utvelgelse av slaktedyr. Det er ulike synspunkter på hva som er optimal flokkstruktur, dvs kjønns- og aldersfordeling, i reinflokken. Økonomisk sett lønner det seg best å bare ha det antall bukker som er nødvendig for bedekningen, og for øvrig ha flest mulig voksne, reproduktive simler. Voksne kastrerte bukker kan imidlertid gjøre flokken roligere og lettere å drive, og de kan på grunn av sin størrelse klare å grave gjennom islag i snøen og dermed gjøre beitet tilgjengelig for simler og kalver. Egenskaper som flokkatferd og farge vektlegges ofte ved utvelgelse av livdyr.
Ressursgrunnlaget
Det har de siste årene blitt satt søkelys på den økologiske bærekraften i reindriftsnæringen. Det er særlig lavvegetasjonen man er bekymret for. Mens et overbeitet grasbeite kan komme seg i løpet av et par år, vil et ødelagt lavdekke trenge tiår i ro før det restitueres. Undersøkelser viser at lavdekket over store deler av Finnmarksvidda er sterkt nedbeitet. Lavbeitenes evne til å ernære reinflokkene er betydelig redusert i forhold til for noen tiår tilbake.
I de fleste reindriftsområder er vinterbeitet i dag den begrensende naturressursen. En dårlig ernæringssituasjon gir seg utslag i bl.a. små dyr, dårlig hold, nedsatt reproduksjonsevne, lave kalvevekter og høy kalvedødelighet. Simler som er i dårlig kondisjon etter vinteren er ofte ikke drektige, eller føder små og svake kalver og har lav melkeproduksjon.
Reindriftsforvaltningen har forsøkt å stimulere reineierne til å slakte kalv, bukk og uproduktive simler før dyra føres inn på høst- og vinterbeitene. Derved kan de produktive sommerbeitene utnyttes best mulig, samtidig som de sårbare høst- og vinterbeitene spares.
De frivillige tiltakene for å redusere reintallet har vært knyttet opp mot tilskuddsordningene. I Finnmark er det innført såkalte tiltaksdistrikt. Dette er reindriftsdistrikter der gjennomsnittsvekten for voksne simler har vært lav (under 72 kg) over en 3-årsperiode. Lette simler kan være et tegn på utilstrekkelig ernæring. I tiltaksdistriktene er driftsenheter som mottar tilskudd forpliktet til å slakte ut en andel av hunndyra, dersom gjennomsnittsvekta er under en gitt vektgrense. Vektgrensen er satt til 67 kg levende vekt for simler over 2 ½ år. Utslaktingen kan ikke utgjøre over 40% av simlene i driftsenheten i det enkelte år. Reineier kan selv bestemme hvilke simler som skal slaktes.
Erfaringer viser at myndighetenes tiltak for å redusere reintallet ikke har fungert etter intensjonen. En åpenbar svakhet er at de største reindriftsutøverne, de som allikevel ikke mottar offentlige tilskudd, ikke er forpliktet til å redusere sine flokker. Det er flere eksempler på at disse i stedet har økt sine reinflokker. For å stimulere alle driftsenhetene til å følge opp gjennomføringsplanene for reduksjon av reintallet i tiltaksdistriktene i Finnmark, uten å benytte lovbaserte tvangstiltak, ble det fra 1999/2000 åpnet for at også driftsenheter med mer enn 600 dyr kan få tilskudd dersom de følger den felles slakteplanen.
Myndighetene har i 2000 igjen tatt opp til vurdering om det skal gjennomføres en tvangsmessig nedslakting for å redusere reintallet. Det kan bli fastsatt maksimale reintall for hvert distrikt, og en fordeling mellom de enkelte driftsenhetene. Det er intensjonen at de reineiere som lojalt har fulgt opp de frivillige ordningene og allerede redusert sin reinflokk, skal få lettelser i de lovbaserte pålegg.
I den sørsamiske driften er det andre forhold enn nedslitte beiter som er det største problemet for næringen. Vassdragsregulering og kraftutbygging, veier, hyttebygging samt alminnelig ferdsel reduserer tilgjengelig beiteareal for reinen. Det har over lang tid utviklet seg en konflikt mellom grunneiere og reindriftssamer omkring bruk av og rettigheter til arealene. Det ytes i dag offentlig tilskudd til gjerding rundt innmark. Det faktiske, økonomiske grunnlaget for konfliktene om innmark burde dermed i stor grad være borte, mens utmarksressursene nok fortsatt vil være gjenstand for stridigheter.
Endringer i samisk reindrift
Den samiske reindriften har gjennomgått betydelige endringer de siste tiår. Mens antallet sysselsatte i de andre primærnæringene har gått jevnt nedover, har det motsatte vært tilfelle i reindriften. I 1950 var ca. 1600 personer tilknyttet samisk reindrift. I 1998 hadde antallet økt til 2800. Årsakene til dette er flere, men noe av forklaringen kan være de store barnekullene etter krigen, få alternative arbeidsplasser og at reindrift ble fanebærer for samisk kultur.
Samene har tatt del i den alminnelige samfunnsutvikling med økt materiell levestandard og dermed forventninger om høyere inntekt og mer fritid. Reindriftssamene ble bofaste. De tok i bruk moderne hjelpemidler som snøscootere og terrenggående barmarkskjøretøyer, delvis også helikopter, i arbeidet med driving og tilsyn av flokkene. Den moderne driften ble mindre arbeidsintensiv, men krevde større kapitalinvesteringer. Det har blitt vanlig med to inntekter også i reindriftsfamilier. Det er gjerne kvinnene som tar lønnet arbeid utenfor driften, og de deltar derfor i mindre grad i driften enn tidligere. Fra slutten av 1970-tallet begynte dessuten en langvarig trend med jevnt fallende priser på reinsdyrkjøtt. Fra å ligge på 170 % av prisen på storfekjøtt i 1976, sank prisen til under nivået for storfe på 90-tallet. Alt dette kan ha bidratt til at antall rein per familie har økt.
En annen konsekvens av endringene i driftsmåten er at reingjeterne tilbringer mindre tid sammen med flokken. Det synes å være en utbredt oppfatning at reinen har blitt mindre tam enn tidligere, selv om det også er eksempler på det motsatte. Reinens atferd vil blant annet variere med hvilke erfaringer dyra har med menneskekontakt. Mindre tam rein lar seg lettere stresse av menneskelig nærvær, og tilsynet, for eksempel på kalvingsplassene, er vanskeligere når reinen er sky.
C) Problemer og utfordringer
Rådet for dyreetikk vil i det følgende drøfte sentrale spørsmål knyttet til reindriftsnæringen under en dyreetisk synsvinkel. Søkelyset vil særlig bli rettet mot de problemer denne driftsformen reiser, og de dyreetiske utfordringer næringen står overfor. Først er det imidlertid viktig å understreke at reindriften i utgangspunktet har mange kvaliteter sett fra en dyreetisk synsvinkel. Dyra holdes under for dem naturlige omgivelser, og det er få begrensninger på bevegelser og normale atferdsbehov. Dyra er gjennomgående friske. Reinen utnytter ressurser i marginale utmarksområder, ressurser som i de fleste tilfeller ikke kan utnyttes av andre husdyr. De problemer Rådet peker på må derfor vurderes i lys av disse svært verdifulle sidene ved reindriften.
Norsk reindrift drives i all hovedsak med utgangspunkt i samisk kultur og av samer med en tradisjonsforankret kompetanse for denne spesielle formen for dyrehold. Det er mange muligheter for konflikt når en slik tradisjonsforankret kompetanse møter og settes under press av utviklingsprosesser og omstillingsprogrammer i det omkringliggende storsamfunnet. Det har vært mange spenninger og konflikter mellom samisk kultur og det norske storsamfunnets kultur i tidligere tider, og forholdet er heller ikke konfliktfritt i dag, selv om det fra begge sider settes mye inn på å føre utviklingen i riktig retning. Rådet for dyreetikk har selvfølgelig verken kunnet eller villet gå inn på dette omfattende problemområdet i dets fulle bredde, men har nøyet seg med å anlegge noen dyreetiske synspunkter på dagens reindriftsnæring. Men nettopp derfor er det viktig for Rådet å fremheve at slike eksterne vurderinger av dyreholdet i reindriftsnæringen må bygge på respekt for den stedegne kulturs kompetanse i disse spørsmålene. Etter Rådets oppfatning ligger det i den samiske kulturen et fond av kunnskap om og erfaring med rein og reindrift som det er avgjørende viktig å ta vare på i de omstillingsprosesser reindriften har vært og fortsatt er inne i. Noen vil hevde at dagens reindrift allerede har fjernet seg langt fra reindriftskulturens tradisjoner, og at de økonomiske hensyn rår grunnen alene. Det er derfor viktig å framheve den respekt for dyr og natur som ligger i samisk reindriftskultur.
Det ville imidlertid være uheldig om respekten for den kompetanse som er forankret i samisk tradisjon førte til at storsamfunnet forsøkte å konservere reindriften i en slags før-moderne “museumsform”. Man må akseptere at en næring moderniseres og tar i bruk ny teknologi, samtidig som man forsøker å føre videre det positive i det som har vært. På samme måten kan reindriften heller ikke holdes utenfor dagens krav til god dyrevelferd og et etisk forsvarlig dyrehold. Det er viktig at de etiske perspektiver og holdninger som skal ivareta hensynet til dyras ve og vel i samfunnet for øvrig, også ivaretas i reindriften.
Stressfaktorer for dyra
Det jevnlige tilsyn med flokken utføres gjerne fra motorisert kjøretøy (snøscooter og barmarkskjøretøy), som reinen i liten grad lar seg forstyrre av. Den har imidlertid blitt mer vár for mennesker, og lar seg lettere uroe av ferdsel til fots. Presset på reinens beiteområder har i mange strøk blitt større, bl.a. på grunn av utbygging, turisme og jakt.
Reinen må samles og håndteres bl.a. i forbindelse med merking, transport, slakting og uønsket sammenblanding av flokker. Det å bli samlet og holdt i inngjerdinger utgjør en stor belastning for dyr som ikke er vant med fysiske begrensninger. Det er spesielt viktig å unngå dette når reinen er i dårlig kondisjon.
Driving, for eksempel i forbindelse med samling/skilling, kan være en påkjenning, spesielt om denne utføres i for høyt tempo. Bruk av motorisert kjøretøy kan føre til at farten drives opp. Belastningen på reinen vil imidlertid helt avhenge av hvordan slike hjelpemidler brukes.
Inngrep – merking og kastrering
Merking foregår ved at deler av øret skjæres bort. Noen eiere bruker i tillegg øreklips i plast. Etter dyrevernloven er det tillatt å fjerne inntil 1/3 av øret ved merking. Ut fra merket kan en trenet observatør på avstand avgjøre hvem som eier et enkelt dyr.
Kastrasjon av bukker kan etter dagens lovverk utføres av lekfolk, uten bedøvelse. Et forslag til lovendring på dette punktet vil bli fremmet av Landbruksdepartementet. Kastrater hadde tidligere stor betydning som arbeidsrein, men i dag har motoriserte kjøretøy i det alt vesentlige overtatt transportbehovet. I en del områder er det tradisjon for å ha atskillig flere hanndyr i flokken enn det som er nødvendig for avlen. Ukastrerte bukker taper mye vekt og krefter i løpet av brunstsesongen om høsten, og er mer tapsutsatt enn kalver gjennom vinteren. Mange av bukkene blir derfor kastrert, gjerne i 3 års alderen. Kastratene er oftest feite og fine dyr og benyttes til eget kjøttforbruk (matrein) ut over vinteren. Det er som tidligere nevnt visse driftsmessige fordeler ved å ha voksne kastrater i flokken. Det må imidlertid være en relativt stor andel kastrater i flokken om disse reelt skal lette beitetilgangen for simler og kalv. En slik flokkstruktur regnes økonomisk sett som lite fordelaktig.
I tidligere tider ble kastrasjonen utført ved å knuse selve testiklene eller sædstrengen ved hjelp av tenner eller annet redskap. I dag er det et krav at det benyttes en spesiell tang (burdizzo) som knuser sædstrengene og ødelegger blodtilførselen til testiklene uten å skade blodforsyningen til huden. Testikkelvevet dør og vil etter en tid skrumpe inn. Riktig bruk av tangen krever anatomisk kunnskap. Uriktig bruk kan føre til at kastrasjonen mislykkes eller at dyret påføres unødige lidelser ved at det går koldbrann i pungen. Kastrasjon er utvilsomt et meget smertefullt inngrep, som etter Rådets syn kun bør utføres under bedøvelse. Lokalbedøvelse tar imidlertid bare den akutte smerten under og de første timene etter inngrepet. Den aktuelle kastrasjonsmetoden innebærer sannsynligvis smerte en tid etter inngrepet. Etter Rådets syn bør dette tilsi at omfanget av kastrasjon bør reduseres til et minimum.
Veiing
Til veiingen benyttes en lukket veieboks. Mens veiing av levende dyr anses som dyrevernmessig uproblematisk i noen områder, har veiingen spesielt i Finnmark møtt sterk lokal kritikk og blitt karakterisert som dyreplageri. Reinen kan få panikk inne i boksen og skade seg. Rein er ikke vant med fysiske restriksjoner av noen art. Bare det å fjernes fra flokken, er utvilsomt en stressbelastning. Veieprosedyren bør gjennomgås med tanke på forbedringer som kan redusere belastningen på dyra. Alt utstyr som er i direkte kontakt med dyra må utformes slik at faren for fysisk skade er minimal. Det bør også vurderes om forvaltningen kan benytte slaktevekter som et alternativ til årlig veiing av levende dyr.
Transport og slakting
Transport har blitt en del av moderne reindrift. Hygienekrav fra myndighetene har resultert i en nedleggelse av mindre slakterianlegg og lengre avstander til slakteriet. Transport av livrein har dessuten blitt en del av driftsmåten enkelte steder. Tradisjonelle flyttveier kan være ødelagt av utbygging, beitene langs flyttveiene kan være nedslitt, eller reinen kan være så avkreftet etter vinteren at biltransport til sommerbeitet er eneste mulighet.
Transport er trolig en betydelig stressfaktor for dyra. Tamrein viser sterkere frykt overfor mennesker enn andre husdyr. Håndteringen under innfanging, på- og avlessing må derfor antas å forårsake betydelig stress. Det er også en fare for fysiske skader. Blødninger under huden og bruddskader ses oftere på slakterein enn hos for eksempel sau. Dette kan skyldes feil utformede eller dårlig vedlikeholdte gjerder, uforsiktig håndtering, dårlig innredete biler, dårlige veier og ikke minst uro blant dyra under selve transporten. Eldre simler og utmattede dyr legger seg ofte på dyrebilen og blir da tråkket på av andre dyr. Dette skjer også under korte transporter.
Transportforskriften gjelder ikke for transporter inntil 50 km som ikke foregår regelmessig. Denne begrensningen gjør det vanskelig for tilsynsmyndigheten å få stoppet eller kreve forbedringer av kritikkverdige lokale transporter. Rådet for dyreetikk anbefaler derfor at forskriften gjøres gjeldende for all transport av rein.
Det finnes eksempler på at slakterein er transportert over meget lange avstander. En tilskuddsordning for transport av rein bidro til dette. I dag er hovedårsaken til lange transporter at det finnes få anlegg som slakter rein.
Etter Rådets syn bør reinslakting være desentralisert og foregå ved feltslakterier og mobile slakterier. Den dyrevernmessige fordelen med lokal slakting er åpenbar, idet dyra kan unngå transport per bil. Det er dessuten velkjent at stressete slaktedyr gir kjøtt av nedsatt kvalitet. At rein som kommer rett fra fjellvidda slaktes utendørs i kuldegrader på snødekket mark, burde ikke representere uløselige næringsmiddelhygieniske problemer. I EU er det eksempler på at tradisjonelle produksjonsmetoder som har dokumentert meget lav helserisiko har fått unntak fra reglene. Rådet er av den oppfatning at myndighetene aktivt bør legge forholdene til rette for feltslakting og mobile slakterier, og være en pådriver for at transport av levende rein kan reduseres til et minimum. Lovverket i Norge har trolig vært strengere enn nødvendig i forhold til EØS-krav. Rådet har fått opplyst at et norsk mobilt slakteri inntil i høst (2000) har måttet bruke firkantstempel (kjøtt ikke godkjent for eksport) når det slakter rein i Norge, men at det samme mobile slakteriet får benytte ovalt stempel (eksportstandard) når det slakter rein på svensk side av grensen. Type stempel har betydning for nedskjæringsbedrifter, som må behandle kjøtt med ulik stempeltype atskilt. Det fordyrer derfor produksjonen om bedriften tar inn begge typer kjøtt. Rådet mener at sentrale myndigheter må legge langt sterkere vekt på dyrevernhensyn, også når det tilsynelatende er en konflikt med hygieneforskrifter. Det kan være god hygiene selv om hygieneforskriftens krav ikke er fulgt i detalj. Rådet har tidligere tatt opp problemstillingen i uttalelsen om hjemmeslakting (1996).
Slakting av rein på sentraliserte slakterier kan føre til at samisk tradisjon for å utnytte absolutt alt på dyret, blir glemt. På et moderne slakteri blir deler av dyret, som innen en slik kulturtradisjon er verdifulle ressurser, destruert som avfall. Økt fokus på lokal foredling, mangfold, kvalitet og det eksklusive med reinprodukter er trolig vel så viktig for en positiv inntektsutvikling for utøverne som antallet dyr. I stedet for bare å produsere råvarer, bør reindriftsutøverne selv kunne utnytte potensialet som ligger i verdiskapningen.
Metoder for bedøving forut for avblødning og slaktebehandling på slakteriene er dyrevernmessig uproblematisk om rutinene følges. Til hjemmeslakting har samene fått dispensasjon for å benytte krumkniv, en spesialkonstruert treegget kniv som stikkes inn i hjernen fra åpningen ved første nakkevirvel. Riktig utført mener Rådet at dette er en dyrevernmessig akseptabel metode. Bruk av boltpistol har begrensninger under slakting ute i streng vinterkulde, da slagkraften kan bli svekket pga. isdannelser.
Dersom simler med kalv slaktes på høsten, bør det av dyrevernmessige årsaker vurderes om også kalven bør slaktes. Mens høstslakting av simler i Sør-Norge erfaringsmessig ikke har negativ innvirkning på kalvenes overlevelse eller videre vekst, er erfaringene fra Finnmark at morløse kalver har liten sjanse for å overleve vinteren. Årsakene til denne forskjellen kan ligge i de langt lavere kalvevektene nordpå som kombinert med nedslitte beiter gir kalven et langt dårlige utgangspunkt. Kalven på Finnmarksvidda er avhengig av mora for å finne beite gjennom vinteren. Selv om simla jager kalven unna under brunsten, finner de tilbake til hverandre etterpå, og noen kalver dier mora langt ut over vinteren.
Tapstall og tapsårsaker
Normaltapet i en reinflokk varierer mye, ikke bare fra år til år men i også mellom reindriftsområdene. For samisk reindrift ligger de gjennomsnittlige tapstallene for kalv rundt 40 % (i % av antall fødte kalver), med hele 56 % gjennomsnittlig kalvetap i Karasjok i 1997/98 og nede i 16 % i Sør-Trøndelag og Hedmark i 1998/99. Tilsvarende tall for tamreinlagene er 1-2 %. For voksne dyr ligger tapstallene for samisk reindrift rundt 10-12 % (i % av antall dyr ved driftsårets begynnelse), varierende fra 18 % i Troms i 1996/97 og stabilt omkring 5-6 % i Sør-Trøndelag og Hedmark. I tamreinlagene ligger tapet av voksne dyr på omkring 1 %. Underernæring, rovdyr, ulykker og sjukdom kan forårsake tap av dyr. Rådet har fått opplyst at tjuvslakting har et relativt stort omfang i noen områder.
Underernæring
Underernæring kan i enkelte år være en viktig tapsårsak. Underernæringen kan skyldes at beitegrunnlaget reelt sett er for lite. Men selv om beitene er tilstrekkelig gode, er det ikke uvanlig at beitet for en periode blir utilgjengelig for dyra på grunn av klimatiske forhold. Slike låste beiter kan skyldes at mildværperioder har gitt islag i snødekket som dyra ikke klarer å grave seg gjennom, det kan være hardpakket snø eller bare store snømengder. Kalver og svake dyr vil ha problemer med å grave seg ned til maten selv, og er avhengig av å beite etter andre. Tradisjonelle tiltak er å flytte flokken, eller spre dyra. Om dyra fra før er i dårlig hold, er de mindre rustet til å tåle selv kortere perioder med låste beiter. Krisevinteren 1997/1998 er det anslått at ca. 10 000 rein sultet i hjel i Finnmark. Men selv under gode snøforhold gir ikke lenger vinterbeitene tilstrekkelig næring for det antall dyr som finnes i mange distrikter. Underernæring øker risikoen for å bli tatt av rovdyr og for at sjukdom får dødelig utgang.
Rovdyr
Tapene forårsaket av rovvilt, først og fremst av jerv, gaupe og kongeørn, kan være store. De eksakte tall er imidlertid usikre og til dels omstridte. I følge statistikk fra reindriftsforvaltningen er rovviltet ansvarlig for 50-80 % av tapte kalver og omkring 50 % av tapte voksne dyr. Jerv har reinsdyr som hovednæring gjennom vinteren, og jervens utbredelsesområde følger reinen. Jerv er ansvarlig for knapt halvparten av alle reinsdyr drept av rovvilt i Finnmark og Nordland, mens gaupe står for ca. 1/3 av tapet i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Kongeørn kan forårsake betydelige tap, spesielt på kalvingsplassene. Kongeørn regnes som den viktigste skadegjøreren i tamreinlagene og i Sør-Trøndelag/Hedmark, og skal være ansvarlig for 1/3-1/2 av all rein drept av rovvilt i Troms og Finnmark. Det har foreløpig vært lite ulv i reinbeiteområdene, og skadeomfanget har derfor vært lite. Angrep fra løshunder er imidlertid et stort problem noen steder.
Gaupebestanden i Trøndelag har de siste årene vært redusert gjennom kvotejakt. Myndighetenes forvaltningsplan for ulv ønsker ikke etablering av ulv i reindriftsområdene. En forbedring av reinens ernæringsstatus vil ha positiv effekt på rovdyrtapet. Når reinen er svak eller dør av sult, blir mattilgangen for rovviltet god. De fleste rovdyrungene vokser opp, og rovviltbestandene øker raskt.
Ulykker
Naturulykker som snøskred og drukning ved forsering av elver og vann i vårløsning kan gi store tap for enkelteiere. Mange dyr blir påkjørt av tog, bil og snøscooter. Bare i Kautokeino kommune ble 83 rein påkjørt høsten -99. Antallet påkjørsler fra bil og snøscooter bør kunne reduseres ved at folk utviser generell aktsomhet. Når toget kjører inn i en reinflokk, vil ofte ikke alle dyr bli drept momentant. Mannskapet bør ha opplæring i og utstyr for å kunne avlive skadde dyr som ligger ved linja, i tillegg til å varsle om ulykken. Det kan imidlertid være vanskelig å finne alle skadde dyr, som påføres store lidelser etter påkjørsler. I dag utbetaler NSB erstatninger, men i dyrevernsammenheng er erstatningsordninger utilstrekkelig. Påkjørsler bør forebygges ved å sette opp gjerder langs toglinja på de mest utsatte strekningene av Nordlandsbanen.
Sjukdom
Dyr i ekstensiv drift ute lever generelt under et lavt smittepress. Det er imidlertid lite undersøkt hvor utbredt ulike infeksjonssjukdommer og sjukdomsframkallende mikrober er i den norske tamreinpopulasjonen. Ved en dårlig ernæringssituasjon vil motstandskraften mot sjukdom være svekket.
Parasitter er et problem. Stikkende insekter kan være til stor sjenanse for dyra om sommeren. Spesielt plagsom er imidlertid bremsen. Hudbrems legger egg på reinens pels. De nyklekte larvene borrer seg gjennom huden og utvikler seg gjennom vinteren seg i underhuden på ryggen. Larvene blir 2-3 cm lange før de borrer seg ut gjennom huden på forsommeren. Larvene kan opptre i store mengder (opptil flere hundre hos ett dyr) og må forårsake sterk kløe. Det kan bli sekundære infeksjoner. Hudbrems utgjør dessuten et økonomisk problem ved at skinnverdien blir betydelig redusert. Svelgbremsen sprøyter små larver inn i reinens nese. Larvene vokser og utvikler seg i svelgslimhinnen hvor det kan være plass til 30-60 larver. Reinen er sterkt plaget, og det kan være dødelig utgang.
Det finnes nå effektive parasittmidler mot både innvollsorm og bremselarver, dessuten midler som holder insekter unna. Stoffet ivermectin har imidlertid vært omdiskutert, fordi man har vært usikker på nedbrytingsgrad og -hastighet i naturen, og eventuell miljøpåvirkning fra medisinrester i avføringen. En undersøkelse konkluderte nylig med at bruken var miljømessig uproblematisk. Dersom dette medfører riktighet, er Rådet for dyreetikk av den oppfatning at det av dyrevernmessige årsaker bør behandles mot parasitter når disse er til plage for dyra.
Tilleggsfôring
Reindriften er basert på utmarksbeite året rundt. De klimatiske forholdene kan være meget strenge, og perioder med låste beiter vil uunngåelig forekomme. Det er varierende tradisjon for å tilleggsfôre rein om vinteren. I Finland fôres det rutinemessig gjennom vinteren, men der er også vinterbeitene i dårligere forfatning enn på Finnmarksvidda. Mesteparten av reinen i Finland er eid av bønder, som tillegg til annen husdyrnæring. I noen områder i Norge tilleggsfôres det også rutinemessig vinterstid. Tilleggsfôring ved låste beiter har etter det som Rådet har fått opplyst, alltid vært vanlig i noen reindriftsfamilier.
Det finnes i dag kunnskap for å tilleggsfôre rein på riktig måte. Vellykket fôring krever god planlegging. Fôret må være av spesielle kvaliteter. Reinens fordøyelsessystem tåler ikke raske endringer i fôringen, og forsiktig tilvenning er viktig. Tilleggsfôringen må starte før reinen har blitt avkreftet. Fôret bør fortrinnsvis transporteres ut til dyra i stedet for å flytte avkreftet rein. Fôrplassene legges slik at en mest mulig unngår tråkkskader på lavdekket.
Alternativer til tilleggsforing ved vanskelige beiteforhold kan være å spre flokken eller flytte den til områder med gunstigere snøforhold, der slike finnes.
Reduksjon av reintallet
Forutsetter vi at reindriften i utgangspunktet skal være en næring basert på beite året rundt, kommer man ikke utenom at reintallet må bringes ned til et nivå som står i forhold til naturressursenes bæreevne.
Den begrensende faktor er i de fleste områder vinterbeitet. I Finnmark, der undersøkelser viser at lavbeitene i mange områder er nedslitt, må reintallet reduseres betydelig for at lavdekket skal ha mulighet for å restituere. På sikt kan da kanskje reintallet komme opp igjen på tilnærmet samme nivå som før overbeitingen tok til. Rådet viser i denne sammenheng til at reindriften i enkelte deler av Finnmark, der beitene er i god forfatning, har en tilfredsstillende avkastning.
Dårlige beiter og mager rein fører til mer vandring for å finne næring, og dermed økte tråkkskader. Dersom det tar lang tid før reintallet er nedjustert, påføres beitene ytterligere belastninger. Dette fører til at balansen mellom beiteressurser og dyretall først kan gjenetableres ved et enda lavere reintall.
Skulle hensynet til beitene veie tyngst, vil det beste derfor være å redusere reintallet ganske umiddelbart. Dette vil imidlertid kunne få dramatiske følger for utøverne i form av reduserte inntekter og tapte arbeidsplasser. Etter Rådets syn er det derfor realistisk å regne med at det vil ta flere år før en tilstrekkelig reduksjon i reintallet er gjennomført. I denne perioden er det nødvendig å sette inn ekstraordinære tiltak. På veien mot en balanse mellom dyretall og beiteressurser, vil det måtte fôres rutinemessig om vinteren for å unngå at dyr sulter i hjel. Det er etter Rådets syn ikke etisk akseptabelt å unnlate å tilleggsfôre når man vet at beitegrunnlaget er for dårlig.
I en prosess der reintallet reduseres dramatisk er det helt nødvendig at det parallelt arbeides med omstillingstiltak. Den tilpasning som må til, må planlegges og gjennomføres på en måte som utøverne selv kan akseptere. Reineierne må derfor selv tildeles ansvar i denne prosessen. Det vil helt sikkert knytte seg problemer til hvordan det reduserte reintallet skal fordeles mellom rettighetshavere. Det er viktig at belastningen av tiltakene oppfattes som rettferdig fordelt, og i størst mulig grad bygger på frivillighet.
Man kan imidlertid også tenke seg en annen strategi, der man i mindre grad reduserer reintallet, men i stedet baserer reindriften på omfattende fôring av dyra i de områdene der beitene er nedslitt. Ved å legge fôringsplassene slik at tråkkskader på viktige beiteområder begrenses, vil restitusjonen av beitene sikres. Dyrevernmessig sett er det ingen kvalitativ forskjell på disse to strategiene, men den første strategien vil antagelig få langt mer omfattende sosiale og kulturelle konsekvenser, selv om reduksjonen foretas over tid. Den andre strategien vil i større grad sikre kontinuitet og hindre at verdifull kunnskap går tapt. Etter Rådets oppfatning er det derfor grunn til å overveie om en ved hjelp av omfattende vinterfôring kan opprettholde et høyere reintall enn det beitegrunnlaget gir dekning for.
Dagens misforhold mellom antallet beitende rein og beitenes bærekraft kan oppfattes som resultatet av en feilslått forvaltningspolitikk fra myndighetenes side. Trass i en betydelig tilførsel av økonomiske ressurser, har den vei som er valgt ikke forhindret næringen i å havne i dagens uføre. Organiseringen av beitebruken bør gjennomgås med sikte på å få etablert ordninger som fremmer en bærekraftig bruk av ressursene. Det er fra flere hold pekt på at dagens politikk har vist seg lite egnet til å utvikle verdiskapningen i reindriftsnæringen. En reduksjon av reintallet alene endrer ikke noe ved disse forholdene. Etter Rådets oppfatning er det derfor nødvendig å prøve ut nye veier i reindriftsnæringen, i nært samarbeid med og på måter som utøverne selv slutter opp om.
D) Konklusjon
I husdyrproduksjonen ser man generelt en økende vektlegging av dyrevelferd, blant annet fordi forbrukerne i den vestlige verden er blitt mer oppmerksomme på og opptatt av hvordan produksjonen foregår. Selv om forholdene er ganske annerledes ved ekstensiv reindrift enn for eksempel ved industriell svineproduksjon, er det ikke mindre viktig at dyrevern settes på dagsorden.
Reindriften har ikke de samme problemer med produksjonsbetingete sjukdommer og atferdsforstyrrelser som intensiv husdyrproduksjon. Dyras atferdsmessige behov er i stor grad dekket. Norsk reindrift deler imidlertid problemstillinger med bl.a. ekstensiv beitedrift med sau eller storfe i en rekke land. Disse er knyttet til et mer begrenset tilsyn, der det kan gå tid før fødselsvansker, sjukdom og skader, for eksempel etter rovdyrangrep, oppdages. Både i reindriften og ekstensive driftsformer i utlandet utføres enkelte rutinemessige inngrep uten bedøvelse, selv om de utvilsomt er meget smertefulle. De unntaksbestemmelser som finnes for tamrein i dyrevernloven, bør gjennomgås kritisk. Blant annet burde det i dagens Norge være et krav om at all kastrering skjer under bedøvelse.
Samling, håndtering og transport er en stor påkjenning for dyr som er lite vant med nærkontakt med mennesker og fysiske restriksjoner. Når tidsmarginene er små, kan uvillige og skremte dyr risikere å få en mer hardhendt behandling. Det er viktig at de som tar hånd om reinen har disse forhold for øyet.
For hele reindriften bør det satses på mobile slakterier eller feltslakterier i stedet for sentraliserte faste slakterianlegg. Slakting bør kunne foregå tilstrekkelig mange steder til at biltransport av levende slakterein blir overflødig. Det bør være en prioritert oppgave for myndighetene å bidra aktivt til at dette kan la seg gjennomføre.
Rådet for dyreetikk tror at reindriftens anseelse framover er avhengig av at det lykkes å framstå som en dyreetisk forsvarlig produksjon. Viktigst i første omgang er å forhindre at dyr sulter i hjel. Ønsker man å beholde reindriften som en næring basert på utmarksbeite hele året, må reintallet reduseres til et nivå der balansen med beiteressursene kan sies å være gjenopprettet. Reduksjonen i reintallet må foregå gjennom en etisk akseptabel prosess, som etter Rådets syn bl.a. innebærer at dyra må tilleggsfôres der beitegrunnlaget er utilstrekkelig. Når reintallet siden har kommet ned på et økologisk bærekraftig nivå, må det likevel finnes krisefôrlagre til bruk ved låste beiter i vanskelige vintre. Alternativt kan det vurderes å opprettholde et høyere reintall enn det beiteressursene gir rom for, men en slik strategi må da baseres på permanent fôring vinterstid. Dyreetisk sett vil disse strategiene framstå som likeverdige.
Det store tapet av dyr, både kalv og voksne, framstår i dag som meget problematisk. En bedret ernæringssituasjon vil trolig ha vesentlig effekt på tapstallene. Rovdyr utgjør i noen områder viktigste tapsårsak for kalv, og bestandsutviklingen for de store rovdyra må holdes under kontroll. Tilskudd til forebyggende tiltak mot rovviltskader må også komme reindriften til gode. Tapstallene for tamreinlagene viser at dødeligheten kan komme ned på 1-2% i områder med lite rovdyr.
Reindrift krever store arealer. Reinbeiteområdene er i løpet av de siste tiårene fysisk oppstykket og redusert gjennom veibygging, kraftutbygging, nydyrking og sperregjerder. I tillegg kommer økt menneskelig aktivitet som jakt, turisme og annen ferdsel, som kan forstyrre reinen og dermed redusere områdenes kvalitet. Det er nå nødvendig å begrense ytterligere naturinngrep som reduserer reinens beiteområder. Dagens konfliktnivå mellom private grunneiere, i første rekke bønder, og reindriftsutøvere bør kunne reduseres. Det offentlige yter i dag tilskudd til grunneier for inngjerding av dyrket mark innenfor reinbeiteområdene. Det bør da kunne forventes at dyrket mark er gjerdet i konfliktområdene. Innmark som ligger brakk, er en ressurs som bør kunne gjøres tilgjengelig for tamrein og andre dyr som beiter i utmark.
Tamrein har et friere liv enn andre husdyr, og reindriften har en rekke verdier som både det samiske og det norske samfunn er sterkt opptatt av å videreføre. Ved å tilpasse dyretallet til beiteressursene eller på annen måte sikre at dyra får nok næring, tilrettelegge for lokal slakting, og en del andre forholdsvis begrensede tiltak, kan det offentlige bidra til en framtidsrettet reindrift som både ivaretar hensynet til dyra og utøverne i næringen.
UTTALELSE AVGITT DESEMBER 2000