Avgitt juni 1997
I melkeproduksjonen er det vanlig praksis å skille ku og kalv straks etter fødselen og fôre opp kalven på kunstig vis. Men dagens melkekyr produserer melk langt ut over kalvens behov. Det er derfor ingen absolutt interessekonflikt mellom kalvens behov og gårdens produksjon av melk for salg. Tvert imot har dagens melkekvoter og toprisordning gjort det mer aktuelt å gi kalvene melk framfor melkeerstatninger. Tar man med de positive effektene på kalvens helse, burde mange gårdbrukere se seg tjent med å bruke kumelk til kalvefôr.
Rådet for dyreetikk mener generelt at driftsformene i enhver husdyrproduksjon bør legges så nær opp mot dyras naturlig adferd som økonomisk og praktisk mulig. Driftsformer som tillater kalven å gå sammen med med kua fram til avvenning (2-4 mnd.), vil etter Rådets syn være den ideelle løsning sett ut fra dyras behov. I få av dagens fjøs vil imidlertid dette være en realistisk løsning. Rådet anbefaler da at kalven får gå med mora de første 4-5 døgn.
Bakgrunn for henvendelsen
Formålet med å ha melkekyr er å produsere melk for menneskers konsum. Som en konsekvens av dette har det vært vanlig å ta kalven vekk fra kua straks etter fødselen og fôre den opp på kunstig vis. På anmodning fra Dyrebeskyttelsen Sogn og Fjordane har Rådet for dyreetikk vurdert denne praksisen.
Praksis ved kalving i båsfjøs
På båsfjøs kalver kua vanligvis bundet på båsen. De færreste båsfjøs har egen kalvingsbinge. Med mindre fødselen skjer uventet, er det gjerne folk tilstede som kan hjelpe til. Det legges ofte papirsekker eller høy/halm bak kua under fødselen, men det er heller ikke uvanlig at kalven fødes direkte på gjødselrista. Den nyfødte kalven gnis med høy eller halm eller, mindre vanlig, legges opp i båsen slik at kua slikker den tørr. Deretter fjernes kalven og plasseres i egen kalvebinge, vanligvis med plass til bare én kalv.
Praksis ved kalving i løsdriftfjøs
Etter forskriftene skal løsdriftfjøs skal ha egen kalvings- og sjukebinge. Med mindre det kommer flere kalvinger i tett rekkefølge, er det derfor mulig å la ku og kalv være sammen noen dager. Ikke alle røktere benytter kalvebingen ved fødsler. Enkelte lar istedet kua kalve i løsdriftsavdelingen, for så å overflytte kalven til egen binge.
Praksis ved kalving i beitetiden
Kyr holdes vanligvis inne ved forventet kalvingstidspunkt. Dersom kua kalver ute, vil noen gårdbrukere snarest mulig hente inn kalven og plassere den i en binge, mens andre lar ku og kalv få være sammen uforstyrret en tid. Når kalving skjer på utmarksbeite, kan det gå flere døgn før folk finner kalven.
Råmelk
De første 5 dagene etter kalvingen kalles melka for råmelk, og i denne perioden kan melka ikke leveres til meieriet. Råmelk har et spesielt høyt innhold av næringsstoffer. Det er svært viktig at kalven får i seg råmelk fra kua i løpet av sine første levetimer. Råmelk inneholder livsviktige immunstoffer som beskytter kalven mot sjukdom. I motsetning til hos mennesker, overføres ikke disse immunstoffene fra mor til foster gjennom morkaken. De første timene etter fødselen er kalvens tarm i stand til å suge opp disse immunstoffene, en evne som er vesentlig redusert allerede etter et halvt døgn.
Stell av nyfødte kalver
Røkteren gir kalven råmelk fra den nykalvede kua. Oftest læres kalven å drikke fra bøtte straks. Enkelte røktere benytter flaske eller spenebøtte, d.v.s. bøtte med påmontert smokk som kalven suger gjennom.De første 5 dagene gis kalven råmelk fra kua. Senere fôres kalvene på eventuell rest av råmelk, melk eller melkeerstatning. Det er vanlig å syrne råmelka for å øke holdbarheten. Syrning kan dessuten virke stabiliserende på kalvens tarmflora. Råmelk syrnes biologisk ved hjelp av melkesyrebakterier eller kjemisk med f.eks. maursyre. Melkeerstatninger kan kjøpes ferdig kjemisk syrnet. Kalvene tilvennes vanligvis høy eller god silo og kraftfôr ganske snart. Avvenningstidspunktet avhenger av prisen på den melk eller melkeerstatning som benyttes, men det er vanlig å gi kalver melkedrikke i flere måneder.
Naturlig fødsel og kalvestell hos storfe
Når storfe holdes under tilnærmet naturlige betingelser, vil kua trekke seg unna resten av flokken før kalvingen. Hun slikker kalven tørr etter fødselen, og det er vanlig at hun eter opp etterbyrden. Kalven står snart på beina og begynner å lete etter spenene. Kalven dier opptil 8- 10 ganger i døgnet den første tiden. Kua etterlater vanligvis kalven alene når hun beiter, og kalven “trykker” på samme måte som en rådyrkalv. Etter noen dager tar kua kalven med tilbake til resten av flokken. Kalven dier mora naturlig til den er 8-11 mnd., men allerede etter et par måneder utgjør fast føde en vesentlig del av ernæringen. Kalvene holder seg etterhvert gjerne mest sammen med jevnaldrende og følger ikke mora så tett som f.eks. føll.
Hensynet til kua
De fleste kyr reagerer tilsynelatende relativt lite på at kalven fjernes straks etter fødselen. Båndet mellom kua og hennes kalv styrkes gradvis gjennom de første døgnene. Jo seinere kalven tas fra, jo sterkere er de emosjonelle båndene blitt mellom dem og jo mer høylytt vil kua protestere på adskillelsen. Dersom ku og kalv ikke kan være sammen i flere måneder, er det trolig mindre traumatisk for kua om kalven fjernes like etter fødselen.
Hensynet til kalven
For kalven innebærer det store fordeler å få være sammen med mora. Kuas slikking av den nyfødte kalven stimulerer åndedrett og blodsirkulasjon og fremmer avgang av den første avføringen, tarmbeket. Når kalven får gå sammen med mora vil den drikke oftere, totalt kanskje mer, men mindre hver gang. Dette er gunstig for fordøyelsen. Moras nærvær har vist seg å øke oppsugingen av de livsviktige immunstoffene i råmelka, selv om kalven fôres fra bøtte. Også når kalven går i lag med mora, bør røkteren forvisse seg om at kalven får i seg tilstrekkelig med råmelk i tide. Den nyfødte kalven kan bruke lang tid på å finne spenen dersom juret er sidt.
Som andre pattedyrunger har kalver et sterkt sugeinstinkt. Det er vist at sugelysten er maksimal ca. 5 minutter etter at måltidet er påbegynt. Kalven som dier kua er på dette tidspunktet midt i måltidet, mens kalven som drikker fra bøtte allerede ferdig med sin rasjon og vil sutte videre på det som måtte være innenfor rekkevidde.
Kalver som dier vokser raskere enn kalver fôret fra bøtte de første månedene, men så utjevnes denne forskjellen. Fôring med kumelk er i de fleste tilfelle bedre for kalvens helse enn melkeerstatning. Enkelte kalver kan reagere mot komponenter i melkepulveret, spesielt dersom det er tilsatt fremmed protein, og får håravfall, utslett eller diare. Det er heller ikke uvanlig at blandingsforholdet mellom pulver og vann blir feil, noe som kan gi underernæring eller diare. Det er idag vanligere å bruke kumelk til kalvene enn det var for noen år tilbake. Årsaken er trolig kvoteordningen, der de fleste produserer noe mer melk enn de får full pris for, samt prisøkning på melkeerstatningene. Bruk av kumelk som fôr faller dermed rimeligere ut i forhold til tidligere.
Alternative driftsformer
Det finnes former for løsdrift der melkekyrne går på halmtalle og har kalvene hos seg. Kalvene kan derfor suge etter behov. Kalvene har tilgang til en egen liggeavdeling der voksne kyr ikke slipper til. Situasjonen blir svært lik det en ser for storfe under naturlige forhold. Alternativt kan kalvene oppstalles for seg og kun slippes inn til kyrne noen ganger om dagen.
Kyr som ammer kalvene i tillegg til å melkes, produserer sammenlagt mer enn hva de ville gjort ved bare å melkes. Kalvens diing stimulerer den totale melkeproduksjonen gjennom hyppig frigjøring av melkehormonet prolaktin. Det er også mulig at diing forebygger mastitt (jurbetennelse). Det kan imidlertid være et problem at enkelte kyr ikke gir ned melka ordentlig under ordinær maskinmelking.
Også i tradisjonelle båsfjøs finnes det gårdbrukere som lar kalvene die kyrne. Porten til kalvebingen står åpen, slik at kalvene kan forsyne seg når de måtte ønske. Dette går fint mange steder, og kalven går tilbake til bingen sin etter måltidet. Noe mer reinhold må påregnes, og adgangen til forbrettet bør stenges av hygieniske grunner. Ordningen kan neppe anbefales der det er gjødselrister på grunn av faren for at kalvens klauver setter seg fast.Andre lar flere kalver gå i binge sammen med ei ammeku. Dette kan f.eks. være ei ku med høyt celletall der melka ikke bør sendes til meieriet.
Enkelte produsenter har investert i melkefôringsautomater. Her går flere kalver sammen i en større binge og får suge melk av en kunstig spene. Tildelingen er enten fri eller datastyrt med flere mindre posjoner og individuell tilpasning av dagsrasjonen. Drikkestillingen blir mer naturlig enn ved fôring fra bøtte. Kalvene er heller ikke så sultne mellom hver gang de drikker. Begge deler bidrar til å redusere risikoen for fordøyelsesforstyrrelser som vomforråtnelse og diare. Det er imidlertid rapportert om økt frekvens av luftveislidelser i slike fôringssystemer, trolig p.g.a. høyt smittepress og ugunstig klima i storbingen. Systemet krever at man er meget nøye med reinholdet. Kalvene bør fortrinnsvis være av noenlunde lik størrelse.
Det er vist at feilrettet sugeadferd, som utstrakt suging på andre kalvers ører, navle eller forhud, er mindre utbredt hos kalver som får tilfredsstilt sitt sugebehov gjennom naturlig diing eller med kunstig smokk, sammenlignet med kalver på tradisjonell melkefôring fra bøtte. Suging hos kviger, som kan føre til mastitt og ødelagte jur og kan være et problem der kviger går på binge, forekommer trolig også mindre hyppig når kvigene har fått tilfredsstilt sugebehovet som unge kalver.
Rådets vurdering
Dagens melkekyr produserer melk langt utover kalvens behov. Det er derfor ingen absolutt interessekonflikt mellom kalvens behov og produksjon av melk for salg. Tvert i mot har dagens melkekvoter og toprisordning gjort det mer aktuelt å gi melk til kalvene enn det det var tidligere. Tar man med de positive effekter på kalvens helse, burde mange gårdbrukere se seg tjent med å bruke melk til kalvefôr.
I et større perspektiv er det også ufornuftig ressursbruk at melk produsert på gården fraktes til meieriet, omdannes til skummetmelkpulver og melkeerstatninger, som i sin tur transporteres tilbake til gården, utrøres med vann og gis til kalvene.
At kumelk skal brukes til menneskeføde, kan ikke lenger være hovedbegrunnelsen for at ei melkeku skilles fra sin kalv. Rådet tror heller dette bygger på sedvane, og at de bygningstekniske forhold vanskeliggjør andre løsninger.
Rådet mener generelt at enhver husdyrproduksjon bør spille på lag med biologien ved å legge driftsformer så nær opp mot naturlig adferd som økonomisk og praktisk mulig. Løsdriftsformer som tillater kalver å gå sammen med mødrene fram til avvenning (2-4 mnd. alder), ville etter Rådets syn være den ideelle løsning sett ut fra dyras behov. Det er vist at slike systemer kan fungere i praksis. Det er imidlertid viktig at røkteren tar seg tid til den enkelte kalv, både for at kalven skal bli tilstrekkelig sosialisert overfor mennesker og for å oppdage eventuell sjukdom så tidlig som mulig.
Rådet anbefaler at det ved utforming av nye fjøs for melkeku legges til rette for at ku og kalv kan være sammen, iallfall i råmelksperioden. Også i noen eksisterende fjøs og i beitetiden vil det kunne la seg gjøre å praktisere dette. Når det ikke er mulig å la kalven gå med mora fram til avvenning, anbefaler Rådet at ku og kalv skilles før de emosjonelle båndene er blitt for sterke, d.v.s. at dette gjøres etter de første 4-5 dager.
Dersom kalven fjernes fra mora, anbefaler Rådet at kalven gis utløp for sin sterke trang til å suge. Sugebehovet kan tilfredsstilles naturlig ved bruk av ammekyr, eller ved at kalvene fôres gjennom en kunstig spene og helst har tilgang til en smokk også utenom fôringstiden.