Uttalelse avgitt januar 1995
Bakgrunn
Etikkutvalg har på spørsmål fra Landbruksdepartementet vurdert bruken av støkkmaskiner i fuglehundtrening. Støkkmaskinen er et slags bur der det plasseres en levende fugl, gjerne en brevdue. Buret har en fjernstyrt utløser som betjenes av hundeføreren. Fuglen ligger tett innesluttet i en tøyduk, en “hengekøye”, inne i støkkmaskinen. Støkkmaskinene plasseres rundt om i treningsområdet. Når hunden er passe nærme, utløser treneren en fjærmekanisme som kaster fuglen brått opp i været, hvorpå den straks tar til vingene og flyr avsted. Hensikten er å trene hunden til å forholde seg rolig (ikke løpe etter) i slike situasjoner.
Fordelen med å bruke brevduer er at disse flyr tilbake til dueslaget. Det finnes eksempler på stygg misbruk, der fuglen har vært bundet fast til støkkmaskinen med en lang strikk.
Støkkmaskiner anvendes av enkelte fuglehundtrenere. Norges Jeger- og Fiskerforbund opplyser at de ikke er kjent med at deres foreninger har eller benytter støkkmaskiner.
Stående fuglehunder brukes i Norge først og fremst på jakt etter rype, i noen grad også skogsfugl (storfugl, orrfugl) og vadere (bekkasin). Hunden må antas å kunne skille ulike fugler på lukten. Ikke alle hunder tar f.eks. stand på bekkasin, og innlærte reaksjoner overfor èn art overføres ikke nødvendigvis til andre arter. Når f.eks. duer benyttes i trening, trenger ikke innlært “riktig” reaksjon overfor duer automatisk medføre at hundens oppførsel overfor ryper er likedan.
Det finnes muligheter for å trene hund i naturlig terreng. Direktoratet for naturforvaltning kan etter viltloven samtykke i at avgrensede utmarksarealer legges ut som dressurområder for hund. Der kan hunder trenes løse før jaktsesongen, uavhengig av båndtvangsbestemmelsene.
Etikkutvalgets vurdering
Etikkutvalget mener at det må være en påkjenning for fuglen å ligge fast i støkkmaskinen i en kortere eller lengre periode for så, når hunden nærmer seg, å bli slynget opp i luften og skulle fly av sted. I følge stressteori er det situasjoner som er uforutsigbare eller hvor dyret mangler muligheten til å ta kontroll, som forårsaker den største stresspåkjenningen. I dette tilfellet er situasjonen til en viss grad forutsigbar dersom fuglen har vært med på dette før, men den er på ingen måte kontrollerbar. Hundeføreren har kontrollen, ikke fuglen. Derfor blir situasjonen for duen i støkkmaskinen annerledes enn for den trykkende rypa i naturen.
Konklusjon
Etikkutvalget er inneforstått med at bruk av fugler i støkkmaskiner effektiviserer jakttreningen av fuglehunder. Støkkmaskiner er imidlertid ikke et nødvendig hjelpemiddel i treningen. Samme resultat kan oppnås på andre, kanskje mer tidkrevende måter. Utvalget mener at støkkmaskiner utsetter fuglen for en stressituasjon som kommer inn under begrepet om “liding i utrengsmål” i dyrevernlovens § 2. De effektiviseringsfordeler denne treningsformen har, kan etter utvalgets oppfatning ikke rettferdiggjøre de belastninger fuglen utsettes for.