Avgitt november 1995
Rådet for dyreetikk har vurdert opprettelse av delfinarium, d.v.s. akvarium for delfiner, i Norge. I Europa forøvrig går utviklingen i retning av at de fleste delfinarier legges ned. 70% av delfinene som finnes i delfinarier verden over er fanget inn fra vill tilstand til dette formål. Rådet vil ta sterk avstand fra at villfangede individer benyttes i delfinarier. Forøvrig ser Rådet ingen prinsipiell forskjell på delfiner i akvarier og pattedyr forøvrig i dyreparker. Delfiner har en komplisert sosial struktur og de forflytter seg over store avstander. Disse forhold tyder på at det ikke er lett å tilfredsstille delfiners behov i fangenskap. Høy dødelighet og reproduksjonsproblemer, selv i de bedre anleggene, understøtter dette. Det er lite sannsynlig at man i Norge vil kunne lykkes særlig bedre med en art man tidligere ikke har erfaring med. På denne bakgrunn fraråder Rådet at det gis tillatelse til å opprette delfinarier i Norge nå.
Henvendelse
Det foreligger planer om å anlegge Norges første delfinarium, dvs. et akvarium for framvisning av delfiner i fangenskap. En dyrevernorganisasjon, NOAH, har protestert mot disse planene. På denne bakgrunn har Landbruksdepartementet bedt Rådet for dyreetikk vurdere hold av delfiner i fangenskap for framvisning.
Delfiner i fangenskap
Flere typer hvaler holdes i fangenskap for framvisning. Den vanligste arten er tumler (bottlenosed dolphin), men i alt 32 arter har vært fanget til dette formålet, bl.a. større arter som spekkhogger, grindhval og knølhval.
Delfiner har vært holdt i fangenskap siden midten av 1800-tallet. Delfiner er blant de få dyr som det er mulig å fange inn som voksne og som likevel ofte klarer å tilpasse seg fangenskap og til og med lar seg trene. Dødeligheten for delfiner i fangenskap har imidlertid vært høy, og levetiden er kortere enn i naturen. Det har også vært problemer med å få dyrene til å formere seg i fangenskap. I motsetning til for andre dyr i zoologiske hager, hvor det i stor grad finnes en egen selvrekrutterende dyrehage-populasjon, har det derfor hele tiden vært nødvendig å fange inn nye individer fra de ville bestandene. I periden 1980-1990 var fortsatt 70% av delfinene i fangenskap villfanget. Fra 1990 ble det i praksis slutt på innfanging av delfiner i USA, som tidligere forsynte en rekke delfinarier med dyr. Cuba fanger fortsatt levende delfiner. Antall delfinarier i Vesten har falt dramatisk de siste årene. England, som for få år tilbake hadde 17 anlegg, har nå ingen. I Norden er det bare Kolmården i Sverige og Tammerfors i Finland som har delfiner. De 10-15 delfinariene
om blir igjen i Europa bestreber seg på å lage fine anlegg med gode forhold for dyrene, slik at de trives og reproduserer seg. All villfangst av delfiner skal opphøre.
Delfiners biologi
Delfinene er pattedyr, og de tilhører tannhvalene. Delfinfamilien omfatter 32 arter, hvorav 6 har jevnlig tilhold langs Norskekysten: Kvitnos (Lagenorhynchus albirostris), kvitskjeving (Lagenorhynchus acutus), tumler (Tursiops truncatus) og delfin (Delphinus delphis) samt de større artene grindhval (Globicephala meleana) og spekkhogger (Orcinus orca) som også hører til delfinfamilien. Tumleren er den vanligste arten å holde i delfinarier. Den har helst tilhold i varmere farvann og er ingen hyppig gjest i våre farvann. Delfinen “Flipper” var en tumler.
Tumleren blir opptil 4 meter lang og veier 150-250 kg. Hannen er større enn hunnen. Antatt levealder er minst 25 år. De er kjønnsmodne ved 5-12 års alder. Som andre hvaler får delfinen bare en unge ad gangen. Drektighetstiden er 12 mnd., og ungen dier i 12-18 mnd., kanskje lenger.
Delfinene er sosiale dyr. Den sosiale organiseringen av delfinflokken er ikke helt kjent, og kan dessuten variere mellom ulike områder. En flokk teller gjerne 10-30 dyr, men delfiner kan også opptre i store ansamlinger på 100-1000 dyr. Ungen holder seg sammen med mora i mange år (3-10 år). Forøvrig er de familiære og sosiale relasjonene mellom individene mindre kjent, og gruppesammensetningen varierer muligens over tid. Etter at ungen forlater mora, slår den seg trolig sammen med andre unge dyr. Noen studier viser at hunnen slutter seg til en flokk med voksne hunndyr når hun får sin første unge, mens hannene holder sammen i grupper på 2-3.
Hørselen er en meget viktig sans hos hval, og brukes når dyrene skal orientere seg. Hval kan lokalisere gjenstander og danne seg et bilde av omgivelsene ved hjelp av ekkosignaler. Delfinene kommuniserer med hverandre ved hjelp av lydsignaler. Slik kommunikasjonen kan foregå over meget store avstander. Lydmønsteret, eller “språket”, kan innen samme art variere mellom områder og familiegrupper.
Delfinene er i bevegelse det meste av tiden, og svømmer gjerne 50-100 km i døgnet. Hastigheten kan komme opp i 40 km/t. Noen arter og bestander forflytter seg over store avstander og oppholder seg i forskjellige områder til de ulike årstider, andre er mer stasjonære. Tumleren kan dykke ned på 300 meters dyp. Men delfiner kan også ha naturlig tilhold i grunne områder med dybder på under 2-3 m.
Delfiner forsvarer medlemmer av flokken som er i fare, og kan hjelpe skadde individer opp til overflaten for å puste.
Problemer i fangenskap
Et av de viktigste problemene i fangenskap er sosialt stress. Dyrene holdes sammen i menneskeskapte grupper, der dyr fra ulike bestander ofte er blandet. Det er således ikke mulig å opprettholde en naturlig sosial struktur i flokken. Sosialt stress er en viktig dødsårsak hos unge individer (4-6 år). Delfiner kan være svært aggressive mot andre individer. Små bassenger gjør det vanskelig å unnvike dominante dyr og dermed unngå konfrontasjoner. Stress kan være en direkte
dødsårsak, men kan også indirekte gjennom et svekket immunforsvar.
Delfiner har samme spekter av sjukdommer som andre pattedyr. Av infeksjoner er luftveisinfeksjoner (mykoser) angitt å være vanlig.
Mange delfiner holdes i små, nakne bassenger med minimal anledning til fri bevegelse. Kjedsomhet kan derfor være et velferdsproblem.
Det er vist at delfiner i fangenskap kommuniserer lite med hverandre. Dette kan skyldes at dyrene er fra ulike bestander og grupper, men også at lydkommunikasjon er vanskelig i bassenger. Glatte bassengvegger reflekterer lydene uhindret, og det er støy fra omgivelsene.
Dårlig vannkvalitet forårsaker problemer mange steder. Mangelfull rensing av vannet, høyt klorinnhold og feil saltinnhold kan irritere øyne, hud og slimhinner.
Feilernæring er også rapportert å være et problem.
Fremmedlegemer som publikum kaster i vannet, kan bli svelget og gi skader og endog dødsfall.
Dødeligheten hos delfinunger er høy i naturen. Hyppigste dødsårsak er oppgitt å være rovdyr (hai og spekkhogger). Likevel er dødeligheten høyere i fangenskap.
Vurdering
Det er innlysende at det må bli problemer når villfangede voksne dyr, som er vant med å ferdes fritt over store avstander, tas bort fra sin flokk og plasseres i et stimulifattig lite basseng, alene eller blant fremmede individer. Rådet for dyreetikk vil ta sterk avstand fra at ville delfiner fanges inn for å benyttes til framvisning for mennesker.
Dersom det er mulig for et delfinarium å skaffe delfiner som er født og oppvokst i fangenskap, er det etter rådets syn ingen prinsipiell forskjell mellom hold av delfiner i akvarier og landpattedyr i dyreparker. I begge tilfelle er det viktig at dyrene tilbys forhold de kan tilpasse seg og trives under. Holdes delfiner først i fangenskap, tror ikke Rådet at dyrenes situasjon forverres om de trenes til oppvisninger, kanskje tvert i mot.
Det drives til en viss grad opplysning og undervisning i regi av dyreparker. Adferd hos ville dyr i fangenskap vil imidlertid avvike fra naturlig adferd hos viltlevende artsfrender. Slik kunnskap kan i våre dager derfor formidles på en vel så god og kanskje riktigere måte gjennom naturfilmer som viser dyr i sine naturlige omgivelser.
For mange mennesker er det likevel en verdi i seg selv å oppleve levende dyr. Denne verdien kan ikke uten videre erstattes av naturfilmer. Et alternativ er her hvalsafarier, som arrangeres flere steder langs norskekysten. Viltlevende hval kan da observeres i sitt rette element.
Det drives dessuten forskning ved noen dyreparker. For enkelte utrydningstruede arter bidrar dyreparker til bevaring av arten. Fangst av ville delfiner til delfinarier representerer på den annen side trolig en direkte trussel mot bestandene enkelte steder.
Begrunnelsene for å vise fram dyr i dyreparker kan etter Rådets syn ikke tillegges betydelig vekt i en etisk avveining. Ulempen som påføres dyr i en dyrepark eller et delfinarium kan således ikke bli særlig stor før man i en etisk vurdering vil ta avstand fra slik bruk av dyr.
Pattedyr er generelt fleksible i sine adferdsmønstre og en art kan derfor tilpasse seg ulike forhold når det gjelder klima, næringssammensetning og endog sosial struktur. Dyrets trang til, eller motivasjon for, visse typer handlinger kan imidlertid være svært sterk, og dersom dyret fratas muligheten for å utføre slike handlinger, vil dyret bli frustrert. Fangenskap setter alltid begrensninger for dyrs livsutfoldelse og valgmuligheter. Ikke alltid er det praktisk mulig å tilfredsstille selv sterkt motiverte adferdsbehov, f.eks. vil det være vanskelig å gi utløp for vandringstrangen hos migrerende arter.
Delfiner lever i mer eller mindre stabile flokker der mye fortsatt er uklart når det gjelder den sosiale strukturen, og de forflytter seg over tildels meget store avstander. Dette er forhold som tyder på at det kan være vanskelig å gi delfiner tilfredsstillende forhold i fangenskap. Reproduksjonsproblemer og høy dødelighet, selv i de bedre anleggene, understreker at dette ikke er lett. Det er lite trolig at man i Norge, uten tidligere erfaring, vil lykkes særlig bedre. Rådet vil også peke på den usikkerhet som finnes om betydningen av akustisk stress. De fleste delfinanlegg i dag avvikler driften, og de som blir igjen investerer for å forbedre forholdene for dyra. Målet er å bygge opp en egen dyrehagepopulasjon av delfiner slik at all villfangst kan opphøre. Mot denne bakgrunn vil Rådet for dyreetikk fraråde at det bygges delfinarier i Norge nå.